Ja visst er jeg en drømmer

“Soria Moria” av Theodor Kittelsen. Første gang utstilt i 1900.

Jeg har en drøm. Om et bedre helsevesen. Og jeg har håp. Om forandring.

Noen vil garantert si; hun er en drømmer. Ja, en naiv og lite realistisk drømmer. La gå, her er mine drømmer.

Jeg drømmer for eksempel at telefonen min ringer mandags formiddag. Det er Bent Høie på tråden. Han har fått med seg kronikken min, og alle de andre kronikkene om helsevesenet nå for tiden. Han har lest boken «Helsesviket - brev fra helsevesenet». Han har lyttet til debattprogrammer og Fritt Ord-samlinger. Han vil gjerne høre hvordan jeg opplever denne prosessen, og hva jeg mener vi bør gjøre for å få til en varig endring. En bedre måte å strukturere oss på. Bent Høie sier jeg er en av mange han har på listen, en av mange han vil ringe denne uken. Så bra, sier jeg. Så glad jeg blir av å høre det! Så klokt av deg å ringe til folk som jobber der ute, sier jeg også og tilføyer, og så bra at du ringer kritikere og ikke bare ja-mennesker.

Jeg drømmer at Bent Høie og jeg har en lang og konstruktiv prat, og at jeg ler i begeistring da han forteller at fra og med i morgen, skal han praktisere der ute i virkeligheten en dag hver uke det neste året. Han skal jobbe. I hvitt, grønt og blått. Han skal jobbe i sykehjem, i hjemmesykepleien, på medisinsk gastroavdeling, på akuttpsykiatrisk post, på fødeavdelingen, i boligen for psykisk utviklingshemmede. I en hel haug av Norges kommuner, og på alle sykehus. Han sier han gleder seg, og gruer seg. Jeg sier at det skjønner jeg at han gjør, for virkeligheten er både overveldende og skummel. Og han har et par, tre ting å lære. Han sier han ikke vet hva som venter han. Jeg svarer; nei, det gjør du ikke.

Jeg er en drømmer ja, det skjønner du nok nå. For drømmen er ikke slutt der. Ikke mer enn har jeg lagt på luren, så ringer telefonen igjen. Denne gangen er det rådmannen i Stavanger kommune som ringer. Hun lurer på hvordan det siste året har fart med meg, og hvordan jeg har det. Jeg er jo en varsler. Det har jeg nå vært i et år. En kritisk og tydelig varsler. Jeg har turt å kalle en spade for en spade, og har sagt fra om at jeg synes Stavanger kommune håndterer mange situasjoner i den virkelige omsorgshverdagen under enhver kritikk. Rådmannen lurer på hvordan det har gått, om jeg har støtt på mange utfordringer, om jeg har møtt kritikk. Nei sier jeg, det har jeg ikke. Tvert imot har jeg fått massiv støtte og respons. Enormt mange henvendelser og varme ord. Men, sier jeg så, det er en tilbakemelding jeg har savnet. Og den er fra Stavanger kommune.

Jeg er en drømmer, sier jeg til rådmannen, og jeg drømmer om en kommune som evner å ta imot kritikk på en god måte, og virkelig ta den til seg, og se seg rundt etter alternative måter å løse utfordrende situasjoner på. Jeg har mange ganger fundert på hvorfor ikke en eneste leder eller rådgiver i Stavanger kommune har tatt opp telefonen og ringt meg. Ikke for å si hipp hurra og heia deg, men for å si; vi registrerer at du kritiserer oss, vi ser at mange kritiserer oss. Og vi tar det innover oss, og vil gjerne invitere deg med på laget for å finne ut hvordan vi kan bli en enda bedre kommune for våre innbyggere.

Ja, visst er jeg en drømmer. Lite bakkekontakt? Det kan være hardt å være en slik drømmer, for når du drømmer så ønsker du også at ting skal skje, og du kan risikere å bli skuffet. Rådmannen avsluttet samtalen med meg med ordene; jeg setter virkelig pris på jobben du har gjort det siste året, og jeg har absolutt tenkt å ta deg med videre i prosessen. Deg og andre kritikere.

Tror du rådmannen ville sagt dette i virkeligheten? Tror du Bent Høie vil gå ut i praksis i helsearbeidernes rekker? Neppe. Helse Norge i dag er et maskineri som har gått fra å sette omsorg og kvalitet i første rekke, til å telle antall døgn i seng, antall diagnoser per kvartal og antall minutter per dusj. Jeg drømmer om at dette skal opphøre, at politikerne våre viser en handlekraft som blåser oss overende. At de tar krafttak, at de ser at det jeg og så mange med meg sier, ikke er vås, klaging og urealistiske drømmer. Men for å ha slike tanker må man nok være over gjennomsnittet av en drømmer.

Sverige er på vei å hente hjem sykepleierne sine, mange tusener. Hva gjør vi da? Norge bruker ifølge ferske OECD tall ikke særlig mye penger på helse sammenlignet med andre sammenlignbare land. Re-innleggelsene skyter i været. Løftet innenfor psykiatrien, hvor er det? Arbeidsgiverpolitikken taper til fordel for sparekniven, spesialutdannede sykepleiere får ikke beholde lønnen sin fra en avdeling til en annen, den kompetansen trengs ikke her, du må ned til grunnlønn i den ene delte stillingen.

Jeg leste nettopp en artikkel som var helt tydelig på hvilken type ledelse som motiverer og løfter sykepleieres trivsel, motivasjon, produktivitet. Nærledelse. Relasjonsledelse. De som tror denne type ledelse får plass i den grad den burde, i dagens helsevesen, kan strekke opp hånda.

Tilbake til drømmene mine. Jeg har altså, på en formiddag, fått telefon både fra helseministeren vår, og fra rådmannen i Stavanger kommune. I min drøm fikk jeg en telefon til, et par dager senere. Det er fra levekårssjefen i Stavanger kommune. Hun sier hun ønsker å gjøre kraftige forandringer i sin stab, hun sier at hun ønsker å slippe kritikerne til, i mange ulike posisjoner i kommunen vår. Hun mener det nå må være slutt på at kritikerne blir sett på som vanskelige og kverulerende. Hun vil avlutte epoken som av mange oppleves slik at ulike personer leker «stolbytteleken» når det er ledige stillinger, og at friskt blod i viktige posisjoner ser ut til ikke å slippe til. Så hun spør meg om jeg ønsker jobb i Stavanger kommune, eller om jeg vet om noen annen varsler som ønsker det. Som en varslingsinstans, en nyopprettet stilling. En slags tillitsvalgt for alle dem der ute som brenner inne med bekymringer. Fordi hun ønsker å ha noen med på laget som tør å si høyt hva mange tenker, fordi hun trenger en stemme innad i sitt miljø som «ikke har noe å tape», og som kan være en representant for alle andre kritiske stemmer.

Vi er mange som sier fra om uverdige forhold, om pasienter som ikke får det de har krav på, som ikke behandles etter menneskerettighetene. Her. I Norge. Ja visst. Det er derfor jeg drømmer. Det er derfor jeg håper og ønsker at Bent Høie innser hvor viktig og nødvendig det er at han praktiserer i helsehverdagen hver uke det neste året. Det er derfor jeg gjerne hadde vært med i en konstruktiv utviklingsprosess i Stavanger kommune. Det er derfor jeg ønsker at de som tør å være kritikere mot etablerte systemer og rutiner, ikke lukkes ute, men velkomnes med i arbeidet videre! Fordi jeg vet at vi har erfaringer som er nyttige. Det er vi mange som har, jeg har gjort mine til offentlig eie ved å fortelle om dem åpent i riksdekkende media. Jeg har erfaringer med alt fra stoppeklokketyranni i hjemmetjenesten og gråtende demente som sitter alene på rommene sine, til rådgiveren som setter seg på pulten min og sier jeg må kutte i grunnturnusen min og den pårørende som vantro ser på meg og spør om vi ikke får til mer enn dette for hans kjære. Mine erfaringer er ikke unike. Men jeg er en av få som har valgt å snakke høyt og åpent om dem- det jeg drømmer om er at noen i reelle maktposisjoner skal lytte på ordentlig og gjøre forskjell.

Men igjen. Det er jo bare drømmer. Og drømmer pleier jo å forsvinne når vi våkner, de har en tendens til det. Nå krever jeg faktisk at mine drømmer ikke forsvinner. Pasientene, deg og meg, fortjener mye bedre enn det vi får i dag! Hvem kan hjelpe meg med å holde drømmene i live?