Feriemodus

Jeg har oppdaget at ferie (med en toåring) ikke er hva ferie en gang var. Men, jeg har slappet av, og gjort noe annet enn å jobbe, i fire uker. Enkelte dager har jeg sovet helt til klokken halv ni.

Men uthvilt eller ikke; så dypt og inderlig har jeg slappet av, at de fleste passord jeg bruker i jobbsammenheng er glemt. Og når it-support klokken 22 mandag kveld sa at jeg måtte få et nytt passord av sjefen min, måtte jeg bare nevne at jeg trodde hun kanskje hadde lagt seg. It-support-mannen lagde et nytt passord til meg, bestående av store og små bokstaver og tall i en fullstendig ulogisk sammensetning. 

Men ja. Så var det alvoret da. Alvoret som traff meg midt i magen, på høstens første vakt. Alvoret i sykdommen til hun som er noen år yngre enn meg, og som skal dø. Alvoret i sykdommen til henne som ikke lenger er våken. Den nattevåkende ektemannen syr sammen livshistorien til henne jeg nettopp har møtt. Han forteller med kjærlighet i stemmen, fragmenter fra nesten 70 år sammen med henne. Jeg lytter. Jeg får ikke stoppet sykdommen. Men jeg har kommet sakte men sikkert ut av feriemodus. Og erkjent at jeg kan være til stede, og kanskje gjøre enn forskjell for noen, ved å høre på og lytte til. Erkjent at jeg har gjort noe viktig for familien min og meg selv, ved å glemme passordet. Skape minner jeg håper jeg kan få fortelle om med kjærlighet i stemmen. Tilstedeværelse. Lytte. Være stille sammen med. Kanskje i noen sammenhenger den viktigste delen av det å være sykepleier?