Hva skjedde med alle de sinte sykepleierne under uravstemningen?

Denne uken ble den første uravstemningen for Norsk Sykepleierforbunds medlemmer i kommunal sektor (KS) avsluttet. Stemmeandelen ble skuffende 28 prosent. Skal vi danse har sannsynligvis større stemmeandel enn dette. Hva er det med sykepleierne? I diskusjoner på personalrommet og i kommentarfeltene på sosiale medier er klørne ute, men når alt kommer til alt, klarer vi ikke å stå sammen og sette makt bak kravene våre. Er sykepleiere tannløse?

LES: 17 prosent sa nei til KS-oppgjøret i uravstemningen

Forhandlingsresultatet mellom arbeidsgiverorganisasjonen KS og arbeidstakerorganisasjonen Unio (som NSF er en del av) ble i år en stor skuffelse for sykepleiere i kommunal sektor. Så dårlig var forhandlingsresultatet at forbundsstyret til Norsk Sykepleierforbund for første gang valgte å sende et forhandlingsresultat i KS ut til uravstemning.

Jubel i staten …

Sykepleiermangelen har vært jevnt økende de siste årene, og nå ser den ut til å ha skutt i taket. Det mangler nå nesten 6000 sykepleiere og spesialsykepleiere, en eksplosiv økning på 47 prosent siden 2017. Sykepleierforbundet har lenge varslet arbeidsgivere, politikere og samfunnet om at noe må gjøres, og har lagt fram en liste med sju forutsetninger som NSF mener må på plass for å løse krisen.

De har selv kalt det Sykepleierløftet (sannsynligvis heftig inspirert av Lærerløftet, som ble helhjertet adoptert av mange politikere for noen år siden). Et av disse punktene lyder slik: «Et lønnsløft slik at alle sykepleiere med 10 års ansiennitet tjener over 500 000 kroner.»

Akkurat dette punktet er det mange sykepleiere som har bitt seg merke i. Det virket nesten utopisk å skulle oppnå, men forventningene var klare: NSF skulle vise muskler i tariffoppgjøret.

Og jammen: I forhandlinger med Spekter (arbeidsgiverorganisasjon for spesialisthelsetjenesten) vant NSF fram. Sykepleiere med 10 års ansiennitet får nå en lønn på 500 000 kroner. Spesialsykepleiere med 10 års ansiennitet får 525 000 kroner. Dette må være det beste oppgjøret i kvinns minne. Enkelte sykepleiere får et lønnshopp på 9 prosent. Jubelen står i taket!

… skuffelse og sinne i kommunen

Men det fantastisk gode resultatet i Spekter setter KS-oppgjøret, med en lønnsøkning på 2,95 prosent, i et grelt lys. Den kommunalt ansatte, erfarne sykepleieren kommer nå til å tjene omtrent 50 000 kroner mindre enn sykepleieren på sykehuset borti gata. I en tid der stadig flere oppgaver legges over til kommunehelsetjenesten, er behovet for kunnskapsrike sykepleiere i kommunen økende. Det samme er kravene som stilles til kommunale sykepleiere om ytelse og «produksjon» på jobb. Det bidrar til at denne forskjellen føles veldig urettferdig.

Sykepleiere i kommunen er skuffet. Og etter hvert også ganske så sinte. Kommentarfeltene på Facebook fylles med sinte og aggressive meldinger fra sykepleiere i hele landet: «Dette finner vi oss ikke i», «Er vi så mye mindre verdt» og «Nå kommer jeg til å slutte i jobben min i kommunen».

Nymotens med streik

Hovedverneombud i Bodø kommune tar det så langt som å si at dette vil skape et A- og et B-lag blant sykepleiere. Aldri før har lønnsforskjellen vært så stort mellom kommune og sykehus. Han, og mange med ham, roper på uravstemning!

Uravstemning er ikke noe som har vært vanlig i Norsk Sykepleierforbund. Bare én gang før har det skjedd, det var i Oslo på tidlig 90-tall. Streik er også uvanlig. Og noe nymotens. Fagforeningen NSF ble 72 år gammel før den første streiken kom i 1984.

Sykepleiere liker ikke å bli omtalt som engler – vi er kunnskapsarbeidere med høyere utdanning. Men vi har omsorg for våre pasienter, og vi ønsker ikke å utsette dem for konsekvensene av en streik. Så akkurat der er vi nok noen engler likevel.

Men nå – NÅ – var sykepleierne forbanna! Og sinnet var ikke bare rettet mot arbeidsgiverorganisasjonen KS. Nei, sinnet var også rettet mot NSF og særlig ledelsen av NSF.

Forbundsstyret må forkaste forhandlingsresultatet! var kravet. Men vil det skje?

Ukomfortable ledere

Forhandlingsutvalget representerer forbundsstyret. Vanligvis er en godkjennelse av resultatet en ren formalitet i forbundsstyret. Men vi ante fort at vedtaket ikke var plankekjøring denne gang.

Toppledelsen var unnvikende i sine svar til media. Det kom ingen nyheter fra nsf.no, samtidig som det kokte i kommentarfeltet på NSFs Facebook-side. Tidsskriftet Sykepleien virket å måtte skvise et par ulne svar ut fra et par forbundsstyremedlemmer. De virket ukomfortable.

Så publiserte forbundsstyremedlem Lill Sverresdatter Larsen denne posten på sin blogg Sverresdatter. Hun kommer ikke med noen lovnader, men det er ganske tydelig at hun ikke liker forhandlingsresultatet. Hun skriver:

«Disse sykepleierne skal Norsk Sykepleierforbund lytte godt til – kanskje bedre enn vi har gjort tidligere, og det bør arbeidsgivere som KS også gjøre.»

Kompromiss

En politisk nerd som meg kan underholde seg selv ganske lenge med spekulasjoner om hva som har foregått i forbundsstyret i denne saken. Forhåpentligvis har diskusjonene vært lange, mange og opphetede. Det er tross alt derfor vi har valgt et styre, for at noen skal kunne ta de vanskelige diskusjonene på vegne av oss medlemmer.

Men mye tyder på at den enstemmige avgjørelsen i forbundsstyret om å anbefale forhandlingsresultatet og sende det ut til medlemmene i tariffområde KS til uravstemning var et kompromiss.

Dersom forbundsstyret var enige internt om at resultatet var godt nok, ville de gjort det de vanligvis gjør: godta det. Dersom de var enige om å forkaste forhandlingsresultatet, hadde de gjort det uten å sende det ut til uravstemning. De gjorde det som aldri hadde blitt gjort før, de ba medlemmene i tariffområde KS til råds ved hjelp av en uravstemning.

Historisk mulighet

Avstemningsresultatet ville ha vært bindende for forbundsstyret dersom minst 50 prosent av medlemmene i tariffområdet hadde stemt enten ja eller nei, eller minst 67 prosent hadde avgitt stemme. Bare 28 prosent av medlemmene stemte. Et nei til forhandlingsresultatet fra bare 17 prosent av de stemmeberettigede medlemmene var for lite til å ha betydning. Forbundsstyret bestemte onsdag å godta forhandlingsresultatet.

Hva skjedde egentlig med alle de misfornøyde sykepleierne? Hvorfor stemte de ikke? De var gitt en historisk mulighet til å påvirke – men valgte å avstå fra å stemme.

Noen mente det ikke var mulig å stemme, sånn rent teknisk. Men nesten 10 000 personer klarte helt fint å få til å avlegge stemme. Jeg kjøper derfor ikke det argumentet. De som hadde lyst til å stemme, fikk til å stemme.

Andre har vært misfornøyde med at forbundsstyret anbefalte forhandlingsresultatet. De mente at det var forvirrende, og at det gjorde at valget ikke var nøytralt. Men forbundsstyret kan ikke sende ut noe til uravstemning uten å anbefale resultatet. Dersom forbundsstyret selv ikke anbefaler resultatet, så må de avvise det direkte i vedtak, ikke sende det ut til medlemmene.

Er vi feige?

Det kan tenkes at det var noen som ikke var særlig fornøyd med forhandlingsresultatet, men som ikke hadde lyst til å streike for å prøve å oppnå noe bedre. Sjansen for å oppnå et bedre resultat i årets tariffoppgjør er særdeles liten. Rammen er allerede lagt. Vi hadde faktisk risikert å få mindre.

Det vi hadde oppnådd med en streik, hadde sannsynligvis vært rent politisk. Vi kunne ha tvunget politikerne på banen. Presset dem til å ta ansvar. Uten sykepleierne kollapser kommunehelsetjenesten. Verken lokal- eller rikspolitikerne kunne ha lukket øynene for det.

I beste fall er grunnen til det lave stemmeantallet at sykepleiere ikke er vant til uravstemning. Neste gang vil flere stemme. Neste gang vil tillitsvalgtapparatet være mer drevent på å mobilisere medlemmene.

I verste fall er sykepleiere som gruppe feige. Vi bjeffer, men biter ikke.

Arbeidsgiver gir oss til salt i grøten, men ikke mye mer. Men det er vel kanskje alt vi tannløse trenger?