Dette skjer i hodet til en 26 år gammel sykepleierstudent med hjernekreft

Natt til 5. april 2024 fikk jeg et krampeanfall. Det førte til at samboeren min ringte Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK). Ambulansen kom, og jeg ble kjørt rett til akutten. Prøver og CT ble tatt. Legen fortalte at de hadde funnet noe i hjernen min. To dager etter at MR ble tatt, fikk jeg vite at jeg hadde en stor svulst på hjernen. Jeg skulle opereres 11. april.

I løpet av kort tid ble livet snudd opp ned. Jeg opplevde mine første angstanfall i sovende tilstand. Mandag 8. april ble jeg skrevet ut fra nevrologisk avdeling på Ullevål sykehus. Jeg skulle tilbringe tid hjemme før jeg skulle legges inn på nevrokirurgisk avdeling ved samme sykehus onsdagen etter. 

Redsel, uvitenhet og venting

Dagene fra utskrivning og til innleggelse var fylt med redsel, uvitenhet, venting og en følelse av å ikke ha kontroll på hva som skulle skje. Kvelden før operasjonen ble jeg fylt av ro og en visshet om at «alt kom til å gå bra». Denne følelsen assosierer jeg med en opplevelse jeg hadde for en del år siden. Den ble og er min redning. 

Riktig type musikk fikk meg i en modus som gjorde meg opphausset. I filmen «Gladiatoren» sier keiser Marcus Aurelius: «Døden smiler til oss alle. Alt en mann kan gjøre, er å smile tilbake.» Det fikk meg til å tenke: «La oss få dette overstått». Bare å si ordene høyt får meg til å smile. Det gjør kroppen min klar til kamp. Døden kan bare vise sitt ansikt, så skal vi se hvem som kommer seirende ut. 

Operasjonen var vellykket, og de fikk ut svulsten. Heldigvis var den plassert i et område som gjorde det mulig for heltene mine å legge meg i narkose og få ut alt. Ingen resttumor ble påvist i MR-kontroll noen dager etterpå. Dagene etter operasjonen var fylt med smerte, dårlig hukommelse, forstoppelse og dårlig søvn. Men etter enhver storm titter sola frem. 

Det kom lysere dager

15. april ble jeg flyttet til avdelingen for fysikalsk medisin og rehabilitering ved samme sykehus. Her startet oppbyggingen av mitt vanlige liv. Besøk, skjermbruk og prating ble gradvis trappet opp. Det samme med fysisk aktivitet. Bruken av ulike medisiner ble trappet ned.

Helgepermisjon sto for tur, og vi skulle teste hvordan det kom til å bli hjemme. Helgepermisjonen gikk fint, og det neste store var å møte opp ved avdelingen fem dager senere for å ta av agraffene og ta blodprøver. Og det mest nervepirrende av alt: snakke med legen om histologi, resultatet og veien videre.

Følelsen som ble nevnt over, gikk plutselig bort. Jeg ble meg selv igjen. Jeg følte at kroppen var på vei tilbake til sitt gamle jeg, men her tok jeg feil. I taxien på vei til avdelingen for fysikalsk medisin og rehabilitering ble kroppen fylt av den samme følelsen. Jeg hadde samme musikk på øret som dagen før operasjonen. De samme sitatene ble lest, og jeg var klar for enhver nyhet legen skulle gi meg. For å sette det på spissen så tenkte min kreftsyke hjerne og min selvbevissthet: «De kan kaste hvilken som helst diagnose på meg.» 

Dårlige nyheter dreper ikke

Jeg tenkte at hvis legen sier prognosen er ti års overlevelse, så vil jeg si: «Hvem vet hvor medisinfaget er om allerede tre år?» Om legen hadde sagt at «ingen har overlevd denne typen hjernekreft», så ville jeg tenkt at «da får jeg bli den første». Disse tankene og følelsene ga meg en rus og en kontroll over mitt eget liv som jeg aldri har følt på tidligere. Kontroller det som kan kontrolleres. Det jeg kan kontrollere, er meg selv og min egen reaksjon. 

Dårlige nyheter dreper ikke. Dårlig arbeid dreper. Jeg er evig takknemlig for at jeg alltid har vært fysisk aktiv innen ulike idretter, spist sunt, unngått store inntak av røyk, snus, alkohol og så videre. Kirurgen som opererte meg, sa at de ikke hadde fått endelige svar, ettersom jeg hadde en sjeldnere variant av hjernesvulst. Men det de kunne si, var at det ikke var den verste typen, men heller ikke den beste. Likevel sa kirurgen: «Du har de beste forutsetninger.» Denne setningen er jeg takknemlig for. 

Jeg er stolt over å skulle bli sykepleier

I skrivende stund venter jeg på innkalling til Radiumhospitalet for å bli fortalt hva som blir veien videre. Per dags dato har jeg diagnosen «C71.9 ondartet svulst i hjernen, uspesifisert», men uansett diagnose så skal dette gå bra. Men ventingen er kanskje den verste følelsen. Å ikke vite.

Jeg føler jeg håndterer situasjonen på en god måte fordi jeg er omringet av sterke mennesker. Alt fra familie til kolleger og en herlig vennegjeng. Er du rundt sterke mennesker, så blir du sterk. Alle har sin kamp og har vært gjennom flere kamper. Vi blir alle farget av miljø. Arv er ikke alt. 

Med dette vil jeg rette en stor takk til hele det norske helsevesenet. Dere er alle fantastiske, og jeg er stolt av at jeg skal bli en av dere om noen år, når jeg blir ferdig med studiene. Takk til alle ledd i helsevesenet. Dere er virkelig hverdagshelter, og takk for at dere hjelper meg på mitt sykeste. Og ikke minst: Takk til alle pårørende rundt meg.