– Du kan ikke kjøpe historie
Norske sykehus bærer mye fortid i sine tykke vegger. Torstein Arisholm sørger for at denne arven blir godt ivaretatt.
Heldigvis finnes det ikke lenger radesykehus, tuberkulosesanatorier, sinnssykeasyl eller vanførehjem her i landet.
Men på et vis finnes de likevel.
De brukes bare til noe annet.
Ta for eksempel Sykehuset Innlandets seksjon for fysikalsk rehabilitering i Ottestad. Det gamle hovedbygget her huset opprinnelig Østlandske vanførehjem, som ble innviet i 1950 og hadde Skandinavias største poliomyelittavdeling.
Eller hva med Faret i Skien, et radesykehus fra tidlig 1800-tall, som nå gjør nytte som en psykiatrisk avdeling av Sykehuset Telemark?
Det gamle Kysthospitalet i Hagevik utenfor Bergen var i sin tid et av de mest moderne sykehusene i Europa for behandling av «den hvite pesten» – tuberkulose – en sykdom som mot slutten av 1800-tallet var den viktigste dødsårsaken her i landet. I dag fungerer hospitalet som spesialsykehus for planlagt ortopedisk kirurgi.
Vernet helsehistorie
Alle de ovennevnte stedene er vernet av Riksantikvaren på grunn av sin plass i norsk helsehistorie, og de er langt fra de eneste.
Flere hundre bygg, uteområder og andre objekter fordelt på 42 eiendommer er innlemmet i Landsverneplanen for Helse- og omsorgsdepartementet. Denne planen var ferdig utarbeidet i 2012, og la grunnlaget for Riksantikvarens fredning med hjemmel i kulturminneloven.
I tillegg har Riksantikvarens database for kulturminner, Askeladden, 236 oppføringer der «helse» eller «pleie» er registrert som opprinnelig funksjon. Dette inkluderer ikke statlig listeført eller forskriftsfredet objekter, men bygg og andre objekter som har kommunalt eller annen type vern.
Les også «Som skapt til et hjem for syke»
Ingen stein i skoen
– Et vern setter visse begrensninger for hva som kan gjøres, men betyr ikke at noe blir urørlig og dermed ubrukelig.
Det sier Torstein Arisholm, som er fagansvarlig for kulturminnevern i Sykehusbygg Helseforetak. Han har ansvaret for at verneforpliktelsene til sektoren blir overholdt.
– Min jobb er ikke å være en stein i skoen, men heller en som sørger for at du får pusset og sålt om de skoene du har. Sko du har gått inn og blitt glad i, sier han metaforisk.
En god balanse mellom vern og funksjon er noe Arisholm etterstreber i sitt virke.
– Ingen vil i dag påstå at vern er en osteklokke. At en fredet bygning skal behandles som en skjør museumsgjenstand. Det gjelder bare stavkirker og noen få andre bygninger, sier han.
– Det dreier seg heller om å finne de gode løsningene som gjør av man kan gi et gammelt bygg en funksjon, uten å viske ut det verneverdige.
To tanker i hodet
Arisholm fungerer i praksis som mekler mellom eieren, som er helseforetaket, og kulturminnemyndigheten, som er fylkeskommunen. Som regel synes han det går greit. Han møter forståelse fra både krefter som vil endre og de som vil bevare de historiske sykehusbyggene.
– Av og til må jeg likevel si «hør nå her» til kulturminnemyndighetene dersom de kommer fra et veldig antikvarisk hjørne. Eieren må tross alt ha nytte av bygget, understreker han.
– Andre ganger kommer det elleville planer fra helseforetakene, og jeg må si «ærlig talt, dette kan vi ikke gjøre, det er tross alt et vernet bygg».
Om han skal gi ett råd til partene, så er det at de forsøker å ha to tanker i hodet samtidig.
– Du må ikke bli så fagidiot at du ikke klarer å ta andre hensyn enn de som angår deg og ditt felt, sier han.
Et annet, generelt råd er å legge «lettere» funksjoner, som for eksempel møterom, kontorer og poliklinikker, til fredede objekter, mens det som krever mer moderne interiør, mye teknologi og sterilt miljø, kan lokaliseres andre steder.
Anonymt, lite eller stygt?
Landsverneplanen for Helse- og omsorgsdepartementet inngår i prosjektet Statens kulturhistoriske eiendommer (SKE), viss motto for vern muligens kan provosere enkelte:
«Intet bygg er for anonymt, lite eller stygt, hvis det dokumenterer en viktig side ved statens historie.»
Enkelte kan kanskje også reagere på at monumenter over mørkere kapitler i norsk helsehistorie blir vernet og tatt vare på. Dette gjelder ikke minst innen psykiatrien.
For eksempel er gravlunden til Valen psykiatriske sykehus i Kvinnherad vernet, med sine mange umerkede graver. Her ble døde pasienter lagt til hvile etter proteser mot at de skulle få plass på den ordinære kirkegården.
Men et vern innebærer ingen moralsk dom over fortiden. Formålet med SKE har derimot vært å bidra til vern av «statlig eide kulturminner og kulturmiljøer som representerer norsk samfunnsutvikling vist gjennom statens historie og utvikling».
De ulike departementene har hatt ansvaret for gjennomføringen innen sin sektor i samarbeid med blant andre Riksantikvaren.
Sykehusenes historie
Et trent blikk kan lese mye ut av denne bevarte delen av norsk historie, som bærer vitnesbyrd om både medisinsk, sosial og arkitektonisk utvikling.
Helseinstitusjoner er tegnet og lokalisert for å oppfylle en klart definert funksjon, og utviklingen kan følges fra enkle brakker til ruvende, høyteknologiske kolosser.
I to episoder av Riksantikvarens podkast «Alt du ikkje visste om» forteller seniorrådgiver Leif Anker om utviklingen av sykehusarkitekturen her i landet.
Her får vi blant annet høre at de tidlige sykehusene på 1800-tallet i hovedsak var pleieinstitusjoner for fattige syke og uføre, mens de som hadde råd til det, helst ble pleiet hjemme.
Radesyken spilte en vesentlig rolle i utviklingen, og flere sykehus bygget for bekjempelse av denne smittsomme sykdommen ble senere omgjort til allmenne sykehus.
Smittefrykten var stor, og mange sykehus var utstyrt med epidemibrakker og lasarettbygg for å holde smittede på avstand og isolert.
Frisk luft ble ansett som svært viktig. Dette kan man den dag i dag se spor av på for eksempel Ullevål sykehus. Her er nemlig flere såkalte miasmetårn, eller luftetårn, bevart og vernet.
Etter hvert ble sykehusene større og mer kompliserte institusjoner der ulike funksjoner fikk sine egne fløyer, avdelinger og bygg.
En fleksibel blokk
Den eldste bygningen Arisholm har ansvaret for, finner man på ovennevnte Faret i Skien, der enkelte deler er fra 1700-tallet.
Laboratoriebygget på Ullevål sykehus i Oslo er blant de nyeste i porteføljen.
– Dette er et veldig sektorspesifikt bygg som ikke kunne sett ut på noen annen måte, forteller Arisholm.
Bygget utpreger seg blant annet gjennom fleksible, flyttbare interiørelementer som gjør at man kan endre romstørrelser og planløsning etter behov.
Dersom blokken nå blir solgt ut av helsesektoren i forbindelse med omleggingen av Oslos sykehusstruktur, synes Arisholm det blir veldig spennende å se hva bygget blir brukt til.
– De nye eierne kjøper jo et fredet objekt og må ivareta det som sådan.
Kreativ løsning
Et av Arisholms favoritteksempler på vellykket håndtering av hensyn til både vern og funksjon, er å finne på Sørlandet sykehus Arendal, der hovedbygningens eksteriør og deler av interiøret er vernet.
Etter en brannverngjennomgang her ble det påpekt mange avvik som måtte rettes opp. Blant annet ble sykehuset pålagt å bytte ut noen tynne arkitekttegnede glassdører fra 60-tallet med tykke 120-dører av evakueringshensyn.
Med en åpen holdning fant helseforetaket frem til en alternativ løsning, like enkel som den var genial: I stedet for å bytte ut dørene, endret man evakueringsruten.
– Helsehistorien er en kontinuerlig utviklingsprosess der man hele tiden har bygget videre på det som fungerer, påminner Arisholm.
Han mener målet må være å skrive seg inn i den kontinuiteten.
– Det blir ikke nødvendigvis bedre helsetjenester av å og rase videre hele tiden og rive bygninger med bruksverdi, sier Arisholm.
– Du kan ikke kjøpe historie, men ved å forstå og pleie den historien du har, blir du sterkere.
0 Kommentarer