Om sommeren er jo alle de erfarne kollegene på ferie

Sommerkorrespondent
STORE SKO Å FYLLE: Jeg skal ta over for Duracell-kaninen, som tar imot fire pasienter samtidig som hun rydder et pasientrom, vasker støv på skyllerommet og reviderer en prosedyre, skriver ferievikar Tormod Skara.

Hvordan skal jeg kunne være en trygghet for pasienter, pårørende og kollegene mine? Heldigvis er jeg god på å lage vafler, skriver Tormod Skara.

Sommerferie!

På sykehuset stenges enkelte avdelinger, andre driftes med halv bemanning – alt for å få ferie- og økonomiplaner til å gå opp. Men pasientene tar ikke sommerferie fra å bli innlagt på sykehus. De risikerer da å komme til et sykehus i feriemodus og møte meg i døra.

Jeg skal i sommer være vikar som sykepleier i et akuttmottak ved et sykehus i Midt-Norge. I utgangspunktet er det skummelt nok å være nyansatt ved en avdeling. Nye rutiner, nye ansikter, nye lokale sosiolekter.

Mer usikkert enn andre jobb-bytter

Som regel har jeg tenkt at det går greit å bytte avdeling og arbeidssted, fordi det alltid er ansatte ved avdelingen med årevis med erfaring jeg kan støtte meg på. Er jeg den eneste ferskingen på vakt, kan min usikkerhet og manglende erfaring og kunnskap forhåpentligvis veies opp av de trygge, erfarne kollegene.

Men slik tror jeg kanskje ikke det blir i sommer. Å bli sommervikar føles nemlig mer usikkert enn andre jobb-bytter. For nå skal jo halvparten av de trygge, erfarne kollegene ut i ferie. Tenk om det bare er én erfaren på jobb sammen med resten av sommervikarene?

Gullfiskrommet

Heldigvis har jeg hatt noen opplæringsvakter, slik at alt av tilganger til dører og datasystemer er i orden. Jeg har blitt opplært i det meste av utstyr, jeg har lest så mange prosedyrer at jeg til slutt begynte å lure på hvilken beskrivelse som gjaldt hvilken prosedyre – noe som resulterte i enda en runde med prosedyrelesing for å være på den sikre siden. Greit å ikke tro at prosedyren beskriver kateterisering av alle med brudd i armen, når det egentlig er alle med lårhalsbrudd.

Jeg har også blitt vist gullfiskrommet, for det er jo den største av alle selvfølgeligheter at utstyrslageret lengst bak i gangene for tjue år sida inneholdt en tom gullfiskbolle. Så da må jeg selvfølgelig lære den historien også, for å fylle min allerede proppfulle hjerne med mer nyttig informasjon.

Nye joggesko

Men på tross av kunnskapene mine om gullfiskrommet har jeg ikke fått parkeringsplass. Det går ikke egnet kollektivtransport fra bostedet mitt til sykehuset. Og jeg må visstnok ha et vikariat på over seks måneder for å få lov til å parkere bilen ved sykehuset. Fin velkomst til de som skal ha sommerjobb: «Velkommen hit, parker bilen nedi byen. Eventuelt putt på penger på parkometeret.» Jeg er heldigvis optimistisk og har relativt nye joggesko, så et kvarters gåtur hver dag før jobb klarer jeg nok.

Parkeringsbevis blir fort en bagatell når jeg innser at jeg skal ta over for Duracell-kaninen, som tar imot fire pasienter samtidig som hun rydder et pasientrom, vasker støv på skyllerommet og reviderer en prosedyre. Jeg skal ta over for kollegaen med nesten 30 års klinisk erfaring, som med et raskt blikk kan se på pasienten at vedkommende må ha en bedre pute og mer smertestillende.

God på vafler

Heldigvis er det legen og ikke jeg som skal stille diagnose og legge en plan for utredning og behandling, og legen har i alle fall lang erfaring. Eller kanskje ikke? For legene i akuttmottaket er oftest turnusleger, og er kanskje sommervikarer i tillegg. Kanskje tenker legen at det er jeg som er den erfarne med kontroll over praktiske rutiner ved innleggelser på sykehuset?

Hvordan skal jeg kunne være en trygghet for pasienter, pårørende og kollegene mine? Hvordan skal jeg tilegne meg nok kunnskap og trygghet til å føle meg mer som en ressurs enn som en byrde? Heldigvis er jeg god på å lage vafler, for de serveres hver fredag på sommeren også.

Les også: