fbpx – Psykologen min kaller det dissosiasjon. Jeg kaller det bare vondt Hopp til hovedinnhold

– Psykologen min kaller det dissosiasjon. Jeg kaller det bare vondt

ØVER: – Det er ikke lett å samle seg når det føles som om hele verden raser sammen. Det krever mye trening, men det er ingen umulighet, skriver innleggsforfatteren. Foto: Privat

– Jeg er snart 30 år gammel. Jeg har gått i terapi halve livet og er nå utstyrt med en heftig verktøykasse. Stadig øver jeg meg på å bli en bedre snekker, skriver Eline Skår.

Dette er et leserinnlegg. Innholdet gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og holdninger. Innlegg sendes til meninger@sykepleien.no. Les også veiledningen.

Dissosiasjon er en slags overlevelsesmekanisme, noe som er tillært i svært ung alder, men som kan være til hinder senere i livet. Ordet dissosiasjon betyr å kople fra.

Å kunne kople fra når noe oppleves ubehagelig, kan fremstå som en god egenskap. Det å kunne «skru av» når man overveldes av følelser, kanskje også fortrenge minner, høres jo greit ut. Og det virker logisk. For ingen ønsker ubehag. Vi mennesker søker trygghet. Vi vil vekk fra ubehaget og det som oppleves som utrygt. 

Jeg skrur av

Så hva gjør man når følelser fra fortiden dukker opp i nåtid? Det er stor forskjell mellom det å være utrygg i egen kropp og det å være utrygg i eget hjem. Personlig har jeg i dag ingen grunn til å være utrygg på fysiske omgivelser. Likevel opplever jeg – periodevis – en form for utrygghet.

Det som fysisk skjer i kroppen min, er at jeg automatisk skrur av sansene.

Noen ganger strømmer minnene på, og fortiden vises som en film på netthinnen. Og da er det ikke den type film hvor popkorn og hygge er inkludert. Det er mer en uønsket skrekkfilm som dukker opp i tide og utide. Det som rent fysisk skjer i kroppen min, er at jeg automatisk skrur av sansene. Det føles som om lemmene mine fylles med sement. Kroppen blir nummen. Og det eneste jeg får med meg er hvor vondt det gjør. Så jeg skrur av. Eller dissosierer. 

Får frysninger av begrep

Jeg er jo godt over snittet glad i fremmedord, men enkelte begrep innen psykiatrien gir meg frysninger. Eksempelvis dissosiasjon, dissosiativ fuge, latenstid og ikke-organisk-psykose for å nevne noen. Det er en grunn til at jeg ikke lenger leser epikrisene mine. Det er ikke nok med alle disse psykiatriske begrepene som liksom skal beskrive meg.

Jeg blir også omgjort til bestemte tall som følge av diagnosesystemet. I tillegg er det sjeldent lystig lesestoff.

Jeg er ikke klin ko-ko

Dissosiasjon, ja. Før var denne mekanismen helt fjern for meg. Jeg synes fremdeles det er utfordrende å bruke dette ordet. Men med tiden, og med god hjelp fra andre, forstår jeg fenomenet mer og mer.

Jeg finner det lettere å jobbe med noe når jeg forstår hvorfor ting skjer, hva som skjer og hvordan ting skjer. Det er jo mye lettere å behandle én type vondt når man kan peke på såret.

Jeg er ikke klin ko-ko selv om det ofte kjennes slik. Jeg har normale reaksjoner på unormale hendelser. Det gjør meg ikke til et offer. Snart er jeg 30 år gammel. Jeg har gått i terapi halve livet mitt, og jeg er nå utstyrt med en heftig verktøykasse. Og jeg øver meg stadig på å bli en bedre snekker. 

Jeg er ikke alene

Jeg er heller ikke alene om å streve med dette psykologiske fenomenet – denne «vondten». Mange som meg, som har opplevd unormale hendelser, finner bevisst eller ubevisst ut at kroppen og sinnet kan skrus av. At man kan kople seg fra verdenen.

Jeg jobber beinhardt hver dag for å la det ta mindre plass.

Jeg jobber beinhardt hver dag for å la det ta mindre plass. Jeg ønsker ikke at det, som en gang var til stor hjelp, skal ødelegge livet mitt i dag. Det finnes så mye man kan gjøre for å komme seg videre.

Det finnes mange tips og triks – helt konkrete verktøy – som kan få deg ut av en omtrent frakoplet tilstand til å være tilstede. 

Vi må prøve og feile

Det som hjelper for meg, er ikke nødvendigvis til hjelpe for deg. Her må man bare prøve og feile litt. Tanken er å flytte oppmerksomheten og – litt etter litt – få med seg det som skjer her og nå. Man kan flytte oppmerksomheten ved å, for eksempel, telle fem ting man ser i rommet man befinner seg i, eller å telle antall røde eller grønne ting man ser i omgivelsene.

Man kan også bruke hendene til å kjenne og føle på ting – for eksempel et kaldt glass eller en varm kopp. Det er å sanse hvordan objekter føles gjennom fingertuppene kan få en ut av en frakoplet tilstand. Du kan også kople deg på verden igjen ved å registrere lyder. Det er ingen enkel sak selv om det kanskje høres sånn ut for noen.

Det er ikke lett å samle seg når det føles som om hele verden raser sammen. Det krever mye trening, men det er ingen umulighet. Poenget er å kople seg på kroppen igjen. Og å bruke sansene. Selv øver jeg på disse teknikkene. Det er ikke alltid jeg får det til på egen hånd. Noen ganger trenger jeg andre til å hjelpe meg litt på veien, men det er ikke et nederlag. 

Les også:

DID-debatten: – Mitt håp er at flere pasienter kan få best mulig behandling for sine lidelser

Bildet viser en kvinne som ligger i fosterstilling i en seng
STORT LIDELSESTRYKK: Uansett hvilken diagnose pasienten har eller ikke har, er det åpenbart at pasientene jeg skriver om, har et stort lidelsestrykk, noe jeg har stor forståelse for, og som skal tas på alvor, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: Aleksandr Davydov / Mostphotos

I vårt fag finnes det ikke fasitsvar, og derfor er det viktig ikke å stoppe å undre seg og heller ikke stemple de politisk ukorrekte som dårlige mennesker, skriver Kathrine Benedikte Larsen.

Det har kommet mange og til dels kraftige reaksjoner – både i kommentarfeltene på Facebook og direkte til meg – etter at Sykepleien publiserte min fagartikkel om dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID).

Hensikten med min artikkel var å sette fokus på et viktig tema og skape en saklig debatt i et polarisert fagmiljø. Mitt håp er også at flere pasienter kan få best mulig behandling for sine lidelser.

Sykepleiens redaktør om DID-debatten: – Det må være lov å mene noe annet enn de fleste gjør

Les også: – Sykepleien publiserer stigmatiserende holdninger om personer med dissosiative lidelser
Les også: – Vi må bli ferdig med gamle myter om dissosiative lidelser

Artikkelen berører temaer som er tabubelagt og fryktelig skamfulle. Uansett hvilken diagnose pasienten har eller ikke har, er det åpenbart at pasientene jeg skriver om, har et stort lidelsestrykk, noe jeg har stor forståelse for, og som skal tas på alvor.

Flere og nyere referanser

Viktigst for meg å formidle her er at artikkelen i sin opprinnelige form var over dobbelt så lang og inneholdt flere og nyere referanser som støtter mitt syn. Imidlertid tillot ordrammen ikke en så lang referanseliste, ei heller en så lang artikkel, noe som er forståelig sett fra tidsskriftet Sykepleien sitt ståsted.

Derfor er referanselisten i sin helhet vedlagt her.

Leseren har imidlertid også alltid med seg en forforståelse inn i et arbeid, og denne forståelsen vil alltid være preget av leserens personlige syn. I en fagartikkel tillater man dette i større grad enn i en fagfellevurdert forskningsartikkel, noe min artikkel ikke er.

Ingen fasitsvar

Når det er sagt: Det finnes fortsatt pasienter som simulerer dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), uavhengig av om vi liker å høre om det eller ikke. Det finnes også bevis for at det er en sammenheng mellom diagnosene jeg omtaler.

Min mening med denne artikkelen var aldri å såre eller krenke noen.

Ved å benekte dette gjør vi både oss selv og pasientene våre en bjørnetjeneste. I vårt fag finnes det ikke fasitsvar, og derfor er det viktig ikke å stoppe å undre seg og heller ikke stemple de politisk ukorrekte som dårlige mennesker.

Inflasjon av diagnoser

I denne sammenhengen er det verdt å nevne professor i psykiatri Allen Frances, som ledet arbeidsgruppen som utarbeidet den fjerde revisjonen av DSM-IV. Han var også gjesteforeleser på psykologidagene 2015 i Norge.

Frances har uttrykt sterk kritikk av at grensene for psykisk sykdom stadig blir mer hvisket ut. En inflasjon av diagnoser som kanskje representerer normal atferd, fører til sykeliggjøring og overbehandling, mener han.

Frances mener at DID er en dramatisk og beleilig måte å forklare og uttrykke sine motstridende følelser og tanker på. Diagnosen blir et holdepunkt og noe å identifisere seg med. Han benekter ikke at det finnes sjeldne DID-tilfeller, men han konkluderer med at DID stort sett alltid er skuespill.

Etter mange års erfaring med DID-pasienter ønsket Frances egentlig diagnosen fjernet fra DSM.

Utstrakt hånd

Min mening med denne artikkelen var aldri å såre eller krenke noen. Det er beklagelig hvis så har skjedd.

Jeg håper imidlertid at jeg kan ha hjulpet noen også, og at noen kan se på artikkelen min som en utstrakt hånd eller en utvei.

Referanselisten

Acocella, J. Creating hysteria. Women and Multippel Personality Disorder. San Francisco: Jossey-Bass; 1999.

Adetunji BA, Basil B, Mathews M, Williams A, Osinowo T, Oladinni O. Detection and management of malingering in a clinical setting. Primary Psychiatry. 2006;13(1):61–9.

Aldridge-Morris R. Multiple personality disorder. An exercise in deception. London: Lawrence Erlbaum Associates; 1989.

Anstorp T, Benum K. Traumebehandling. Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget; 2014.

Bass E, Davis L. The courage to heal. A guide for women survivors of child sexual abuse. London: Ebury Publishing; 1989.

Brand BL, Chasson GS. Distinguishing simulated from genuine Dissociative Identity Disorder on the MMPI-2. Psychological Trauma: Theory, Research, Practice, and Policy. 2015;7(1):93–101. DOI: 10.1037/a0035181

Brand BL, Tursich M, Tzall D, Loewenstein RJ. Utility of the SIRS-2 in distinguishing genuine from simulated Dissociative Identity Disorder. Psychological Trauma: Theory, Research, Practice, and Policy. 2014;6(4):308–17. DOI: 10.1037/a0036064

Brick SS, Chu JA. The simulation of multiple personalities: a case report. Psychotherapy. 1991;28(2):267–73.

Bækkelund H, Berg AO. Kartlegging og diagnostisering av traumerelaterte lidelser. I: Anstorp T, Benum K. Traumebehandling. Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget; 2014.

Caselli I, Poloni N, Ielmini M, Diurni M, Callegari C. Epidemiology and evolution of the diagnostic classification of facticious disorders in DSM-5. Psychology Research and Behaviorist Management. 2017;10:387–94.

Feldman MD. Playing sick? Untangeling the web of Munchausen syndrom, Munchausen by proxy, malingering and facticious disorder. England: Routledge; 2013.

Feldman MD, Ford CV, With TR. Patient or pretender. Inside the strange world of facticious disorders. Canada: John Wiley & Sons; 1994.

Feldman MD, Yates GP. Dying to be ill. True stories of medical deception. New York: Routledge; 2018.

Fisher J. Behandling av oppsplittet personlighet etter kronisk traumatisering. I: Anstorp T, Benum K. Traumebehandling. Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget; 2014. s. 249–63.

Foote B, Spiegel S, Solomon D. Dissociative identity disorder: epidemiology, pathogenesis, clinical manifestations, course, assessment, and diagnosis. uptodate.com. 2018. Tilgjengelig fra: https://www.uptodate.com/contents/dissociative-identity-disorder-epidemiology-pathogenesis-clinical-manifestations-course-assessment-and-diagnosis (nedlastet 31.07.2020).

Frances AJ. Saving normal. An insider’s revolt against out-of-control psychiatric diagnosis, DSM-5, big pharma, and the medicalization of ordinary life. New York: Harper Collins Publishers; 2013.

