Dagboka mi tar meg tilbake – til en annen tid og en annen sykehushverdag – med både lukter, synsinntrykk og dialoger. Nedtegnet med pen skrift, før årene i helsevesenet rakk å gjøre den uleselig. For tilfeldigheter gjorde at jeg i 1996 fikk en invitasjon til å møte pasienter med lepra – mer kjent som spedalskhet. 

Det er en dypt invalidiserende infeksjon fra oldtiden som i 1996 var nesten helt utryddet i Norge. Og som rammet kystbefolkningen ekstra hardt i mitt eget hjemfylke Vestlandet på 1800-tallet (se fakta om lepra nederst i teksten). 

Skadde i hopetall

Sommeren 1996 var jeg 22 år og i mitt siste år på sykepleierstudiet. Jeg droppet klasseturen til Polen på grunn av reisesyke. I stedet dro jeg alene til Etiopia – til spesialsykehuset ALERT – All African Leprosy Rehabilitation and Training Centre. Sykehuset ligger i en region der lepra fremdeles er utbredt. 

Allerede utenfor sykehusporten møtte vi dem for første gang: lepra- og polioskadde i hopetall. Uten armer og bein var det få andre måter å overleve på enn å tigge til livets opphold langs veien til kirkene. Og kirkegjengerne var gavmilde med de svakeste i samfunnet. Barna smilte og vinket mens en mann vippet raskt forbi på armer som fungerte som bein. Vi smilte og vinket tilbake.

Læring hos pasientene

Addis Abeba ligger 2355 meter over havet. Den tynne luften og en magevond malariaprofylakse gjorde meg trett og svak de første dagene. Det var midt i regnsesongen med ustabilt vær. Styrtregn ble avløst av voldsomme haglbyger, lyn og torden – etterfulgt av strålende sol. Jeg sovnet til lyden av mygg, sirisser og hyener i det fjerne – og våknet neste morgen av intens fuglesang i trærne utenfor.

Ikledd legefrakk tuslet vi etter kirurger, fysioterapeuter og sykepleiere på legevisittene. Her måtte vi følge godt med. Kirurgen satte blikket i tilfeldig utvalgte og spurte om diagnoser, funn og årsak. Det var en blanding av alvor og humor i gruppen, og vi vekslet mellom å bomme og treffe på diagnoser og funn.

– Stålsett deg

Vi fulgte etter kirurgen Ibrahim og den legendariske norske plastikkirurgen Paul Egil Gravem. Sistnevnte fikk i 2008 Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt uselviske arbeid både i Etiopia og i Norge.

Omsorgen var godt synlig, selv gjennom språkbarrierer og kulturforskjeller. Den kunne høres og ses.             

– Forbered deg, sa Ibrahim vennlig med blikket på meg.

– Stålsett deg.

Såravdelingen

Bivirkningene av malariamedisinen bleknet da vi gikk inn på såravdelingen. Pasienter med urene sår lå side om side på kjønnsdelte saler.

Ibrahim siktet til lukten, den særegne lukten av infiserte leprasår. Lukten er ubeskrivelig sterk og møter deg som en vegg, selv med åpne vinduer, men man blir fort vant til den.

Ibrahim viftet meg frem i følget. Til en skadet hæl. 

– Har du sett et sånt sår før?

– Ja? svarte jeg med ungt overmot – og modererte meg like etter.

– Ikke helt som dette.

Humor midt i alvoret

Ibrahim førte en tupfer dypt inn i trykksåret under fotbladet – helt ned til beinet. Da han trakk den ut med tangen, fulgte dødt vev med. Pasienten reagerte knapt. Nerveskadene hadde gjort området nesten helt følelsesløst.

De neste pasientene vi møtte, hadde fått fullhudstransplantasjon til hælene. Det var en ny metode som sparte en del amputasjoner. En hadde et gapende sår med stram hud rundt. En annen var leggamputert, hvor det putret ut både luft og væske under undersøkelsen. 

I alvoret var det også rom for humor. En sykepleier holdt en overstekt vaselinkompress fra autoklaven opp i luften, så alle kunne se. Både pasienter og personale knegget av latter.

Møtet med «Adane»

Med ordene «stålsett deg» friskt i minne sto jeg ved inngangsdøren til neste avdeling. I en seng i hjørnet, med et pledd over hodet og skuldrene, satt en tenåringsgutt.

– For en skjebne. Døden ville vært bedre, mumlet en bakerst i følget. 

Jeg grensesatte ham kort og tydelig. Som om ikke mange tusen år med stigma var nok. En tenåringsgutt skal ikke ligge under torva. Han skal være på skolen. På fotballbanen. «Adane» var 15 år og hadde uttalt muskelsvinn.

Lepper og vev som skulle dekket tennene, var borte. Nesen var forvitret og ansiktshuden helt hvit av pigmenttap. Kun høyrefoten så vanlig ut. Fysioterapeuten øynet håp. Det var overraskende god funksjon i den angrepne venstresiden.

– Det skal nok gå bra, sa han.

Det jeg tok med hjem? Styrket empati – og dysenteri. De stigmatiserte ligger mitt hjerte nærmest. Jeg håper «Adane» (44) spiller fotball akkurat nå – sammen med tenåringene sine.