Ja til flere hospice

VIKTIG VERKTØY: På vegne av mine kollegaer vil jeg si at vi håper at bruk av LCP ikke vil avskaffes, og at vårt eneste hjelpemiddel som kan fremme en god død for pasienter i livets sluttfase ikke blir borte, skriver sykepleier Anna Hansen. (Arkivfoto: Erik M. Sundt fra reportasje i Sykepleien desember 2014 fra Hospice Lovisenberg.)

Myten om den gode død ble knust for sykepleier Anna Hansen i møte med virkelighetens realiteter i kommunehelsetjenesten. Hun håper LCP ikke avskaffes.

Jeg er en sykepleier som har jobbet lenge på sykehjem, og har alltid likt å arbeide med eldre mennesker. Jeg har også jobbet på en vanlig somatisk langtidsavdeling i Oslo. Opprinnelig kommer familien min fra Russland, men jeg har også bodd i Moldova, en liten stat i Øst Europa mellom Ukraina og Romania. Mitt ønske om å bli bedre kjent med Norge og den norske befolkningen, førte meg fra å jobbe på Sørlandet og helt til Norges nordligste deler. Nå jobber jeg som palliativ sykepleier på Stalsberg bo- og behandlingssenter i Skedsmo kommune. 

Da jeg var nyutdannet sykepleier, var jeg veldig interessert i utfordringer knyttet til livets slutt. Jeg så mange ubehandlede plager og mye lidelser i denne fasen. Det gjorde et stort inntrykk på meg og mitt ønske om å hjelpe de aller sykeste, førte meg til å ta en spesialisering i palliasjon – et område som handler om symptomlindring og helhetlig pleie og omsorg ved livets slutt.

For tre år siden tok jeg videreutdanning i palliativ omsorg ved Lovisenberg Diakonale Høgskole. Etterpå bestemte jeg meg for å utdype meg i geriatri, og begynte å studere Gerontologi ved Høgskole i Gjøvik. Mitt største ønske er å implementere de kunnskapene som jeg fikk i løpet av utdannelsesperioden min, og mitt mål er å fremme palliasjon på flere nivåer i kommunehelsetjenesten.

Det som jeg så hos pasienter ved livets slutt som nyutdannet, gjorde et sterkt inntrykk. På den tiden forventet jeg at i det 21. århundre, er den «gode død» en selvfølge. Både leger og sykepleiere har gode nok medisinske midler til å lindre plager som kan oppstå ved livets slutt.  Men -  myten ble knust av det jeg fikk se og oppleve i realiteten: mennesker vridde seg i smerter, noen ønsket å ta sitt eget liv pga. ubehandlede plager. Mennesker som holdte på å bli kvalt av sitt eget slim, mennesker som ble revet i stikker av angst og indre uro.

Jeg ser nå hvor tilfeldig og varierende det er hvilken behandling og pleie man får og hvor sterkt avhengig alt er av at noen «ildsjeler» i palliasjon finnes på avdelingen.

Jeg fant overraskende nok ut, at det ikke stilles noe krav til kompetanse i palliasjon hos leger og personalet, spesielt blant dem som jobber på sykehjem og må ta være på de svakeste av de svake. Det føltes helt feil og absurd: prøv å forestille deg en lege som ikke har kompetanse på hjerte- og karsykdommer, på akutte situasjoner eller brudd. Men det er svært vanlig at leger ikke er «flinke» i forhold til palliasjon. På de fleste steder må faktisk sykepleierne oppdatere legene på palliasjon (om man er i det hele tatt er heldig å ha personell med palliative kunnskaper).  Jeg så hvor vanskelig det iblant var å få ordinasjon på de medikamenter som andre steder var et selvfølge og som er «et must» i livets sluttfase. Jeg ser hvor mange myter som går rundt om de vanligste medikamenter som brukes i livets sluttfase, blant annet morfin. Det virket som det eneste de fleste leger visste om morfin, var at det kan føre til respirasjonsdepresjon i enkelte tilfeller. Og angst for nettopp dette, og manglende erfaring blant leger.

Som palliativ sykepleier virker det som de fleste er svært opptatt av å ikke oppleve en situasjon med respirasjonsdepresjon, mer enn av å lindre store plager hos pasienten. På avdelinger som dette er det ingen som stiller krav til palliasjon, og alle må akseptere det som legens synspunkt. På sånne steder opplevde jeg hvor vondt det er å se pasientens lidelser og vite at det er noe vi kan gjøre noe med. Men samtidig fikk vi ikke lov til å gjøre noe. Jeg fikk oppleve hvor vondt det var å være et passivt vitne til andre menneskets lidelser, bare på grunnlag av frykt for feilbehandling fra legen sin side. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som har opplevd å gråte ved siden av pasientens rom, når pasienten skriker av smerte, og å føle meg hjelpeløs for ”lege-eksperter” som ikke viet mer tid til pasientene enn et par minutter i uken.  

