I 1860 beskrev Miguel Samper det han kalte ‘den nakne fattigdommen’:

Tiggere fyller gatene og plassene … Men ikke alle tiggerne finnes i gatene. Den største delen av byens fattige, som vi kaller de skamfulle, skjuler sin elendighet; de låser seg selv og sine barn inne i nedslitte rom og lider under sultens og nakenhetens redsler. 

En elendighet så bunnløs som dette, den nakne fattigdommen, kjenner vi ikke i Norge i dag. Den er utryddet, og et, sammenlignet alle andre land, velfungerende velferdssystem gjør at ingen av oss noen gang vil oppleve den. Det er fattigdom i Norge, men den er noe helt annet enn ekstremfattigdommen som fortsatt preger store deler av verden.

800 millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom

Omtrent 800 millioner mennesker lever i dag under grensen for ekstremfattigdom. De lever på under 3 dollar om dagen – dette er justert for kjøpekraft, det er det altså som om du eller jeg skulle leve på 30 kroner dagen her i Norge. 

Eller ikke helt. For du og jeg har gratis skole, sykehus og et sikkerhetsnett. Verdens ekstremfattige må betale for skole, og et sykehusbesøk kan være totalt ødeleggende, ikke bare for deg, men for hele storfamilien. 

Grensen på 30 kroner er satt som et minimum for hva som kreves for å overleve fra dag til dag. Verken mer eller mindre. Mange lever like over den grensen. Halvparten av verdens befolkning må klare seg på under 90 kroner dagen. Til sammenligning klassifiseres du som fattig i Norge hvis du har under 60 prosent av medianinntekten etter skatt – rundt 750 kroner dagen.

Norsk bistand sprang ut av solidaritet

Moderne norsk bistand oppstod i en verden der fattigdommen var enda mer omfattende enn i dag. Fra starten var hovedmotivasjonen å avskaffe eller redusere fattigdom, og begrunnelsen var eksplisitt solidarisk. Det kjente vi godt fra hjemmebane: Utbyggingen av velferdsstaten ble forstått som et felles prosjekt der alle hadde interesse av at færre levde i nød. 

Norge var et ganske fattig land da vi begynte med bistand. Vi tok faktisk imot lån fra Verdensbanken samtidig som vi begynte å sende penger til andre. I dag er vi så rike at vi kan være solidariske uten å ofre stort, og så rike at den ekstreme fattigdommen er fjern for oss. 

Så fjern at det nok ofte er vanskelig å i det hele tatt sette oss inn, eller oppleve empati, med verdens fattige. Nettopp derfor er det verdt å spørre: Hvordan er det egentlig å være fattig? 

Verdens fattige kjemper for å klare seg

Nobelprisvinnerne i økonomi Abhijit Banerjee og Esther Duflo gir et nært innblikk i verdens ekstremfattige, og bildet de tegner, bryter med mange forestillinger. Selv om fattige familier bruker mesteparten av pengene sine på mat, betyr ikke økt inntekt alltid at de spiser mer. Ofte kjøper de litt mer velsmakende og variert mat og setter av noen kroner til festivaler og underholdning. Det vil si: De unner seg litt, kanskje fordi nettopp det gir håp. 

Hjemmene deres er trange og falleferdige, men likevel finnes det gjerne noen få kjære eiendeler, ofte en radio eller en TV. Dagene til mange fattige er lange, like og stillestående. Veldig stillestående. En radio eller en TV gir mulighet for et lite avbrekk. 

De fleste ekstremfattige er teknisk sett gründere. De har små jordlapper eller kiosker og flere småjobber samtidig. Men disse bedriftene vokser nesten aldri. De er selvstendig næringsdrivende ikke fordi de vil, men fordi de må. De fleste ville heller hatt en jobb med sikker inntekt, men de jobbene finnes ikke.

Ekstrem fattigdom begrenser menneskers frihet

Livene til ekstremfattige kjennetegnes av i beste fall hullete sikkerhetsnett. Mange av sykdommene de rammes av, er billige å forebygge eller enkle å behandle, men folk utsetter å søke hjelp, bruker private klinikker av lav kvalitet eller avbryter behandlinger halvveis, ofte fordi de ikke har råd til noe annet.

Hvis du er ekstremfattig, har du kanskje registrert barna dine på skolen, men de møter ikke alltid opp, og når de først er der, er undervisningen så dårlig at de lærer lite. Utdanningen, folkeskolen, var en av motorene i Norges reise fra fattig til rikt. Denne motoren fungerer ikke for verdens fattige i dag. 

Fattigdom, sa Amartya Sen, en annen nobelprisvinner, handler dypest sett om frihet. Fattigdom fanger mennesker i ufrihet, i et liv der du ikke kan bruke evnene og kreativiteten din til å skape et bedre liv for deg selv og barna dine. Arbeid mot fattigdom er derfor kamp for frihet. Det var en gang åpenbart for oss i Norge. Spørsmålet er om det fremdeles er det.

For ordens skyld: Sykepleiens eierorganisasjon NSF mottar et årlig tilskudd fra Norad i forbindelse med utviklingsprosjekter. Skribenten og ansvarlig redaktør i Sykepleien sitter begge i det rådgivende styret til Panorama nyheter.