Er korttidsavlastning tilstrekkelig for mennesker med demens?

Jeg begynte først å interessere meg for demensomsorg etter at min kone Anemarie hadde hatt Alzheimers-diagnosen i ni til ti år, og ting begynte å bli vanskelig. Da opplevde jeg at mye av den støtten kommunen, Nasjonalforeningen for folkehelsen og Aldring og helse sier finnes, nesten bare finnes på papiret. Og jeg oppdager løpende at vi er mange med den samme erfaringen.

Min kone har vært på korttidsopphold to ganger, på to forskjellige sykehjem. Den første gangen i to uker. Den andre gangen fra fredag til søndag.

Fine lyse korridorer

Etter det første oppholdet hadde vi møte med lederteamet på avdelingen. De fortalte at Anemarie hadde vært heldig som var der akkurat da hun var der, for hvis hun hadde kommet senere, så hadde de ikke hatt tid til å ta seg av henne. Da ville de andre pasientene ha vært så krevende at hun hadde måttet klare seg selv (de sa det nesten slik). De aktivitetene hun hadde vært med på, var i hovedsak å brette klær, noe hun har hatet hele sitt liv. 

Nå, siste gangen, var en weekend. Vi ble tatt imot av fire/fem hyggelige pleiere og vist inn på et lyst og trivelig rom. Det var to timer til middag, og vi avtalte at jeg skulle vente med å dra hjem til da. 

Vi så oss omkring. Lyse fine korridorer. En dame travet rundt – i ring. «Bedre å gå», sa hun. «Fin katt, men jeg liker dem bedre levende. Vi har hatt både katter og hunder», og så travet hun videre.

Og så var det «dagligstuen». Et helt stille og tussmørkt rom med noen få mennesker i hjørnene. Det var strålende sol ute, så vi gikk ut på røykealtanen. Vi oppdaget at jeg hadde glemt en lader. Jeg plasserte Anemarie med terapikatten i «dagligstuen» ved siden av en dame som så hyggelig ut og ble borte en halvtime.

Urørlige i tussmørket

Da jeg kom tilbake satt Anemarie sammen med en pleier i korridoren. Lyd forstyrret de andre, var forklaringen. Alt nytt forstyrret noen av pasientene og gjorde dem urolige. «Dagligstuen» var deres hjem, og da kunne ikke fremmede komme inn og lage uro. Kanskje greit nok. Kanskje ikke. Eller slett ikke, spør du meg.

Hvor skal en syk som elsker å snakke med andre, bevege seg og gjøre ting være? Organisere hybelfest? «Fellesarealene» ellers er jo bare korridorer. Og hva skulle Anemarie og jeg gjøre mens vi ventet på middag klokken fire? Jo, vi spaserte rundt i korridorene. Det var mange åpne dører inn til helt mørke pasientrom. Innenfor døråpningen satt det ofte en urørlig person i tussmørket. Helt urørlig. I mørket. Det gjorde det også på runde to, runde tre og runde fire. Urørlig i tussmørket. 

Folk begynte å sige inn til middag. Jeg fulgte Anemarie til spisesalen. Fulgte henne til en plass. Presenterte henne for dem hun satt ved siden av og ville vente til hun hadde fått et glass saft, og så forsvinne. «Vi tillater ikke pårørende til stede under middagen.» Jeg skjønner jo poenget.

Skal korttidsavlastning være slik? Mørkt. Helt stille. Helt passivt. Uten alternativ for dem som fortsatt har mye liv i seg? Er det sant at personsentrert omsorg blir praktisert? Eller er den bare godt nedfelt et sted?

PS: Jeg oppfatter at personalet gjør en god jobb til tross for vilkårene de blir tilbudt.