Som barn var jeg en periode fryktelig opptatt av at livet
brått kunne ta slutt. Ettersom jeg vokste opp i et katolsk miljø,
innebar døden ikke bare en slutt, men også en begynnelse. Som om
ikke døden var skremmende nok, måtte jeg også forholde meg til et
evig liv, trolig i skjærsilden, en institusjon tiltenkt personer
som var for fromme til helvetet, men for syndige til himmelen.
Konfrontert med dette, gråt jeg mine redselstårer i barnesengen:
Hvordan holde ut i evigheten?
Foreldrene mine holdt for sin del ikke ut med min evinnelige,
nattlige gråt. De ante lite om mine eksistensielle kvaler og
lengtet etter å få sove selv. Løsningen ble at de, hver gang jeg
startet å tute i de små timer, tok meg opp fra barnesengen og
senket meg i et kar fylt med iskaldt vann. Når jeg så omsider
sluttet med griningen, ble jeg resolutt lagt tilbake i sengen.
Ferdig med det.
Effektiv oppdragelse
Selvfølgelig var denne typen oppdragelse bare et utslag av
datidens syn på barns utvikling. Voksne tenkte ikke så mye på om
barneoppdragelsen var pedagogisk riktig, så lenge den var effektiv.
Å overdøve den ene smerten med en annen, var definitivt virksomt.
Barn ble sett på som uferdige mennesker med begrenset
sjeleliv og ikke fullt utviklet smerteregister. Oppdragelsens
hensikt var ikke først og fremst at barnet skulle være lykkelig,
men at det ikke la seg til dårlige vaner. Skrik og gråt skulle
derfor ikke oppmuntres. Foreldrene mine var overbevist om at de
viste sin kjærlighet best ved at de avlærte meg den uvanen det var
å hyle ut til alle døgnets tider.
Heldigvis har tiden og ideologien endret seg. Barn blir ikke
lenger sendt til skoler hvor ugifte menn som hadde lovet å leve i
sølibat, fikk lov til å ta hånd om ungeflokken. Det var før
foreldremøter i det hele tatt var funnet opp. I dag møter barna
våre heldigvis en helt annen voksenverden: En skole sprekkfull av
pedagogisk kompetanse. De møter sosiallærere som har vært på kurs
for å møte utfordrende atferd og helsesøstre som kan alt om liv og
død og prevensjon. Tusenvis av psykologer skinner av innsikt
i barnesinnet hvis det skulle gå så galt at barnet trenger hjelp
fra PP-tjenesten eller BUP. Og i bakhånd har vi barnevernet
som kan gripe inn når det blir krise.
Stjerner
Noen vil hevde at barn har gått fra å være en slags
halvfabrikata på 60-tallet til selvsentrerte superstjerner i vår
tid. De har rykket opp fra å være tilskuere til de voksnes liv, til
å bli selve hovedrolleinnehaverne i familiens prosjekt. Tilsvarende
er foreldrene blitt «degradert» til en mer beskjeden rolle som
tilretteleggere, med det formålet å få fram barnets unike
evner.
Våre oppfatninger om barnesinnet er med andre ord blitt snudd
opp ned i løpet av et halvt århundre. Man skulle tro at barn aldri
har hatt det bedre. Likevel er det nettopp nå at vi hører
advarsler fra personer som mener at barnets stemme ikke blir hørt i
dagens samfunn. At all vår kunnskap og innsikt i barnets utvikling
ikke forhindrer at voksne vender det døve øret til når barnet
faktisk ikke har det bra.
Ubehagelig
I sin bok «Du ser det ikke før du tror det» skriver tidligere
barneminister Inga Marte Torkildsen at vold og seksuelle overgrep
mot barn ofte ikke oppdages fordi lærere, helsesøstre og PPT ikke
tør å ta konsekvensene av det de hører og ser hos barnet. Det
samme er helsesøster Soveig Ude (Sykepleien 5/2015) opptatt av når
hun spør foreldrene rett ut om de slår sine barn. Hun mener det
blir feil når vi lar være å stille de vanskelige spørsmålene fordi
det er ubehagelig. Helsepersonell må spørre, og foreldrene må
lytte til hva barnet egentlig uttrykker når det er «vanskelig»,
mener Ude.
Hvordan henger dette sammen med en utvikling i
barneoppdragelsen der barnet har fått stadig større plass?
Forklaringen er trolig at vi ikke har kommet lenger enn at vi så
gjerne heier fram det vellykkede barnet at vi sliter med å se det
«mislykkede», særlig når vi har investert så mye i det. Et barn som
ikke er glad, fornøyd og suksessfullt, bidrar ikke til å fremheve
oss som de gode foreldrene vi ønsker å være. Akkurat som det
vellykkede barnet raskt blir et bevis på en vellykket og optimalt
fungerende familie, er et barn med atferdsvansker og problemer (et
barn som griner) uttrykk for at vi ikke har klart oppgaven. I møtet
med dette nederlaget, kan foreldre fort tenke at det ikke er dem
selv, men barnet det er noe galt med. Og at de derfor bør sende det
til reparasjon.
Defekt
Tanken om at det u-glade barnet har en defekt som kan – og bør –
rettes opp, er ikke gode nyheter for barnet selv. Det har ført til
en eksplosjon av nye diagnoser og behandlingsregimer, men det spørs
om disse har bidratt til å fremme barn og unges helse – eller om
det bare er symptombekjempelse. Barnet blir riktignok lettere å
håndtere: Det blir mindre gråt og jevnere humør. Men
baksiden av medaljen er at slingringsmonnet for hva som kan godtas
som normalt og/eller greit nok hos et barn, er blitt mye mindre. Og
at foreldre blir mer opphengt i barnets framgang på
normalitetsskalaen enn av hva barnet faktisk strir med.
Jeg er redd at voksne blir så opphengt i å sette familien i
scene som et vellykket prosjekt, at barna bare blir hørt når de er
med på å understreke dens suksess. Helsesøstre og annet
helsepersonell som møter familier, har derfor en viktig oppgave i
å lære foreldre å spisse ørene når barnet uttrykker noe annet enn
det de selv vil høre.
0 Kommentarer