Freud S. Bruddstykker av en hysterianalyse / Bruchstück einer Hysterie-Analyse. 2. utg. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2007.

Friedl MC, Draijer N. Dissociative disorders in Dutch psychiatric inpatients. Am J Psychiatry. 2000 juni;157(6):1012–3.

Gharaibeh N. Dissociative identity disorder: Time to remove it from DSM-V? Examining the logic behind arguments to perpetuate a controversial diagnosis. Current Psychiatry. 2009 september;8(9):30–6.

Grohol JM. Was Sybil faking multiple personalities? PsychCentral. Tilgjengelig fra: https://psychcentral.com/blog/was-sybil-faking-multiple-personalities/ (nedlastet 31.07.2020).

ICD-10: Den internasjonale statistiske klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer. Oslo: Direktoratet for e-helse / Verdens helseorganisasjon; 2019. Tilgjengelig fra: https://ehelse.no/standarder/ikke-standarder/icd-10-den-internasjonale-statistiske-klassifikasjonen-av-sykdommer-og-beslektede-helseproblemer (nedlastet 23.06.2020).

Ingeberg MH, Tallaksen DW, Eide B. Mentale knagger. En innføring i psykisk helsearbeid. Oslo: Akribe; 2006.

Kierkegaard S. Enten – eller. Samlede verker bind 2. København: Gyldendal; 1843.

Libbrecht K. Hysterical psychosis. A historical survey. 1. utg. New Jersey: Transaction Publishers; 1995.

Lofthus E. The myth of repressed memory: false memories and allegations of sexual abuse. New York: St. Martin’s Griffin; 2013.

McHugh P. Resolved: Multiple Personality Disorder is an individually and socially created artifact. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry. 1995;34(7):957–62.

McHugh P, Putnam F. Dissociative Identity Disorder: debate by Putnam and McHugh: Iatrogenic or PTSD? Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry. 1995;34(7):957.

Michael JJ. Secrets unraveled. Pathtotruth Press; 2010.

Noll R. When psychiatry battled the devil. Psychiatric Times. 2013. Tilgjengelig fra: https://www.garygreenbergonline.com/w/wp-content/uploads/2013/12/Psychiatric_Times_-_When_Psychiatry_Battled_the_Devil_-_2013-12-06.pdf (nedlastet 31.07.2020).

Phillips K, Oldham JM, Riba MB. Somatoform and factitious disorders. Washington, DC: American Psychiatric Association Publishing; 2001.

Piper A. Multiple Personality Disorder: witchcraft survives in the twentieth century. Sceptical Inquierer. 1998;22(3).

Reinders AATS, Willemsen ATM, Vos HPJ, den Boer JA, Nijenhuis ERS. Fact or factitious? A psychobiological study of authentic and simulated dissociative identity states. PLOS ONE. 2012;7(7):10.

Ross CA, Ferrell L, Schroeder E. Co-occurrence of dissociative identity disorder and borderline personality disorder. J Trauma Dissociation. 2014;15(1):79–90.

Sar V, Akyüz G, Doğan O. Prevalence of dissociative disorders among women in the general population. Psychiatry Res. 2007;149(1–3):169–76.

Sar V, Yargiç LI, Tutkun H. Structured interview data on 35 cases of dissociative identity disorder in Turkey. Am J Psychiatry. 1996;153(10):1329–33.

Shirar L. Dissociative children: bridging the inner and outer worlds. New York: W. W. Norton; 1996.

Showalter E. Hystories: hysterical epidemics and modern culture. New York: Columbia University Press; 1997.

Sinason V. Attachment, trauma and multiplicity: working with dissociative identity disorder. Routledge; 2002.

Skårderud F. Uro. En reise i det moderne selvet. Oslo: Aschehoug; 1998.

Spanos N. Multiple identity enactments and multiple personality disorder: a socio-cognitive perspective. Psychol Bull. 1994;116(1):143–65.

Yates BD, Nordquist CR, Schultz-Ross RA. Feigned psychiatric symptoms in the emergency room. Psychiatr Serv. 1996;47(9):998–1000.

Yates GP, Mulla MM, Hamilton JC, Feldman MD. Factitious disorders in medical and psychiatric practices. I: R. Rogers R, Bender SD, red. Clinical assessment of malingering and deception. 3. utg. New York: The Guilford Press; 2018. s. 212–35.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.