– Psykologen min kaller det dissosiasjon. Jeg kaller det bare vondt

Dissosiasjon er en slags overlevelsesmekanisme, noe som er tillært i svært ung alder, men som kan være til hinder senere i livet. Ordet dissosiasjon betyr å kople fra.

Å kunne kople fra når noe oppleves ubehagelig, kan fremstå som en god egenskap. Det å kunne «skru av» når man overveldes av følelser, kanskje også fortrenge minner, høres jo greit ut. Og det virker logisk. For ingen ønsker ubehag. Vi mennesker søker trygghet. Vi vil vekk fra ubehaget og det som oppleves som utrygt. 

Jeg skrur av

Så hva gjør man når følelser fra fortiden dukker opp i nåtid? Det er stor forskjell mellom det å være utrygg i egen kropp og det å være utrygg i eget hjem. Personlig har jeg i dag ingen grunn til å være utrygg på fysiske omgivelser. Likevel opplever jeg – periodevis – en form for utrygghet.

Noen ganger strømmer minnene på, og fortiden vises som en film på netthinnen. Og da er det ikke den type film hvor popkorn og hygge er inkludert. Det er mer en uønsket skrekkfilm som dukker opp i tide og utide. Det som rent fysisk skjer i kroppen min, er at jeg automatisk skrur av sansene. Det føles som om lemmene mine fylles med sement. Kroppen blir nummen. Og det eneste jeg får med meg er hvor vondt det gjør. Så jeg skrur av. Eller dissosierer. 

Får frysninger av begrep

Jeg er jo godt over snittet glad i fremmedord, men enkelte begrep innen psykiatrien gir meg frysninger. Eksempelvis dissosiasjon, dissosiativ fuge, latenstid og ikke-organisk-psykose for å nevne noen. Det er en grunn til at jeg ikke lenger leser epikrisene mine. Det er ikke nok med alle disse psykiatriske begrepene som liksom skal beskrive meg.

Jeg blir også omgjort til bestemte tall som følge av diagnosesystemet. I tillegg er det sjeldent lystig lesestoff.

Jeg er ikke klin ko-ko

Dissosiasjon, ja. Før var denne mekanismen helt fjern for meg. Jeg synes fremdeles det er utfordrende å bruke dette ordet. Men med tiden, og med god hjelp fra andre, forstår jeg fenomenet mer og mer.

Jeg finner det lettere å jobbe med noe når jeg forstår hvorfor ting skjer, hva som skjer og hvordan ting skjer. Det er jo mye lettere å behandle én type vondt når man kan peke på såret.

Jeg er ikke klin ko-ko selv om det ofte kjennes slik. Jeg har normale reaksjoner på unormale hendelser. Det gjør meg ikke til et offer. Snart er jeg 30 år gammel. Jeg har gått i terapi halve livet mitt, og jeg er nå utstyrt med en heftig verktøykasse. Og jeg øver meg stadig på å bli en bedre snekker. 

Jeg er ikke alene

Jeg er heller ikke alene om å streve med dette psykologiske fenomenet – denne «vondten». Mange som meg, som har opplevd unormale hendelser, finner bevisst eller ubevisst ut at kroppen og sinnet kan skrus av. At man kan kople seg fra verdenen.

Jeg jobber beinhardt hver dag for å la det ta mindre plass. Jeg ønsker ikke at det, som en gang var til stor hjelp, skal ødelegge livet mitt i dag. Det finnes så mye man kan gjøre for å komme seg videre.

Det finnes mange tips og triks – helt konkrete verktøy – som kan få deg ut av en omtrent frakoplet tilstand til å være tilstede. 

Vi må prøve og feile

Det som hjelper for meg, er ikke nødvendigvis til hjelpe for deg. Her må man bare prøve og feile litt. Tanken er å flytte oppmerksomheten og – litt etter litt – få med seg det som skjer her og nå. Man kan flytte oppmerksomheten ved å, for eksempel, telle fem ting man ser i rommet man befinner seg i, eller å telle antall røde eller grønne ting man ser i omgivelsene.

Man kan også bruke hendene til å kjenne og føle på ting – for eksempel et kaldt glass eller en varm kopp. Det er å sanse hvordan objekter føles gjennom fingertuppene kan få en ut av en frakoplet tilstand. Du kan også kople deg på verden igjen ved å registrere lyder. Det er ingen enkel sak selv om det kanskje høres sånn ut for noen.

Det er ikke lett å samle seg når det føles som om hele verden raser sammen. Det krever mye trening, men det er ingen umulighet. Poenget er å kople seg på kroppen igjen. Og å bruke sansene. Selv øver jeg på disse teknikkene. Det er ikke alltid jeg får det til på egen hånd. Noen ganger trenger jeg andre til å hjelpe meg litt på veien, men det er ikke et nederlag.