– Hvordan skal jeg kunne gjøre jobben min når jeg må være flere sykepleiere på en gang?

Innspill
Bildet viser fire sykepleiere som går raskt gjennom en gang, på et uskarpt bilde.
NEDSKJÆRINGER: – Man sparer på personalet, man sparer på midler, og man sparer på kvalitet. Vi er stadig færre sykepleiere, og det er stadig flere som slutter, skriver kronikkforfatteren.
Rask behandling av hjerneslag kan spare samfunnet for veldig mye. Så hvorfor fratas vi muligheten til å gi den behandlingen? spør sykepleier Mona Al-genaee.

Jeg er sykepleier. Jeg valgte å bli sykepleier fordi jeg ville hjelpe mennesker. Hjelpe mennesker til et bedre liv og bedre helse. Med tiden ønsket jeg å jobbe med akutte hjerneslag. På jobben min tar vi imot slagpasienter. Vi passer på at blødningen eller infarktet ikke blir større. Vi rykker også ut for å redde pasienter med pågående hjerneslag ved å gi dem livsavgjørende behandling.

Skuffende

Jeg elsker jobben min. Jeg brenner for arbeidet vi gjør, og er stolt av resultatene vi oppnår. Vi får mennesker med lammelser i ansiktet til å smile igjen. Vi er med på å bevare språket til mennesker som mistet det på grunn av et hjerneslag. Vi er stolte av å bidra til at folk kan stå på beina igjen etter hjerneslag.

Dette gjør vi ved å overvåke vitale målinger. Vi gjør det ved å «hauke» over pasientens kliniske tilstand. Å passe på en pasient med hjerneslag krever tid, kunnskap og massevis av arbeidstimer.

Da jeg valgte å bli sykepleier, visste jeg at jeg ikke kunne forvente all verdens lønn, og det er greit. Men det som skuffer meg, er at vi alltid strever med manglende tid og ressurser til å kunne gjøre jobben skikkelig.

Min avdeling har arbeidet med slagpasienter siden 2007. Gjennom alle disse årene har man vært på konstant utkikk etter å få avdelingen til å spare penger. Man sparer på personalet, man sparer på midler, og man sparer på kvalitet. Vi er stadig færre sykepleiere, og det er stadig flere som slutter. Arbeidet er tungt.

Jobber for to

Arbeidet er tungt i den forstand at hver sykepleier må gjøre jobben for to eller tre. Det er alltid for få på jobb. Det er vanskelig å ansette sykepleiere i de små stillingene som tilbys. Vi får beskjed fra høyere hold om å leie inn ekstravakter hvis det trengs, ekstravakter som ikke har de samme kunnskapene om hjerneslag som det faste personalet har.

Vi strever med å få ting til å gå rundt hver eneste dag. Men hvordan skal jeg som sykepleier kunne gjøre jobben min når jeg må være flere sykepleiere på en gang? Hvordan skal kroppen min holde ut i dette arbeidet når systemet til stadighet vil at vi skal spare?

Nedprioritert 

Man hører ofte at det er de kirurgiske avdelingene som tjener penger for sykehusene. Men hva gjør akuttmedisinsk behandling? Hvorfor er medisinsk avdeling med utrykningsfunksjon nedprioritert økonomisk?

Jeg vet at kvaliteten på jobben og resultatene hadde vært bedre om vi hadde blitt tatt mer seriøst. Men hvor mye mer seriøst kan det bli enn et hjerneslag? Ved fullverdig og rask behandling av hjerneslag kan man spare samfunnet for veldig mye. Dette kan vi bidra med. Vi kan være de englene som redder mennesker med slag, og vi kan sørge for at de kan komme seg hjem igjen i relativt god behold.

Men hvordan skal vi gjøre dette når det hele tiden kuttes ned på ressurser? Hvor skal vi finne motivasjon når vi hele tiden må jobbe med både armer og bein for å strekke til? Så jeg ber deg: La oss få lov til å gjøre det vi kan. Ikke begrens oss, økonomisk eller politisk. Vi er på jobb for å redde liv. La oss få gjøre jobben vår, uten at det må gå ut over pasientene eller oss selv.

Les også: