Seniorkollektiv er et alternativ til sykehjem og demenslandsby

Når den ene i et par får demens, er den vanlige ordningen at den friske får avlastning ved at den syke får plass på dagsenter fire til fem timer per dag, én eller flere dager i uken. Senere kommer rullerende sykehjemsplass med for eksempel to uker på sykehjem og seks uker hjemme.

Dagsenter er en fin ordning, men jeg har ennå til gode å høre noen si at rullerende sykehjemsplass er en fin ordning.

Etter denne rulleringen får den syke normalt fast plass på sykehjem, og samlivet blir gjort vanskelig. Det kan bli lang reisevei for den friske, og arenaene for å møtes er ikke nødvendigvis gode.

Det som jeg har beskrevet ganske nøkternt, har for meg vært en følelsesladet affære. Det har det vært for flere. Derfor er jeg ikke den eneste som har lett etter gode måter å møte overgangen fra frisk til syk. Jeg – og min demenssyke kone – er kommet til fasen hvor vi skal begynne på rullerende sykehjemsplass.

Triste steder

Sykehjem kan være trivelige steder, men i realiteten er mange ganske triste. Det skjer lite, og beboerne er avsondret fra livet utenfor.

Tanken bak demenslandsbyene er å gjøre livet til den demenssyke rikere og mer tilnærmet normalt. Man har laget mer eller mindre kunstige butikker, barer, busstopp og gater. Og i noen tilfeller har man høner eller andre dyr. Det er også lagt inn store fellesområder, kjøkken, selskapslokaler, kafeer og bibliotek.

Noen har forsøkt å integrere demenslandsbyen i samfunnet rundt ved å kople til barnehage, skole, idrettsanlegg, kulturhus og liknende institusjoner hvor det er liv og røre. Demenslandsbyene rapporterer om god trivsel for beboerne og mer besøk enn i gammeldagse sykehjem. Fortsatt er det, meg bekjent, ingen som har innlemmet den friske part i et parforhold i en slik demenslandsby.

Andre muligheter

Da min kones sykdom begynte å utvikle seg, var vi inne på muligheten for at vi skulle selge huset vårt med hage og finne et mer egnet sted å bo. Men vi fant ikke noe. Vi var forberedt på å selge og kjøpe noe som var mer hensiktsmessig. Men hva ville være mer hensiktsmessig?

La oss tenke oss en demenslandsby i stor eller liten skala. La oss plusse på leiligheter i yttersonen eller i en etasje opp. Leiligheter som enten kan brukes av begge i begynnelsen, eller av den friske alene. Leilighetene er laget slik at paret opplever fellesarealene som sitt hjem med kjøkken, spisestue, TV-rom, pratesalong og hobbyrom. Inn mot kjernen, på den andre siden av fellesarealene, er det sykerom.

Beboerne blir et kollektiv. Nye bekjente og venner kan være viktig for seniorer, enten de er friske eller ikke.

Vi trenger en mellomting

På et eller annet tidspunkt blir det nødvendig at den syke flytter til et rom for syke. Fortsatt beholder man nærheten. Man kan kanskje til og med overnatte hos hverandre av og til. Den pårørende kan få en stor grad av frihet. De pårørende gjør institusjonen til et levende sted og «underholder» hverandre og de syke.

Den friske part må ha en garanti for å kunne bo i leiligheten så lenge vedkommende ønsker.

Det kunne også være slik at sykerommet var parets felles soverom i begynnelsen, og at den friske på et tidspunkt flytter ut. Det må til noen flere diskusjoner rundt overgangen fra felles til separate soverom.

Det er noen problemer med logistikk i modellen, men de bør kunne løses, spesielt hvis institusjonen er stor nok til at statistikk for «omløpshastighet» kan brukes.

Bør gjelde for alle

Jeg har hatt par i tankene når jeg har utviklet modellen. Selvsagt kan enslige også passe inn i en slik modell, enten i en leilighet i randsonen eller direkte på et rom i kjernen.

Jeg er usikker på om demenssyke krever så spesialisert behandling at det ikke er plass til folk med andre sykdommer. Jeg tror ikke det.

De fleste i Norge bor i selveide boliger. Den kapitalen kan brukes til finansiering. Det må også være mulig for folk uten egenkapital å bo i et seniorkollektiv.

Jeg tror at seniorkollektiv ikke behøver å være mastodonter. Tvert om. De kan gjerne utvikles i tilknytning til eksisterende sykehjem, skoler, barnehager, kjøpesenter eller bibliotek. De kan være i småskala. 

Der er noen få utfordringer. Hvem skal eie, og hvem skal få tilgang til slike leiligheter? Leilighetene kan være på det åpne markedet, med noen klausuler, eller tilgangen kan styres av det offentlige.