Narsiss og Gullmunn

Illustrasjon: Marie Rundereim

Binde pengene til alle gode formål – eller slipper midlene fri? Det er det store spørsmålet.

For 85 år siden skrev Hermann Hesse boken «Narsiss og Gullmunn». Da jeg leste den, som 17-åring, slo den inn som en bombe. Romanen skildrer livene til den asketiske munken Narsiss og hans elev Gullmunn, som faren har levert til klosteret for at han skal få utdanning. Gullmunn, som snart blir Narsiss’ favoritt, har mange talenter. Men etter hvert som han blir større, forstår han at han må ta et valg: Skal han vie seg til et liv med fordypning, forsakelser og disiplin? Eller skal han gi etter for trangen til å kaste fornuften på bålet og «leve livet»?


 Landsstryker 

Han velger det siste. Det er starten på et omflakkende liv, drevet av eventyrlyst og begjær. Bakteppet er middelalderen, krig og svartedauden. Gullmunn livnærer seg etter hvert som billedhugger, på rastløs jakt etter det perfekte uttrykket. Når Gullmunn, som eldre mann, så møter sin motpol, munken Narsiss, igjen, oppsummerer de livene sine. Fant de egentlig det de lette etter?
Gjett om jeg identifiserte meg med Gullmunn da jeg leste romanen mens jeg gikk på gymnaset! Jeg var skolelei, og livet på landeveien (Interrail) sto plutselig fram som et lysende alternativ. Hvorfor plage meg selv med å lære matte, latin og geografi når livet der ute lokket med ekte fristelser? Jeg dro ut i verden og sendte varme tanker til Hermann Hesse. Farvel karriere og boliglån!  
Jeg måtte bli voksen først (var det i fjor?) før det gikk det opp for meg at Hesse overhodet ikke hadde ment at vi enten er Narsisser eller Gullmunner. Det er ikke så enkelt at noen er skapt til å være livsnytende kunstnere, mens andre er asketiske bokormer eller dølle ingeniører. Hesses bok må heller tolkes slik at vi alle har innslag av både Narsiss og Gullmunn. De to «slåss» innbyrdes inni oss gjennom hele livet. Noen ganger seirer den glade livsnyteren, men den strenge asketen er aldri langt unna med sin evige pekefinger.


Balanse 

Dynamikken mellom «ånd» og «kjød» har også fått meg til å se annerledes på mine omgivelser. Mange mennesker baler jo med å finne en slags balanse. Ja, til og med politikere, forvaltningen og organisasjoner preges forbausende ofte av spagaten mellom ulike lyster. Et godt eksempel på det så vi da regjeringen nylig la fram sitt forslag til statsbudsjett. 
Budsjettet inneholder statens overføringer til kommunene. Disse har ansvar for å sikre gode velferdstilbud til sine innbyggere, som primærhelsetjenester og pleie- og omsorgstjenester. Tre firedeler av alle disse midlene gir regjeringen som såkalte rammetilskudd. Her oppfører finansminister Jensen seg gjerne som Gullmunn: Midlene er frie, det vil si at kommunene kan gjøre med dem hva de vil. Vær så god, sier Jensen, og overlater til kommunene å avgjøre om de vil bygge et flott rådhus eller om pengene skal gå til å drifte et nytt sykehjem. Kommunene skal jo være selvstyrte. 

Men så snart budsjettet ligger på bordet, fylles vandrehallen i Stortinget med pressgrupper av ulike slag som har mye til felles med Narsiss: De krever at midlene øremerkes strengt slik at de tvinger kommunene til å ta seg av særskilt gode formål. Pressgruppene mener at det kommunale selvstyre er vel og bra, bare det ikke går utover deres «babyer».
Således rykket NSF-leder Eli Gunhild By ut og krevde øremerking av midler til skolehelsetjenesten og helsestasjoner, mens leder for jordmødrene ville ha en øremerking av midler til å bygge ut den kommunale jordmortjenesten. Begge viser til at kommunene ikke bruker de økte bevilgningene de får fra regjeringen, til å styrke disse tjenestene i tråd med intensjonene. En rekke kommuner gir rett og slett blaffen og bruker pengene på andre gode formål. Med øremerking vil kommuner som gir blaffen ikke få noen ting.

 

Behov 

Dette synes imidlertid ikke statssekretær Lisbeth Normann noe om. «Det er kommunene som kjenner innbyggernes behov best», uttalte hun breialt til sykepleien.no. «Noen kommuner vil ha behov for flere helsesøstre, andre for jordmødre eller andre yrkesgrupper. De må selv vurdere sitt tjenestetilbud.» Denne lystbetonte holdningen til statssekretær Normann står for øvrig i grell kontrast til den heller stramme attityden som sykepleier Normann la for dagen da hun ledet Sykepleierforbundet fram til 2011. Man kan tydeligvis skifte fra Narsiss til Gullmunn når Erna ringer.  
Både regjeringen og pressgruppene er ambivalente. I tillegg til å ville øremerke midler til skolehelsetjenesten og jordmødrene, vil NSF-leder By gjerne øremerke satsingen på blant annet bedre IKT-systemer i helsevesenet. Men et annet tiltak som vil binde opp pengene, det å innføre en bemanningsnorm på sykehjem, vil hun foreløpig ikke ha noe av. En slik norm ville garantere finansieringen av de nødvendige årsverkene. Men NSF frykter at minstenormen fort blir til standard i alle kommunene. Da blir det for strengt igjen for NSF.


 Grep 

Den joviale, lystbetonte holdningen til kommunenes gode dømmekraft hos regjeringen gjelder heller ikke ubetinget. Gjennom forskrifter om ditt og datt har departement et godt grep om kommuner som lar lystene rå vel mye. Og mens Normann fromt snakker om kommunenes frihet innenfor vide rammer, er kollega Siv Jensen mest opptatt av å gjøre hele eldreomsorgen til et statlig prosjekt. Rundt 20 kommuner skal nå delta i et prøveprosjekt der staten skal fullfinansiere eldreomsorgen gjennom et såkalt «overslagsbudsjett»: I stedet for at kommunens budsjett skal avgjøre kvaliteten på tjenestene, vil Frp-staten knytte bevilgningene direkte til diagnosene og behovene som brukerne måtte ha. Før valget var Høyre sterkt imot et slikt forslag, siden det nærmest er umulig å forutsi kostnadene ved en slik tilnærming.


Angst får man kun når man ikke er enig med seg selv, skriver Hesse. Narsiss og Gullmunn i samme regjering kan gå en stund. Men når valget nærmer seg, kan det bli spenninger. •  

Les også: