fbpx Hvorfor snakkes det ikke om et SYKEPLEIELØFT? Hopp til hovedinnhold

Hvorfor snakkes det ikke om et SYKEPLEIELØFT?

PARTILEDERE: Fra venstre: Erna Solberg (H), Siv Jensen (Frp), Trine Skei Grande (V), Knut Arild Hareide (KrF), Rasmus Hansson (MDG), Audun Lysbakken (SV), Trygve Slagsvold Vedum (Sp) og Jonas Gahr Støre (Ap). Bilde er fra kommunevalget 2015. Foto: Vegard Wivestad Grøtt/NTB scanpix

Politikerne tar ikke på alvor ressursmangelen i helsesektoren. At de må prioritere sektoren når det gjelder rekruttering, skriver Linda Therese Norrie.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Med tanke på den økende mangelen av helsepersonell vises det liten vilje fra de politiske partiene. Arbeiderpartiet snakker om en kjærlighetsgaranti, Høyre snakker om at det er viktig å innføre en time aktivitet om dagen. Dette blir latterlige tilnærminger i en sektor som sliter med rekruttering, stabilisering, kompetanse og høyt sykefravær. Hvorfor snakker ikke politikerne om det?

Helsesektoren underbetalt

Først har jeg et behov for å være helt tydelig på at dette innspillet ikke er en kritikk til tidligere arbeidsgiver. Det er rett og slett en beskrivelse av en avdelingsleders ansvar og rolle sammenlignet med andre stillinger. Dette handler verken om min tidligere enhet eller kommunen, men er representativt for hele helse-Norge og har en politisk agenda!

Da jeg i høst startet som lærer på videregående skole etter noen år som avdelingsleder i en hjemmetjeneste-avdeling, fikk jeg et sammenlikningsgrunnlag jeg ikke kunne la være å gjøre noen betraktninger rundt. Det var nesten trist å oppleve å få bedre lønn som lærer enn som avdelingsleder i en hjemmetjeneste med personalansvar og med en drift 24/7, 365 dager i året... (Ikke alle er ansvarlig for nattjeneste, men i perioder er de fleste det). Ikke det at jeg ikke unner lærerne den lønna de har (det gjør jeg!), men helsesektoren er uten tvil underbetalt!

Mer lønn og mindre ansvar

Nå jobber jeg til sammenlikning uten ansvar for annet personal enn meg selv med ca. 150 arbeidsdager mindre i året og mottar bedre lønn enn tidligere. Hvor jeg hadde ansvar for å drifte en avdeling med 40 ansatte og over 100 pasienter med tanke på forsvarlighet og riktig kompetanse. Vi hadde ansvaret for personer med demens, psykiatri, lindrende behandling, kreftpasienter, døende, sengeliggende, KOLS/astma, dialysebehandling, rus og psykiatri. Vi snakker altså om liv og død. Dette med jobb 365 dager i året må jeg presisere at det er klart vi ikke jobber 365 dager i året jmf. arbeidsmiljøloven. Ifølge arbeidsgiver jobber vi mellom kl. 08-16, men ofte ble det lange dager, og det var mange ganger vanskelig å legge fra seg jobben når en gikk hjem.

Selv om man ikke er på jobb 365 dager, så er vi ansvarlig for en drift 365 dager i året, og det er et særskilt ansvar. Nå kan det være at jeg er særdeles sart, men jeg tror ikke det, for mange avdelingsledere har tatt kontakt med meg og kjenner seg igjen i det jeg nå sier noe om.

Det hjelper lite at det står 37,5 timers arbeidsuke i kontrakten når telefonen ringer fra jobb en søndag morgen og de på grunn av sykdom mangler folk på jobb. Eller når man på 1. juledag ikke har sykepleier på jobb og må på jobb for at pasienten som skal dø hjemme denne julen trenger å få byttet på smertepumpen. Eller når man drar hjem fra jobb kl. 19.00 lille julaften etter 60 timers arbeidsuke… Eller når man i lange perioder jobber jevnt over 9 timers arbeidsdag.

Driften stengt i helgene

Jeg ønsker ikke å glorifisere læreryrket, det er helt klart mye å gjøre og mye jobb som må gjøres på kveldstid, men jeg er vant til å jobbe mye og har stor arbeidskapasitet. Det med en arbeidstid beregnet til 44 timers uke (lærer) opplever jeg ikke som fremmed, dette er ikke et problem. Men problemet er at innsatsen bør stå i sammenheng med en kompensasjon på en eller annen måte. Og her må jeg bare få rose fagforeningene til lærerne. De har vært knall dyktige på forhandlinger. Jeg forstår at det er problematisk for Norsk Sykepleierforbund (NSF) å få posisjon nok i UNIO til å fronte en likelønnsordning når medlemsgruppen er i mindretall, men vi må ikke gi opp når det ikke henger på grep at en leder med personal og driftsansvar tjener mindre enn en ansatt uten lederansvar!

Jeg kan nå gå på jobb fredager uten å grue meg for hvordan jeg skal håndtere en underbemanning denne helgen, i skolesektoren er nemlig driften stengt i helgene. Og jeg vet at ingen ringer meg søndag morgen på grunn av manglende bemanning og forteller at vi ikke kan gi pasientene den hjelpen de har behov for. Driften er mer forutsigbar og man vet at lange dager kompenseres på sommeren.

Skjuler selv ressursmangelen

Til sammenlikning tenker jeg det er skammelig at det ikke gjøres noe mer for å bevare gode helsetjenester! Men på den andre siden; hvordan skal politikerne våre forstå hva jobben faktisk innebærer av overtidsarbeid, når det ikke dokumenteres noe sted? Ved å avspasere time for time så er vi ofte med på å skjule en ressursmangel som våre politikere da ikke har noen forutsetning for å forstå. For hvis det er noe politikerne forstår så er det tall, budsjett og regnskap, og vi har et ansvar for å opplyse de i denne kampen for anerkjennelse og respekt for den viktige og ansvarsfulle jobben man gjør som leder i helsesektoren.

Når det gjelder kompetanseheving er det ikke uvanlig at sykepleiere må ta ut permisjon uten lønn, avspaseringer og fridager, for å opparbeide seg en kompetanse som helse-Norge så sårt trenger. Kurs på fri-kvelder er helt normalt og lagt til hver og en om en ønsker å delta i fritiden. Sammenlignet med lærerløftet er dette bare trist. 

Fortjener bedre anerkjennelse

Arbeidsgivere kan kanskje oppleve denne beskrivelsen lite flatterende og særdeles lite rekrutterende, det er svært beklagelig. Men jeg nekter å ta på meg skylden for dårlig rekruttering. Jeg tenker det er et faktum vi alle må ta inn over oss og det er vår plikt å være TYDELIG, MODIG og STOLT, derfor velger jeg å dele egne erfaringer og betraktninger i håp om økt forståelse. Jeg tenker det er kollegialt å sette ord på dette. Det er i min absolutte hensikt å gi all kredit og honnør til de som jobber i disse stillingene, mine tidligere kollegaer. All respekt, dere gjør en helt fenomenalt viktig jobb og jeg unner sykepleierne bedre vilkår og kompensasjon for jobben som gjøres. Vi som sykepleieledere og sykepleiere for øvrig fortjener bedre anerkjennelse! VI TRENGER ET SYKEPLEIELØFT!!

I mitt hjerte vil jeg alltid være sykepleier

Det er nok kanskje lettere for meg å si noe om dette nå, og jeg gjør det fordi jeg ønsker å være tro mot NSF og tro mot mine «medsøstre og-brødre». I mitt hjerte vil jeg alltid være sykepleier og vil oppfordre alle til å melde seg inn i NSF, slik at vi blir sterkere rustet i når det gjelder forhandlingsmuligheter fremover – fordi vi fortjener det!

Så håper jeg at noen politikere får opp øynene snart, og ser at her må det gjøres et realt inngrep i pengebingen for å nyansere noen skjevheter med hensyn til lønn, vilkår og ansvarsforhold.

Godt valg!

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.