Da sønnen min ble holdt fast under tannbehandling, fikk vi høre: – Han kommer ikke til å huske dette
Helsevesenet overser ofte hvordan somatiske inngrep setter spor i barn og voksne. Kroppen reagerer lenge etterpå fordi nervesystemet beskytter seg slik det er laget for å gjøre.
I helsevesenet snakker vi ofte om kroppen som muskler, sener og organer. Og vi snakker om psyken som tanker, følelser og bearbeiding. Men vi snakker for lite om stedet der de to møtes: kroppens hukommelse.
Som mor og som pasient har jeg erfart hvor stort dette gapet kan bli i praksis. Og jeg tror det er på tide at vi snakker mer om det
Behandlingen kan være over, men kroppen er det ikke
Da sønnen min lå fastspent under tannbehandling på sykehuset, fikk vi høre noe mange foreldre blir fortalt: «Han kommer ikke til å huske dette.»
På ett nivå stemmer det. Han husker ikke detaljene. Men kroppen hans husker. Når vi nærmer oss tannlegekontoret i dag:
- stivner kroppen
- pusten blir rask
- han skanner rommet
- han trekker seg unna berøring
Dette er ikke ulydighet. Det er ikke dramatikk. Det er et nervesystem som gjør akkurat det det skal: beskytte seg mot noe som en gang var skremmende og uforutsigbart.
Somatiske inngrep kan gi psykiske etterreaksjoner – særlig hos barn
Barn som har vært gjennom prosedyrer, smerte, narkose eller immobilisering får ofte:
- separasjonsangst
- søvnvansker
- sensorisk overfølsomhet
- regressiv atferd
- kroppslige «flashbacks»
- sterk motstand mot tannlege og lege
Det betyr ikke at noe ble gjort feil i behandlingen. Men det betyr at barnet trenger noe mer enn en kontrolltime og beskjed om at alt ser fint ut. Barn trenger forklaring, regulering og trygghet for å lande.
Voksne får også reaksjoner
Voksne kan reagere med kroppslig uro av:
- lukten av desinfeksjon
- lyden av metall
- sterile lys
- ordet «narkose»
- synet av en tannlegeslange
Kroppen reagerer før personen forstår hvorfor. Mange tror det betyr at de er «redde for ingenting». Men reaksjonen er logisk. Kroppen har vært der før.
Trygghet setter også spor i kroppen
Et helt annet sted merket jeg den samme mekanismen: i terapi. Jeg oppdaget at trygghet også setter spor i kroppen. At måten terapeuten min satt på, pustet på og møtte meg på, regulerte nervesystemet mitt.
Dette var ikke romantikk. Det var fysiologi. Det var en kropp som endelig fikk erfare trygghet.
Mange av de mekanismene som skaper alarm i somatikken, skaper ro i terapi. Det er to sider av samme kropp.
Fysisk og psykisk helse må møtes
Jeg mener helsevesenet trenger tre ting:
- Gi foreldre bedre informasjon – allerede før prosedyren
Ikke for å skremme, men for å styrke dem. At barn kan reagere sterkt i etterkant, er normalt. Når foreldre vet hva som kan komme, blir de tryggere – og barnet tryggere.
- Se kroppens reaksjoner som fysiologi, ikke atferd
Når et barn stivner, trekker seg unna eller får panikk hos tannlegen, handler det sjelden om motvilje. Det er nervesystemet som forsøker å beskytte barnet. Å tolke dette som fysiologiske reaksjoner, ikke som «vanskelighet», vil gi bedre omsorg.
- Psykisk ettervern bør bli en naturlig del av somatiske inngrep
Ikke som et omfattende tiltak, men som en liten, integrert del av behandlingsforløpet:
- en samtale
- en forklaring
- et kort oppfølgingspunkt
- og anerkjennelsen av at kroppen kan reagere lenge etterpå.
Det koster lite – og kan bety mye.
Jeg skriver dette fordi jeg har sett hva som skjer når kroppen ikke blir møtt – og når den blir det. Jeg skriver som mor, pasient og vitne. Kroppen overreagerer ikke. Kroppen husker.
3 Kommentarer
Takk for et et meget godt debattinnlegg med mange gode poenger.
Marit
,Dette kan jeg skrive under på. Som 5-åring ble jeg holdt fast av tre personer, slik at tannlegen fikk satt bedøvelse og trukket ei tann. Dette skjedde for over 60 år siden og min mor fikk ikke være med inn til tannlegen. Jeg har i alle år hatt en voldsom tannlegeskrekk og i mange, mange år gikk jeg ikke til tannlegen, med masse hull som resultat. Til slutt måtte jeg og fant en tannlege som skjønte hva dette dreier seg om, setter opp ekstra lang tid til behandlingen og stopper når han ser at jeg slutter å puste. Likevel klipper jeg meg sånn i magen at jeg har store blåmerker etterpå, og vondt i muskler i kroppen. Så kroppen husker.
Anette Mogen
,Dette husker man.. Nå, i en alder av 53 år sliter jeg med skrekken jeg ble utsatt for i 5-6 års alderen hvor sekretær og min mor lå over meg for å holde meg nede mens tannlegen boret. Jeg hadde da i forkant bitt tannlegen, fordi jeg ikke ville borre. Dette har satt sine spor oppover, og kostnaden på tannbehandling nå er blitt svimlende, fordi jeg har valgt å ikke gå til tannlege. Er nå under terapi i regi av TOO-via fylkeskommunen. Dette er et prosjekt for pasienter med traumer. Og det går bedre nå, men at man skal måtte gjennom slike terapier skulle ikke være nødvendig. Og at dette igår foregår i dagens opplyste samfunn er for meg helt uforståelig. Hadde jeg opplevd at mine barn hadde blitt utsatt for liknende, hadde jeg tatt med meg barnet å gått. Så mye problemer som dette har skapt for meg opp i gjennom voksen alder.
Har kun gått til tannlegen når en tann er brukket el lignende. Har gått så lenge med tannverk at tanna døde, og hvilken befrielse det var når det slapp,
Nei, det må tydeligvis inn med lovverk eller regler om hvordan især barn blir møtt og behandlet hos tannlege/pleier.