Sykepleie versus medisin

Jeg har mer enn 20 års erfaring som sykepleier, både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, på sengepost og i spesialavdelinger, som forsker og ansvarlig for undervisning på bachelor- og masternivå. Ved innføring av masterutdanning og spesialistgodkjenning av sykepleiere med master i avansert klinisk allmennmedisin ble det meldt bekymringer fra blant annet Legeforeningen om deres rolle opp mot legers rolle. I den senere tid har det versert en nyhetssak om at nyutdannede leger skal få opplæring «som intensivsykepleiere», som vekker tilsvarende bekymring fra blant annet Norsk Sykepleierforbund. For meg fremstår sykepleie og medisin som to forskjellige profesjoner – innenfor flere spesialiteter med delvis overlappende funksjonsområder. Nasjonale retningslinjer og læringsutbytter i de respektive studieplanene kan tydeliggjøre forskjellene.

Nasjonale retningslinjer

Arbeidet med Nasjonale retningslinjer for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) ble startet opp i 2017. Retningslinjearbeidet er et samarbeid mellom fire departementer: Arbeids- og sosialdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Det ledes av Kunnskapsdepartementet (KD) som også vedtar retningslinjene. 15. mars 2019 ble RETHOS fase 1, hvor sykepleierutdanningen inngår, vedtatt. 3. januar 2020 ble RETHOS fase 2, hvor medisinutdanningen inngår, vedtatt. Retningslinjene er forskriftsfestet, og beskriver studienes virkeområde og formål, læringsutbytter, samt studienes oppbygning og praksisstudier.

Retningslinjene er utarbeidet i fellesskap mellom fagmiljøer fra klinikk og akademia, og vedtatt av KD. Kan vi gjennom disse belyse forskjeller og likheter mellom sykepleier- og medisinutdanning?

Forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning

Ifølge RETHOS 1 er sykepleiens fokus å ivareta menneskets grunnleggende behov, fremme helse, forebygge og behandle sykdom, lindre lidelse og sikre en verdig død. Etter endt utdanning skal kandidaten:

• utøve sykepleie til pasienter med komplekse og sammensatte sykdomsbilder
• kunne ta ansvar for, og gjøre selvstendige, systematiske kliniske vurderinger, prioriteringer og beslutninger
• kritisk vurdere effekten av sykepleie og behandling
• ha gode ferdigheter i kommunikasjon, veiledning og samhandling
• ha kompetanse i kvalitets- og forbedringsarbeid for å bidra til å redusere uønskede hendelser og variasjon, samt sikre pasient- og brukermedvirkning
• kunne utøve sykepleie til mennesker i alle aldre i et individ-, gruppe- og samfunnsperspektiv

Forskrift om nasjonal retningslinje for medisinutdanning

RETHOS 2 påpeker at kandidaten etter endt medisinutdanning skal ha den nødvendige kompetansen til å kunne utøve legeyrket på en faglig og etisk forsvarlig, reflektert og omsorgsfull måte. Etter endt utdanning skal kandidaten:

• kunne utrede, diagnostisere, behandle, følge opp og forebygge sykdom hos den enkelte pasient
• ha kompetanse til å fremme god helse
• kunne ivareta den enkelte pasients velferd og samtidig ta hensyn til samfunnets behov og globale prioriteringer
• kunne anvende sin medisinske kunnskap, sine kliniske ferdigheter og profesjonsetiske holdninger til å bidra til gode, forsvarlige, pasientsentrerte og virksomme helsetjenester
• kunne håndtere komplekse faglige og etiske spørsmål samt kriser og påkjenninger og samtidig ta vare på egen helse
• ha inngående kompetanse i kommunikasjon, ledelse, samarbeid, folkehelse, samfunnsmedisin, forskning, innovasjon og profesjonalitet
• være i stand til å etablere trygge relasjoner til pasienter, pårørende og samarbeidspartnere
• kunne ta ansvar for god pasientbehandling og pasientsikkerhet gjennom klinisk ledelse og arbeide sammen med annet helsepersonell og andre samarbeidspartnere med et felles mål om å yte helsehjelp av høy kvalitet

Sykepleie versus medisin

Med utgangspunkt i dette fremstår både forskjeller og likheter mellom utdanningene som vist i eksemplene i tabellen under.

Læringsutbytter

Hva gjelder læringsutbytter er kompetanseområdene for sykepleierutdanningen:
1) Helse, sykdom og sykepleie
2) Sykepleierprofesjonen, etikk, kommunikasjon og samhandling
3) Vitenskapsteori og forskningsmetode
4) Faglig ledelse, kvalitet og pasientsikkerhet,
5) Tjenesteutvikling og innovasjon, og
6) Teknologi og digital kompetanse

For medisinutdanningen er kompetanseområdene:
1) Medisinsk ekspertise
2) Kommunikasjon
3) Ledelse og systemforståelse
4) Samarbeid
5) Folkehelse og samfunnsmedisin
6) Forskning, vitenskapelighet og innovasjon
7) Profesjonalitet

Sykepleierutdanningen er på bachelornivå (3 år), mens medisinutdanningen tilsvarer masternivå (6 år). Spesialsykepleiere har også utdanning på masternivå.

Ved gjennomgang av læringsutbyttene under de ulike kompetanseområdene fremkommer – etter min mening – forskjellene tydelig:

Dette er en sammenlikning av «grunnutdanningene». Likevel medfører ikke en videre- eller masterutdanning for sykepleiere at de skal kunne gjennomføre konsultasjoner, diagnostisere og fastsette behandling.

Ansvarsfordeling

Sykepleiere skal utøve sykepleie. Leger skal utrede, diagnostisere og behandle. Sykepleie er noe annet enn medisin. Samtidig er funksjonsområdene i stadig endring.

Utfordringen ligger kanskje i avklaringen av hvilke oppgaver som «tilhører» de ulike profesjonene, og som dermed eventuelt «delegeres» til andre profesjoner/yrkesgrupper?

Legemiddelhåndtering er på en måte «greit». Ordinering/rekvirering er definert i lovverk. Det er virksomhetslederes ansvar at legemiddelhåndtering i virksomheten utføres forsvarlig og i henhold til gjeldende lover og forskrifter. Men det er en rekke andre prosedyrer som utføres i helsetjenesten, som ikke defineres i lovverk, men som likevel på et vis «styres» med hensyn til hvem som «får lov til» å utføre hva… Og det er store nasjonale variasjoner…

Slik jeg ser det er helsetjenester basert på tett samarbeid, hvor alle har en viktig rolle. Det er på tide at dette anerkjennes. Læringsutbytter i studieplaner definerer kompetansen de ulike profesjonelle skal ha etter endt utdanning. Enkelte ting skal sykepleier kunne, andre ting skal leger kunne. Det betyr at man ikke bare kan «hasteopplære» en lege til å utøve sykepleie, eller tilsvarende «hasteopplære» en sykepleier til å utøve medisin.