Unge sykepleiere, sykt flinke piker

En tid tilbake leste jeg en anonym kvinnes kronikk i aftenposten om «flink pike» syndromet. Og det er ikke første gang jeg har lest om fenomenet i avisene i det siste. Det uroer meg.

Det er en hel generasjon av flinke piker. Vi har skyhøye forventninger til oss selv, og det mangler ikke på ambisjoner.  Som kvinnen i kronikken skriver, tror også jeg at dette er noe som starter allerede på barneskolen. Man har forventninger til seg selv ovenfor sine venner, ovenfor foreldre og lærere. De hjemme forventer at man gjør sitt beste på skolen, og lærere forventer det samme. Av vennegjengen forventes det at man passer inn. Man skal helst ikke være annerledes, man skal for guds skyld ikke ha egne meninger og gjør du noe «feil» så kommer du til å få høre om det, lenge.

Når jeg startet på sykepleiestudiet var det også et forventningspress fra lærere og ikke minst meg selv. Jeg skulle få det til og gode karakterer skulle jeg få. Jeg gjorde det bra.

Det var ikke før jeg startet å arbeide som sykepleier at jeg kjente ordentlig på forventningspresset. Jeg følte et enormt press til å prestere, daglig. Jeg måtte være frampå, og det var ingen som skulle ha noe å utsette på mitt arbeid. Om jeg så måtte arbeide overtid. Og jeg ser rundt meg at det er flere enn meg som har det slik. Noen til og med verre. Min arbeidsgiver har ved flere tilfeller fundert på hvorfor vi aldri synes at vi er gode nok. Svaret er nok at det er alltids noe som kunne blitt gjort bedre, i følge oss. I en travel arbeidshverdag ser jeg at det er ikke mulig, hver eneste dag å få til absolutt alt jeg skulle gjort på jobb. Da hadde jeg arbeidet meg i hjel. Tenk heller over de tingene du har gjort, for jeg er ganske sikker på at det er mer enn godt nok. 

Jeg mener at det er utdanningsinstitusjonene som skaper dette forventningspresset i utgangspunktet. Under studietiden ble jeg opplært til at for eksempel sengen skal være pent oppredd, lakenet skal ikke ha noen skrukker- stramt og fint. Putene skal ligge slik, og dynen skal brettes slik. Jeg ble fortalt at sykepleie var et serviceyrke.  Du skal alltid være blid og serviceinnstilt ovenfor din pasient. Høres ikke det veldig gammeldags ut?! Det gjorde meg opprørt. Sykepleie i dag handler om å ivareta pasientens behov, sørge for at behandling blir utført og tilrettelegge for at pasienten skal kunne ha det best mulig. Klart jeg er hyggelig og imøtekommende, men ikke for enhver pris.

Jeg tror det er her mange «ender opp som flink pike». Pasienten har en forventning til at sykepleieren skal serve en, og sykepleier føler at hun må prestere for å blidgjøre pasienten. På min arbeidsplass er det veldig travelt. Hvis jeg skulle «dullet» med alle pasientene i løpet av en arbeidsdag, hadde jeg ikke blitt ferdig.

Det må prioriteres. Og flinke piker må fortelles at selv om den ene pasienten ikke fikk vasket seg på ryggen den dagen, så har hun gjort en god jobb. Fokus må flyttes fra arbeidet man ikke har gjort, til det arbeidet man har gjort. Skjer ikke det, kommer alle disse flinke pikene til å bli utbrent og lei i rimelig ung alder. Det er trist. For de er alle veldig flinke. 

Selv anser jeg meg som en flink pike, men forhåpentligvis i ordets rette forstand. Jeg har lært av tidligere erfaringer. Veggen har jeg møtt før. Det anbefales ikke.

(Innlegget er tidligere publisert på hennes blogg – Sykepleier Ann)