Det er sparetider

De gamle har tydeligvis ikke så stor verdi for samfunnet lenger. Eldreomsorgen har muligens blitt en salderingspost…? (Foto: colourbox)

Vi skal ikke sløse med oljepengene våre, men hvem var det som bygget opp landet vårt det siste århundre? Har ikke de fortjent mer enn det sparebudsjettet kan tilby dem?

Det skal spares i kommunen. Det gjøres ofte det i kommuner. Sparekniven skal fram, sies det. Det høres dramatisk ut. Det høres ut som det kan gå på liv og helse løs. Rådmannen sitt budsjettforslag er blant annet: 6,8 årsverk skal bort ved sykehjemmet/hjemmetjenesten.

Jeg har problemer med å forstå hvorfor Norge gang på gang må spare i eldreomsorgen. Norge ligger på en solid 2. plass på en rangering over verdens rikeste land. Bare Luxemburg ligger foran. Jada, jada, vi skal ikke sløse med oljepengene våre, men hvem var det som bygget opp landet vårt det siste århundre? Jo, de gamle iblant oss, de som sitter rundt omkring i de tusen hjem og er avhengige av hjemmetjenesten. Eller helsa har blitt så skral at de har behov for institusjonsplass. Har ikke de fortjent mer enn det sparebudsjettet kan tilby dem?

Denne kommunen er ikke enestående i så måte. Det finnes flere kommuner som må sy i hop et budsjett med lite midler. Og beskyldningene hagler. Hvem er det som har tråkka i salaten? Hvem er den store stygge ulven? Eller ulvene? Kanskje politikerne er en gjeng ulver? Jeg synes jeg hører ulingen fra kommunestyresalen. Det kan fort bli månelyst. Folk har behov for en syndebukk. Folk har behov for å ha noen de kan øse ut sin frustrasjon over. Folk har behov for at det er noen som kan legge seg flat og ta på seg rollen som skyldig. At det er noen som kan forklare hvorfor noen poster i budsjettet ble glemt. Men det er ikke akkurat noen kjekk oppgave. Rådmannen blir som oftest skyteskive. Det er jaggu en utsatt stilling, spør du meg! Jeg er glad jeg ikke er i rådmannens sko. Jeg tror ikke det er vits i å prøve skoene heller; tviler på at nummeret passer.

«Deg være ære, Rådmann over kommunens budsjett. Evig skal penger være, Rådmann underlagt. Feiltrinn fyller budsjettet, se en Rådmann kom, åpnet den stengte kontoen, rikdommen er tom!»

Kjekt å synge litt. Litt slemt, kanskje? Vi som jobber i helsevesenet har bare en god dose galgenhumor; ikke ta det ille opp. Det er lov å ta igjen. Vi tåler såpass.

Folk er opptatt av det som foregår i kommunen de bor i.  Jeg snapper opp litt her og litt der av det folk snakker om i gangene, i garderoben, i lunsjpausen, på skyllerommet, på butikken.  Noe av det kollegaene mine er redde for er å miste stillingene sine og at bemanningene skal reduseres til det verre for pasientene som kan bli skadelidende i dette. Konsekvenser kan være: økt bruk av tvang, økt bruk av medisiner, redusert livskvalitet, misfornøyde pårørende, hyppigere forekomst av sykemeldte ansatte, økt sykdomsforekomst blant pasientene, fare for tilsynssak er noe av det som kan nevnes. Det er mye rimeligere og fornuftigere å forebygge enn å behandle i etterkant når skaden først har skjedd. Å drive brannslokking er ingen god løsning for noen parter.

