Eldreomsorg: Hvem svikter de pårørende?

PÅRØRENDE: Har vi egentlig spurt dem om hvordan de ønsker å bidra? Vi burde vel prøve det før de beskyldes for å ikke bry seg.

Legg ikke all skylda på de pårørende for manglende involvering i sykehjemmene. Spør heller om hvem det er som svikter de pårørende.

«De pårørende svikter de eldre» leste jeg i en interessant og ærlig kronikk på Facebook .Den handlet om hvordan de pårørende i dagens velferdssamfunn, i innlegget kalt «Generasjon Travel & Selvopptatt», svikter sine nærmeste som bor i sykehjem. Det er de pårørendes ansvar, ble det påpekt, å prioritere tid til sine syke og eldre familiemedlemmer slik at de kan komme seg ut på tur og oppleve noe når de bor på sykehjem. Videre ble det løftet frem et viktig poeng, nemlig at de pårørendes plikt til å fortsette å hjelpe sine nærmeste ikke opphører når de flytter til sykehjem. Det er ikke slik at de eldre skal «stues bort» og at de pårørende dermed kan glemme at de eksisterer, og bare svippe innom en gang i blant når det passer.

Så langt er jeg for så vidt enig, det er faktisk viktig at pårørende involverer seg og deltar i det som skjer på sykehjemmet. Men en viktig ting glemmes, nemlig at plikten til å ta vare på de eldre i familien forsvant fra den norske grunnloven en gang på 1960-tallet. Siden den gang har ivaretagelse av de eldre vært det offentliges ansvar. Likevel har den moralske forpliktelsen til å ta vare på hverandre i familien bestått, i dag utføres omkring halvparten av samfunnets totale omsorgsoppgaver fortsatt av familien. Så selv om det ikke finnes noen formell forpliktelse, er det mye som tyder på at familiene heldigvis ønsker å ivareta hverandre likevel. Forhåpentligvis fordi de bryr seg.

De pårørendes perspektiv

Nå skal det sies at store deler av omsorgsoppgavene som utføres av familiemedlemmer, gjøres av de som har sine nærmeste boende hjemme, og i mindre grad av de som har sine nærmeste boende på sykehjem. Men man kan ikke legge all skylden for manglende involvering i sykehjemmene på de pårørende. Det blir for enkelt og bare beskylde dem for å være så «Travle & Selvopptatte» at de heller prioriterer en oval weekend til Italia, enn en tur til sykehjemmet der gamlemor bor. La oss heller spørre, hva er det som gjør at de pårørende ikke involverer seg? Hvis man da mener at det er det som er problemet. Man kan for eksempel forsøke å se det fra de pårørendes perspektiv:

For det første, det har ikke vært tradisjon i Norge for at de pårørende har blitt involvert og fått delta i like stor grad i de institusjonsbaserte tjenestene, som det er forventet at de gjør så lenge pasienten fortsatt bor hjemme. Mange som jobber rundt om i norske sykehjem er flinke til å gi informasjon, og til å hjelpe de pårørende slik at de har forutsetningene som trengs for å være involvert i det som skjer. Men det finnes ingen systematikk i dette arbeidet, det mangler verktøy, og mye avhenger av hvordan den enkelte kommune har valgt å organisere tjenestetilbudet, og av hvilken person man møter i de respektive avdelingene.

Stått i krevende omsorgsoppgaver

For det andre har mange pårørende stått i svært krevende omsorgsoppgaver i tiden før en sykehjems innleggelse ble aktuelt. Som vi vet er terskelen rimelig høy her i Norge for å få en sykehjemsplass i det hele tatt. Mange pårørende har pådratt seg egne helseproblemer når dagen for flytting av den syke til sykehjem kommer, eller de er så slitne at de trenger å komme seg litt, uten å forplikte seg til faste oppgaver i sykehjemmet. Er det riktig at man først pålegger dem så mye ansvar at de knapt klarer sin egen tilværelse, for så å beskylde dem for manglende involvering etterpå, når de endelig har fått den hjelpen de kanskje har etterlyst over lang tid? Da hadde det kanskje vært bedre å samarbeide med dem og fordele oppgavene jevnere underveis, slik at de hadde overskudd igjen til å være involvert når flyttingen til sykehjemmet ble aktuelt.

Vi vet også at den største andelen av pårørende som er involvert i oppfølging av sin eldre familiemedlemmer fortsatt utgjøres av kvinner. Det er ektefellene, døtrene og svigerdøtrene som oftest er de nære pårørende som står for oppfølgingen av de eldre i familien. Mange av disse vil fortsatt være i jobb, mange med hovedansvar for egen familie og kanskje oppfølging av egne barn. Noe som i seg selv vil tilsi at det finnes grenser for hva man kan forvente at de kan stille opp med. Familiestrukturene er også endret betraktelig. Med de «topptunge» familiestrukturene vi ser i dag, vil mer ansvar tilfalle de få som er i hvert enkelt generasjonsledd. Det gjør at ansvaret til den enkelte kan bli større, det er færre å dele det med.

Pårørende er mennesker

Sist, men ikke minst skal vi ikke glemme at pårørende er mennesker med forskjellig historie, forskjellige verdier, vurderinger og familietradisjoner, og ulike relasjoner. Det blir vanskelig å dømme alle likt. Mange pårørende ønsker å være delaktig i livet til den som har flyttet til sykehjem. Relasjonene opphører som regel ikke som følge av sykdom og flytting, som tross alt ikke er selvvalgt. Imidlertid er pårørende ofte usikre på hva som forventes av dem, de har for liten innsikt og forståelse for de rutinene og praksisene som ligger til grunn for det daglige institusjonslivet. Og hvem kan vel klandre dem for det? Det er oftest ikke så vanlig og vite så mye om livet i sykehjem, hvis du ikke har noe der å gjøre. Noen har også en problematisk historie til den som er syk, noe som kanskje gjør at det ikke blir like naturlig å være involvert som man kanskje skulle forvente. Andre opplever stor usikkerhet i møte med alvorlig syke familiemedlemmer. Og føler at det er vanskelig å vite hva de skal si og hva de skal gjøre. I slike situasjoner trenger de kanskje støtte for å kunne være involvert.

Og nettopp her tror jeg kommunenes beslutningstagere har mye å hente for fremtidens eldreomsorg. Det er ingen tvil om at de pårørende representerer en stor ressurs for de syke og de gamle som bor i sykehjem, men pårørendeinvolvering må settes i system slik at sykehjemmene blir enda mer pårørendevennlige. Det må gis informasjon, det må avklares forventninger og fordeles ansvar, det må være tydelig hva sykehjemmet ønsker at pårørende kan og skal bidra med. Og sist, men ikke minst, det må være lov til å være forskjellige og å ha ulike behov.

Ingen formell forpliktelse

Dessuten, ettersom det ikke finnes noen formell forpliktelse ved lov, som pålegger de pårørende å bidra med hjelp til de syke og gamle i familien, må det vel da være opp til tjenestene å legge til rette for at deltagelse faktisk er mulig? Det holder ikke bare å satse på velvillighet fra de pårørende. Man må også fokusere på de pårørendes behov i et helhetlig livsløpsperspektiv, slik at det faktisk er mulig for dem å bidra. Systematisk pårørendearbeid må involvere alle deler av den sykes sykdomsprosess, og tiltakene må justeres etter de pårørendes livssituasjon og behov. Det bør legges ressurser på å sette de ansatte i stand til å jobbe med systematisk pårørendeinvolvering. Det blir litt som å investere i en vare som kan fordoble sin verdi og kunne gi avkastning igjen etter en stund.

Jeg er glad for at noen ønsker å sette fokus på eldreomsorg, slik innlegget jeg leste i går gjorde. Det er også viktig og riktig at noen setter fokus på at pårørende bør engasjere seg i sykehjemmene. Men legg ikke all skylda på de pårørende for manglende involvering. Det er så mange andre faktorer som spiller inn. Spør heller om hvem det er som svikter de pårørende? Hvorfor snakker vi så sjelden om hva vi kan gjøre for dem i sykehjemmene? Har vi egentlig spurt dem om hvordan de ønsker å bidra?

Ikke det?

Vi burde vel prøve det før de beskyldes for å ikke bry seg.

Les også: «De største taperne bor på sykehjem»!

Les også: