Praksis: Det er flaks og tilfeldigheter, ikke tilrettelegging

Noen studenter vinner drømmepraksisen, mens andre ser drømmen om sykepleieryrket renne som sand mellom fingrene. Praksisplassen kan være i nærområdet, eller det kan befinne seg flerfoldige timer unna – det er opp til praksislotteriet.

Flere får ikke praksishverdagen til å gå opp

Å ha forsørgeransvar gir ikke nødvendigvis en gullbillett til praksis i nærområdet. Flere fortvilte studenter får ikke praksishverdagen til å gå opp fordi praksisplassen er flere timer unna, og barnehageplassen er i studiebyen. Det blir en umulig kabal som fører til at studentene enten må ta permisjon fra studiet, eller i verste fall droppe ut. 

Fremfor å bli møtt ved vilje til å se på alternativer blir studentene møtt med kommentarer som «Du har vel en mann som kan levere for deg?», «Da må familien din stille opp» og ikke minst «Vi kommer ikke til å klare å tilrettelegge for deg i tre år, du kan vel like gjerne droppe ut». Dette er spørsmål som ikke viser tegn på vilje til å tilrettelegge.

Det kan se ut som om at utdanningsinstitusjonene ikke ser på tilrettelegging som en mulighet til å gå frem som et godt eksempel, eller en mulighet til å forholde seg til de kravene som forventes av en utdanningsinstitusjon. Tvert imot ses ofte muligheten for tilrettelegging på som muligheten for ansvarsfraskrivelse – ved å kontre med begrepet uforholdsmessig byrde. 

Utdanningsinstitusjonene har en rettslig plikt

Å jobbe en time lenger på en tirsdag for å finne gode løsninger er ikke en uforholdsmessig byrde. Ei heller å gå i dialog med studenten for å komme frem til løsninger. Utdanningsinstitusjonene har her en rettslig plikt ril å forsøke å finne et minste felles multiplum som gir studenten handlingsrom, uten å fire på de faglige kravene. 

Forarbeidet til Universitets- og høyskoleloven er tydelig på at uforholdsmessig byrde ikke handler om situasjonen alene, men hvorvidt den senker barrieren for at den enkelte student kan gjennomføre studiet. Det er derfor viktig at studentens muligheter veier tungt i institusjonens kost-nytte-regnskap. 

Det er vanskelig å tro at utdanningsinstitusjonene selv er klar over at en rettslig prøving ville gått i studentenes favør, men er det da sånn at utdanningsinstitusjonene velger å neglisjere det fordi de vet at de aller fleste studentene ikke har ressurser til å prøve dem for retten? 

Det handler også om behovet for sykepleiere

Det holder ikke å gjemme seg bak uforholdsmessig byrde fordi det er litt brysomt å tilrettelegge, eller at det er en kultur for å la være. Med dagens sykepleiermangel burde ikke manglende vilje for tilrettelegging legge sten til byrden. Praksisplassene, sykepleierstudenten selv og utdanningsinstitusjonen har et ansvar i å utdanne sykepleiere. Det ligger til og med i navnet til sistnevnte.

Det er nærliggende å stille spørsmålet om hvilke studenter vi egentlig ønsker oss. Skal det virkelig være sånn at de som skal ha en forutsetning til å fullføre en bachelor i sykepleie, er single, barnløse og har en habil bufferkonto?

Det er lenge siden vi lærte at one size doesn not fit all. Det virker som om denne forståelsen mangler i høyere utdanning? Det er på høy tid at de lærer. Det handler om den enkelte sykepleierstudents praksis, men også om samfunnets behov for sykepleiere. Tilrettelegg er ordet – ikke la det handle om flaks og tilfeldigheter.