Myndighetene svikter mennesker med funksjonsnedsettelse

Svært mange av oss kjenner medmennesker med et funksjonstap som erfarer at det offentlige ikke praktiserer lover og menneskerettigheter slik de er pålagt. Kan vi som sykepleiere bidra til en snarlig endring her?

Mange med en funksjonsnedsettelse opplever diskriminering hvor de ansvarlige forvaltere abdiserer fra sitt ansvar. Vi har å gjøre med en ukultur som ingen har tatt et oppgjør med. Om det skal bli en endring, må først og fremst det etiske ansvar aktiveres. Tv-programmene Team 1 og Team Pølsa har også vist med tydelighet et behov for å rive ned det som skiller og klassifiserer oss mennesker.

Hva er til det beste for min neste? Som Øverland forkynte: «Vi skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»

Mange står på utsiden

Problemene gjør seg gjeldende i alle livets faser fra nybakte foreldre som skal orientere seg i Nav-jungelen til en verdig skolegang og aktuelle fritidsaktiviteter.

Et meget stort og viktig kapittel i denne jungelen av unnasluntring, er mangelen på universell utforming. I kapittel 3 i lov om likestilling og forbud mot diskriminering er lovteksten klar: «Offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten har plikt til universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner» Her står det «har plikt», så det burde ikke være til å misforstå. Likevel, lover som svært sjelden befester seg med straff, ser ut til å ha minimal effekt.

Et annet vanskelig område er muligheten for arbeid. Statistisk sentralbyrå kan vise til at over 100 000 med en funksjonsnedsettelse ønsker å delta i arbeidsmarkedet, men står i dag likevel på utsiden.

Alle mennesker er like mye verdt

I 1948 kom FNs menneskerettigheter som slo fast at alle mennesker er like mye verdt; at vi alle har den samme iboende verdighet i kraft av å være et menneske. Det innebærer like rettigheter og muligheter. Men situasjonen for mennesker med en funksjonsnedsettelse har ikke endret seg i takt med samfunnets utvikling. Derfor ble det vedtatt i FN en egen konvensjon; CRPD (FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne) i 2008.

Noe senere, i 2013, ble konvensjonen ratifisert her hjemme, og det forplikter Norge til å følge de prinsippene som gjelder. Myndighetene brukte altså fem år på denne prosessen. Neste steg er å inkorporere CRPD i norsk lovgivning, noe som gir et tydeligere og sterkere rettsvern for mennesker med funksjonsnedsettelser. Prinsipper som likestilling, ikke-diskriminering, selvbestemmelse og deltakelse får da større vekt i forvaltningen og i rettssystemet. Dessverre ble forslaget om å ta konvensjonen inn i norsk lov nedstemt i Stortinget.

Det går ulidelig tregt

Sunniva Ørstavik, som var likestillings- og diskrimineringsminister i 2015, forfattet en fantastisk god rapport om dette temaet til FNs komité for menneskerettigheter. Hun viser til at personer med nedsatt funksjonsevne i Norge ikke får sine menneskerettigheter oppfylt.

Rapporten gir en beskrivelse av dagens situasjon, ombudets bekymringer og anbefalinger til hva FNs CRPD-komité bør be den norske stat om å gjøre for å få både lovgivning og politikk til å bli i samsvar med konvensjonen. Nå har det igjen gått ti år uten de store framskritt. Det går ulidelig tregt.

Det må bli en holdningsendring

Hvor finner vi kjernen til diskrimineringen? Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum har i sin politiske filosofi noen tanker det er verdt å lytte til. Hun har vært en tydelig stemme for rettferdighet og likeverd for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Nussbaum har forsket på hva det vil si å leve i overensstemmelse med sin verdighet. I sin bok «Creating capabilities: The human development approach» fra 2011 utdyper hun listen over grunnleggende menneskelige kapabiliteter (for eksempel liv, helse, bevegelse, følelser og relasjoner) og understreker at samfunn må tilrettelegge for at også personer med funksjonsnedsettelser kan realisere disse i praksis. Hun kritiserer en snever definisjon av «funksjonsevne» og peker på hvordan sosiale og politiske strukturer kan hemme eller fremme et godt liv.

Så her er vi muligens i nærheten av kjernen på problemet. Det må bli en holdningsendring som slutter å kategorisere mennesker som annerledes. I kraft av å være menneske er vi i samme båt med behov for tilhørighet og yte det som er mulig for oss.

Det er på tide å sette etikken i førersetet

Vi kan slå fast at det er en omfattende diskriminering som foregår. Det er umulig å tenke seg at denne utviklingen fortsatt bare skal få fritt spillerom. Målet er å innlemme ECPR i norsk lovgivning og sette tydelige krav til alle som forvaltere i denne sammenhengen.

Så om det er Nav, kommuner eller gårdeiere som ikke finner penger til å realisere loven eller menneskerettighetene, er det bare å skjerpe seg. Det finnes løsninger om viljen er til stede. Det behøver ikke gå så ulidelig tregt. Det er mennesker det gjelder, og det er noen som rammes. Ja det er på tide å sette etikken i førersetet. Her har vi som sykepleiere en mulighet til å påvirke i riktig retning.