Løfter som ikke løser noen ting

Leder Sykepleien
Ensomhet og depresjon blant eldre. Eldre kvinne sitter på gulvet i leiligheten sin. NB! Modellklarert. Foto: © Mike Schröder / Argus / Samfoto
Depresjon blant eldre er et veldokumentert problem. Da må vi sette vår litt til at politkerne finner løsninger som monner, skriver redaktør Barth Tholens. Foto Scanpix
– Ingenting irriterer mer enn politiske utspill som gir skinn av å gjøre noe ordentlig drastisk når de egentlig bare flikker litt på det som er, skriver Barth Tholens.

I sin nyttårstale i 2014 oppfordret statsminister Erna Solberg oss til å gi hverandre flere komplimenter. Hun tenkte da spesielt på folk som rammes av psykiske problemer. Solberg mente at det lå god forebygging i å gi hverandre ros. «I tillegg er det jo veldig hyggelig.»

Jeg tviler på om målgruppen har fått det mye bedre siden da. Få av oss tar vel slike tv-taler særlig alvorlig uansett. Som regel renner de over av velmente, men innholdsløse forsetter som fort er glemt igjen.

Nyere forskning på kongens taler fra 1960 til 2014 viser riktignok at temaene sier en del om den tiden vi lever i. Når kongen slår et slag for innvandrere eller omtaler mobbing av barn, slår han fast noe som de fleste samtidige kan skrive under på. Slik er han med på å samle riket.

Snert

Til forskjell fra nyttårstaler behøver politiske utspill, særlig i valgkampen, ikke å ha til hensikt å ha en slik samlende effekt på nasjonen. Det holder å nå ut til potensielle velgere. Utspillene må ha snert, for eksempel når Høyre lover å «utvide fritt behandlingsvalg». Men de skal samtidig sørge for å ikke støte bort for mange («få ned ventetidene» eller «prioritere rus og psykisk helse»). Partiene på ytterfløyene har råd til å være barskest og hardest i klypene.

Så hvorfor irriterer jeg meg så over utspill som liksom «brisker seg» og skaper en forventning om å skulle rydde opp i noe alvorlig galt? Tenk på utfordringen med eldre i hjemmesykepleien, på sykehjem eller i omsorgsboliger som opplever isolasjon og ensomhet i sin hverdag. Det er høye forekomster av depresjoner, underernæring, søvnvansker og selvmordstanker. Alvorlige ting. Forskning har vist at lav bemanning og manglende faglig kompetanse fører til at de eldre ikke følges opp som de skal. De sløves ned av for mange piller mot ditt og datt, og overlates for mye til seg selv. Problemet er godt dokumentert, og konsekvensene hjerteskjærende. Likevel har jeg ikke sett noe som likner på en ordentlig sykehjemsreform i årets valgkamp.

Kommunal uforstand

Arbeiderpartiet har kommet med en kjærlighetsgaranti. Ektepar skal ikke måtte oppleve at de blir atskilt på sykehjemmet i sine siste leveår bare fordi byråkratiet insisterer på at det er mer hensiktsmessig. Jonas Gahr Støre vil, hvis han blir statsminister, ha en egen lov om dette. Han vil gi vernet mot kommunal uforstand juridisk tyngde og utsteder en garanti som ingen i verden kan ha noe imot. Det underliggende problemet – at folk som absolutt burde fått plass på sykehjem, ikke får det fordi myndighetene helst vil at de skal bli boende hjemme – blir ikke løst. Kjærlighetsgarantien pynter bare på en uskjønn virkelighet.

Arbeiderpartiet vil også la studenter bo billig på sykehjem mot at de bruker noen timer på samvær med pasientene. Ideen er hentet fra Nederland og tar sikte på å gi eldre annet selskap enn pleiere og syke mennesker. Et godt forslag, uten tvil.

Men også dette klarer jeg faktisk å hisse meg opp over. Den foreslåtte handlingen står ikke på noen måte i forhold til de tingene den skal rydde opp i. Jeg tør vedde på at Støres forslag vil ende opp i en forsiktig forsøksordning ett eller annet sted. Den ensomheten hos institusjonsbeboere som tiltaket skal bekjempe, vil forbli like skrikende som før.

Reform og frivillighet

Senterpartiet tøffer seg og vil innføre en «reform for mer aktivitet og innhold i eldreomsorgen og sikre eldre et omsorgstilbud som innebærer meningsfulle dager». Men detaljer om denne varslete revolusjonen mangler, annet enn at de eldre skal få bedre mat på bordet.

Knut Arild Hareide (KrF) vil redusere de eldres ensomhet ved at «frivilligheten» får et oppsving, «gjennom besøksvenner og lokale aktiviteter på frivillighetssentralen». Det er selvfølgelig i sin skjønneste orden. Men å redde eldreomsorgen med besøksvenner er vel som å tro at man kan redde verdens klima ved å blande litt mer biodrivstoff i bensinen vår. Alle skjønner jo at mer må til.

Knuslete

På denne måten kan det virke som store problemer forsøkes løst gjennom veldig knuslete løsninger som blåses opp til noe liksom veldig viktig. I hvert fall fram til 11. september. Ved forrige valg blåste Høyre opp det sterkt ideologisk begrunnete forslaget om at private tilbydere skulle få slippe til for å få ned ventetidene. Men etter fire år med fritt behandlingsvalg er antallet personer som har benyttet seg av private tilbud som alternativ til behandling i det offentlige, på noen lusne få tusen. Det var litt av en reform, det!

Frp stilte i 2013 med et annet himmelstormende forslag, nemlig at hele eldreomsorgen i Norge skulle finansieres direkte over statsbudsjettet. Det rant ut i sanden fordi antallet kommuner som ville prøve ordningen kunne telles på én hånd. Enda en prøveordning for galleriet!

Så vet vi hvordan det gikk med den storstilte «verdighetsgarantien» som i 2009 ble lovet under Stoltenbergs regjering. Den døde hen i en kraftløs forskrift i 2011 som ingen har merket noe mer til siden.

Komplisert

Ikke misforstå meg. Jeg tror ikke at det finnes enkle løsninger på såpass kompliserte problemer som vi ser i eldreomsorgen. Det er ikke bare å øke bemanningen og tro at saken er løst. Økte lønninger for pleiepersonalet vil tiltrekke seg bedre kompetanse, men det vil likevel være en dråpe i havet.

Kompliserte utfordringer trenger altså kompliserte løsninger. John F. Kennedy krevde i sin tid at USA skulle være den første på månen, men han trengte en hel hærskare av ingeniører for å få det til. En ordentlig reform for eldreomsorgen må tørre å tegne kartet på nytt. Den må tørre å sette en strek over dagens organisering av sykehjem og hjemmesykepleie. Den må slutte å se på eldreomsorgen som en ensom satellitt på utsiden av samfunnet, og heller definere den som et kollektivt knutepunkt der alle gode krefter møtes.

Men noen må tenke de store tankene først. Det er dette min frustrasjon handler om. For vi har bare de politikerne vi har. Og det er de som skal tenke dem.

Les også:

Siste fra Meninger

Populære artikler nå