 MEN -  slik er det ikke på alle avdelinger. Jeg har vært heldig til å få andre erfaringer: 

I løpet av min praksis jobbet jeg på to avdelinger som brukte det omdiskuterte LCP skjemaet. Jeg så hvor annerledes alt var ved bruk av dette skjemaet. For leger var et slikt skjema «et must» for å få kjennskap til mulige medikamenter ved livets slutt, og å ordinere de fire vanligste medikamentene i livets sluttfase. Det var også et”must” for personalet for å øke personalets bevissthet rundt de døendes plager og kunnskaper om hva er det som forventes av personalet for å sikre god omsorg av den døende. Dermed så jeg så hvor stort gap det var mellom den omsorgen som den døende pasienter fikk på avdelingene som brukte LCP -  og de avdelingene som ikke brukte LCP.

 LCP er et utfyllende skjema og gir en konkret plan for omsorg og behandling ved livets slutt. Det finnes i flere varianter og kan tilpasses behandling og pleie både i kommunehelsetjenesten og i spesialisthelsetjenenivå. En av de største fordelene ved LCP er at det «stiller krav» til leger i forhold til hvilke medisiner som skal ordineres mot de vanligste plagene. Dette gjør at vi, sykepleiere, dermed ikke blir nødt til å tigge om hver eneste morfinsprøyte til pasienten fra legen. En annen betydelig fordel er at «det stilles» krav i selve LCP i forhold til hvem som skulle være aktuelle brukere av skjemaet. På første side har vi oversikt over hvilke kriterier som en pasient skal oppfylle for at skjema skal være et aktuelt behandlingstiltak. Dette betyr selvfølgelig ikke at vi skal følge skjemaet slavisk, men det er et svært god hjelpemiddel som kan være til stor hjelp i forhold til å sikre en god palliativ omsorg på avdelingen. Det som jeg har sett og opplevd hittil er at LCP setter palliasjon på dagsorden (der hvor det er aktuelt) og stiller krav til omsorg og pleie som gis i livets sluttfase.

Det er jo slik at i England har det blitt trukket frem flere langsiktige og feilaktige konklusjoner og misforståelser knyttet til LCP, slik at denne ble avviklet der. Men hvorfor skal dette hindre oss i å fortsette å bruke dette skjemaet for de pasientene som har behov for dette? Erfaringen fra England forteller oss at vi må ha nok kunnskaper til å kunne argumentere det vi gjør, slik at det ikke oppstår misforståelser. I tillegg viser det hvor dårlige kunnskaper om palliasjon generelt man har og at selve døden og dødsprosessen fortsatt er et tabubelagt tema. Med hjerte for LCP fortsetter jeg til å håpe at de som har makt til å vurdere bruk av LCP i Norge vil være villige til å høre på våre erfaringer: erfaringer fra de som jobber i feltet.

Jeg mener også at vi har flere utfordringer innenfor palliasjon. Vi trenger definitivt flere hospice i Norge. Hospice skulle fungere som kunnskapssenteret, og pådrivere til å fremme en faglig høy palliasjon på alle områder i Norge;

  • I hver kommune bør vi danne et palliativ team (på lik linje med demensteamene i  de fleste kommuner);
  • Hvert sykehjem skulle ansette minst 1 palliativ sykepleier som skulle bidra aktiv til å implementere kunnskaper om palliasjon i praksis;
  • Det skulle stilles krav til kompetanse til dem som jobber med alvorlig syke og døende pasienter.

Jeg har fortsatt ønske om å jobbe sykehjem. Jeg tar pasientenes symptomer og plager på alvor. Jeg holder meg faglig oppdatert; jeg kjemper for pasientens smertefrihet, samt pasientens og pårørendes velvære.  Jeg ivaretar bevisst pårørende i vanskelige livssituasjoner. Men dersom det norske helsevesenet vil avskaffe LCP, ville det være ett skritt tilbake og ikke et skritt fremover.

På vegne av mine kollegaer vil jeg si at vi håper at bruk av LCP ikke vil avskaffes, og at vårt eneste hjelpemiddel som kan fremme en god død for pasienter i livets sluttfase ikke blir borte.

LES OGSÅ:

Diskusjon om metode

Personalets erfaringer i to norske sykehus

Lindrende nærvær

Kvalitetssikrer omsorg til døende

 

Les også: