I Danmark har jeg nylig gjennomført en studie av mannlige sykepleiere utdannet mellom 1951 og 1979. Jeg gjorde det fordi jeg lenge har undret meg over hvor lite vi egentlig vet om de mennene som har vært en del av sykepleien i generasjoner. 

Det som startet som et forskningsprosjekt, utviklet seg til en personlig erkjennelse: En hel del av profesjonens historie er blitt glemt.

Mannlige sykepleiere trer frem fra et glemt kapittel

49 menn deltok i studien. Mange av dem er i dag godt opp i årene, og det var sterkt å høre dem fortelle om valgene som førte dem inn i sykepleien. Noen kom fra helt andre yrker, andre ble inspirert av familie, og flere søkte et arbeid der de kunne gjøre en forskjell. Felles for dem var at de aktivt gikk inn i et fag som på den tiden nesten utelukkende ble forstått som kvinnelig.

Likevel er de nesten usynlige i sykepleiens historiefortelling. De finnes knapt i lærebøker, sjelden i undervisningen og nesten aldri i profesjonens kollektive selvforståelse. Det er som om et helt kapittel er blitt revet ut – et kapittel som kunne gitt faget større bredde og flere identitetsmuligheter.

Også erfaringene deres med kjønn overrasket meg. Noen møtte skepsis, andre opplevde fordeler, og flere beskrev at kjønn hadde svært liten betydning i hverdagen. Det bryter med forestillingen om at menn i sykepleien enten har det særlig lett eller særlig vanskelig. Virkeligheten var mer nyansert – og langt mer interessant – enn jeg hadde forventet.

Erfarne rollemodeller forblir skjult

Det som gjorde mest inntrykk, var likevel hvor mange av dem som hadde tatt videreutdanning og bygget sterke karrierer innen psykiatri, anestesi, akuttfag, ledelse og fagutvikling. Dette er rollemodeller som aldri har fått den plassen de fortjener. De har stått i faget i flere tiår, men historiene deres har forblitt private, nesten skjulte.

Og nettopp derfor skriver jeg til Norge.

For den samme tause historien finnes også her. Også i Norge har mannlige sykepleiere vært en del av profesjonen i generasjoner. De har tatt utdanning, drevet fagutvikling, bygget klinisk ekspertise og ledet avdelinger. Likevel er de i liten grad synlige i norsk sykepleiehistorie. Når historiene ikke blir fortalt, påvirker det både profesjonens identitet og rekrutteringen til yrket.

Norge står, som Danmark, i en situasjon der behovet for sykepleiere øker, samtidig som kjønnsbalansen forblir skjev. Da er det uheldig at faget fremstår snevrere enn det faktisk er. Et yrke som ønsker mangfold fremover, må også synliggjøre mangfoldet bakover.

Norge trenger å løfte frem historiene

Jeg mener at Norge bør gjennomføre en tilsvarende undersøkelse. En kartlegging av mannlige sykepleieres erfaringer – både historisk og i nyere tid – vil ikke bare være et interessant forskningsbidrag. Det vil gi et mer komplett bilde av sykepleiens utvikling og åpne for en bredere diskusjon om rekruttering, identitet og tilhørighet.

Så det store spørsmålet gjenstår: Hvem tør å ta teten nå?

Hvem i Norge vil løfte frem historiene som lenge har ligget gjemt? Hvem våger å utfordre forestillingen om at sykepleiens utvikling utelukkende har vært kvinnelig? Hvem tør åpne rommet for en bredere, mer sannferdig fortelling om profesjonens historie?

Blir det utdanningene? Forskningsmiljøene? Norsk Sykepleierforbund? Eller vil det komme fra sykepleiere som ønsker å kjenne sin egen fortid bedre?

Det krever mot å endre et narrativ som har stått sterkt i over hundre år. Men det krever enda mer mot å la være. For hvis ingen tar ansvar for å løfte disse historiene, går vi glipp av en viktig del av profesjonens identitet – og en mulighet til å styrke rekrutteringen til et fag som trenger alle det kan få.

Historiene finnes. De ligger der og venter. Spørsmålet er bare hvem som tør å hente dem frem.