Hva store innsparinger i budsjettet kan føre til vil jeg prøve å skildre med noen historier. Historiene er oppdiktede, men ikke urealistiske:

 

Jens er en eldre mann på 78 år som bor på skjermet avdeling på sykehjemmet. Han vandrer rastløst rundt. Lutrygget, skjelven og i bukser som er et par nummer for store. Han vet ikke hvor han er. Men han vet han vil hjem. Han må hjem til mor og far. De venter på ham. Blikket vandrer hvileløst frem og tilbake. Han ser etter en utgang. Den stadige vandringen er smittsom. Flere henger seg på. Henter en jakke mens de spør «Når kommer denne båten i land?» Personalet forklarer, realitetsorienterer, validerer, beroliger, klapper og klemmer. Gjør sitt beste. Men det er ikke så enkelt å forstå hva de gamle mener. Å forstå alle norske ord og uttrykk, særlig dialekter. Og å kjenne til de gamles forhistorie og bakgrunn. Det er jo også fullt forståelig når personalet er fra et annet land, for eksempel innleid fra et vikarbyrå eller bare 18 år gammelt. Usikkerheten henger i lufta. Man får gjøre så godt man kan. Det finnes beroligende medisiner.

Reidun har jobbet i alle år i eldreomsorgen. Både ute og inne. Hun har jobbet i alle avdelingene på sykehjemmet. Hun har fulgt med på utviklingen og vært med i planleggingen. Smilet lyser opp i ansiktet og latteren sitter løst. De runde armene holder ofte rundt noen skrøpelige gamle skuldre. «Er du oppe og strekker på beina, Jens? Så pen bluse du har på deg i dag, Petrine! Hvordan går det med deg i dag, Jakob?» Beboerne blir omsluttet av varme og omtanke. Reidun trives i jobben. Stortrives. Hun kunne ikke hatt bedre jobb. Hun opplever det meningsfylt å gi liv til dagene til de gamle. Ikke bare dager til livet. Arbeidet er så mye mer enn alt det fysiske. Men dessverre har armene begynt å verke mer det siste året. Hun kjenner ryggen også. Nattesøvnen er ikke så mye å skryte av heller. Det er nok overgangsalderen hun plages med fortsatt. Smilet og latteren sitter ikke så løst lenger. Hun har hørt om sparingen som må gjennomføres i kommunen. Kutting av årsverk, nedbemanning, omorganisering. Hun kjenner at hun ikke har helse til det. Bekymringene for fremtiden dukker ofte opp. «Nei, de unge får overta. Jeg har gjort mitt. Belønningen får jeg nok i himmelen.» Med tungt hjerte leverer hun sin aller første oppsigelse.

En liten tåre lurer seg frem i øyekroken. Et langt liv i eldreomsorgens tjeneste er over.

 

Martha er 82 år og bor på skjermet avdeling sammen med Jens. Her har hun bodd i bortimot ett års tid. Hun har en form for demens som gir sitt uttrykk i at hun kan bli fysisk og verbalt aggressiv. Noe hun også ofte blir. Omgivelsene, menneskene og henne selv er fremmede. Hun vet ikke hvem den gamle kjerringa som stirrer tilbake på henne i speilet er. Hun har heller ingen tanker for at hun er på en båt en gang. Hun har mistet kontrollen. Hun har mistet hemningene og blitt ukritisk. Hun kan sparke, slå, bite, klype, klore, spytte. Det kan gå hardt utover inventaret og personalet. Hun kan komme med skjellsord. Med et repertoar en hardbarket sjømann fra Lofoten kan misunne henne.

Hege er primærkontakten til Martha. Hun visste at hun hadde en særdeles stor utfordring foran seg da hun fikk informasjon om henne før hun flyttet inn. Hun leste i papirene og snakket med familien. De var sjeleglad for at hun hadde fått plass på skjermet avdeling. De var slitne. Virkelig slitne.

Hege har hjelpepleierutdannelse og mange års erfaring innen psykiatri og demensomsorg. Hun er rivende god i det hun holder på med. Det har hun fått mange tilbakemeldinger på fra sine kollegaer og pårørende. Det kan være ei stri tørn de første dager og måneder. Men med godt samarbeid mellom kollegaene, pårørende, sykehjemslege og ikke minst pasienten selv; pleier de å komme i mål til slutt. Pasientene får det så godt som de kan ha det.

Martha var et vanskelig tilfelle. Et av de vanskeligste hun hadde vært borti. De forsøkte forskjellige miljøtiltak. Men kom ikke nærmere mål. De forsøkte forskjellige medikamenter. Den store suksessen uteble. Fysiske plager ble sjekket. Det ble tatt blodtrykk, puls, urinstix, temperatur, CRP og blodprøver. Magen ble regulert med avføringsmidler. Mat og væskeinntak ble observert. Tannstatus ble sjekket av tannlege etter at en stor dose beroligende medikamenter var blitt gitt. Smertestillende og antidepressiva var fast medikasjon. Sykehjemslege undersøkte henne fra topp til tå. Psykiatrisk sykepleier og prest ble tilkalt. Det ble flere opphold på alderspsykiatrisk avdeling på sykehuset. Fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov ble vurdert fra ulike synsvinkler. Martha fant ikke roen. Det gjorde ikke de andre pasientene heller. Martha smittet dem med sin uro. De spurte stadig etter når båten kom i land. De skulle hjem til mann og barn, mor og far, fjøs og melking; de fleste av dem. Besøk fra pårørende uteble. Særlig Martha sin familie. Det var vondt og vanskelig å se moren, søsteren, kona, tanten, bestemoren, venninnen, oldemoren, butikkdama slik. De kjente det i marg og bein; hjerte og sjel. Det var så inderlig vondt. Hun forsvant for dem. Bit for bit. Nå var det slag og spark. Roping og banning. Det var et ukjent og mørkt farvann.

Hege var en klippe og en borg. En som kollegaene kunne gå til med sin usikkerhet, sin fortvilelse, sitt sinne, sin skyldfølelse, sine tårer, sin smerte. Hege la all sin kunnskap og erfaring ned i dette arbeidet. Hun observerte, dokumenterte, vurderte, instruerte. La til et tiltak her, fjernet et tiltak der, hadde samtaler med kollegaene, sykehjemslege og Marthas familie. Det var vanskelig å ikke ta jobben med hjem. Hun hadde Martha med seg i hjerte og sinn.  Litt etter litt kom de nærmere mål. Personalet jobbet i dur og moll. Etterhvert ble det mer dur. Det hadde blitt en dyp og vakker symfoni hvis det hadde vært mulig å gjøre arbeidet om til musikk. Det hadde blitt et vakkert kunstverk hvis det hadde vært mulig å gjøre arbeidet om til kunst. Den innsatsen Hege og hennes kollegaer gjorde kan umulig beskrives med ord. Det var et samspill mellom personalet og Martha som ikke kan forklares. Den verbale og fysiske uroen avtok. Endelig; etter lang tid hadde de klart å skreddersy et opplegg til Martha. Hege kjente hun var stolt. Så stolt og takknemlig for den jobben hun hadde. Verdens beste jobb. Å få jobbe med en av de svakeste gruppene i samfunnet. Sett utenfra. Men hun visste bedre. Hun visste at de ikke bare var demente. De var unike mennesker. Med tilfeldigvis en demenssykdom. Derfor var det så vondt og vanskelig; hun kjente det i marg og bein, i hjerte og sjel; at hun ikke skulle få bli værende i jobben hun trivdes så godt i.

Det var sparetider.

 

Så kjære politikere, jeg kan forstå at det kan være meget vanskelig å lage et budsjett med lite midler.

Vi kan reflektere over hvordan vi selv vil ha det når vi blir gamle. Noe av det vi tenker kan kanskje være gjennomførbart, men langt fra alt. De gamle har tydeligvis ikke så stor verdi for samfunnet lenger. Eldreomsorgen har muligens blitt en salderingspost…?

Fra høyeste hold snakkes det om «flere hender i eldreomsorgen». I denne kommunen og i flere andre kommuner skal endel av disse hendene fjernes. 6, 8 årsverk er ikke det samme som 6-7 stillinger. Det er mange deltidsstillinger. Men desto viktigere er det at hendene som er igjen er kompetente. De må være varme. De må være kjente.