I helsevesenet snakker vi ofte om kroppen som muskler, sener og organer. Og vi snakker om psyken som tanker, følelser og bearbeiding. Men vi snakker for lite om stedet der de to møtes: kroppens hukommelse.

Som mor og som pasient har jeg erfart hvor stort dette gapet kan bli i praksis. Og jeg tror det er på tide at vi snakker mer om det

Behandlingen kan være over, men kroppen er det ikke

Da sønnen min lå fastspent under tannbehandling på sykehuset, fikk vi høre noe mange foreldre blir fortalt: «Han kommer ikke til å huske dette.»

På ett nivå stemmer det. Han husker ikke detaljene. Men kroppen hans husker. Når vi nærmer oss tannlegekontoret i dag:

• stivner kroppen
• pusten blir rask
• han skanner rommet
• han trekker seg unna berøring

Dette er ikke ulydighet. Det er ikke dramatikk. Det er et nervesystem som gjør akkurat det det skal: beskytte seg mot noe som en gang var skremmende og uforutsigbart.

Somatiske inngrep kan gi psykiske etterreaksjoner – særlig hos barn

Barn som har vært gjennom prosedyrer, smerte, narkose eller immobilisering får ofte:

• separasjonsangst
• søvnvansker
• sensorisk overfølsomhet
• regressiv atferd
• kroppslige «flashbacks»
• sterk motstand mot tannlege og lege

Det betyr ikke at noe ble gjort feil i behandlingen. Men det betyr at barnet trenger noe mer enn en kontrolltime og beskjed om at alt ser fint ut. Barn trenger forklaring, regulering og trygghet for å lande.

Voksne får også reaksjoner

Voksne kan reagere med kroppslig uro av:

• lukten av desinfeksjon
• lyden av metall
• sterile lys
• ordet «narkose»
• synet av en tannlegeslange

Kroppen reagerer før personen forstår hvorfor. Mange tror det betyr at de er «redde for ingenting». Men reaksjonen er logisk. Kroppen har vært der før.

Trygghet setter også spor i kroppen

Et helt annet sted merket jeg den samme mekanismen: i terapi. Jeg oppdaget at trygghet også setter spor i kroppen. At måten terapeuten min satt på, pustet på og møtte meg på, regulerte nervesystemet mitt.

Dette var ikke romantikk. Det var fysiologi. Det var en kropp som endelig fikk erfare trygghet.

Mange av de mekanismene som skaper alarm i somatikken, skaper ro i terapi. Det er to sider av samme kropp.

Fysisk og psykisk helse må møtes

Jeg mener helsevesenet trenger tre ting:

1. Gi foreldre bedre informasjon – allerede før prosedyren
   Ikke for å skremme, men for å styrke dem. At barn kan reagere sterkt i etterkant, er normalt. Når foreldre vet hva som kan komme, blir de tryggere – og barnet tryggere.
    
2. Se kroppens reaksjoner som fysiologi, ikke atferd
   Når et barn stivner, trekker seg unna eller får panikk hos tannlegen, handler det sjelden om motvilje. Det er nervesystemet som forsøker å beskytte barnet. Å tolke dette som fysiologiske reaksjoner, ikke som «vanskelighet», vil gi bedre omsorg.
    
3. Psykisk ettervern bør bli en naturlig del av somatiske inngrep
   Ikke som et omfattende tiltak, men som en liten, integrert del av behandlingsforløpet:
   - en samtale
   - en forklaring
   - et kort oppfølgingspunkt
   - og anerkjennelsen av at kroppen kan reagere lenge etterpå.

Det koster lite – og kan bety mye.

Jeg skriver dette fordi jeg har sett hva som skjer når kroppen ikke blir møtt – og når den blir det. Jeg skriver som mor, pasient og vitne. Kroppen overreagerer ikke. Kroppen husker.