Som sykepleier erfarer jeg ofte at tiden ikke strekker til. Gode og riktige prioriteringer er noe av det viktigste man lærer seg. Å stå i prioriteringene er derimot vanskeligere å lære. Og særlig når jeg får spørsmål fra pasienter om «hvor har du vært?» og «hvorfor tar det så lang tid?» Utilstrekkeligheten handler om rammene, men oppleves fort personlig. Tydeligst merkes det når kontrastene mellom pasientrommene er store.

Jeg står stadig stødigere i egne prioriteringer, men det er fortsatt utfordrende. For litt siden hadde jeg en vakt som festet seg hos meg. Takket være flotte kolleger gikk det så fint det kunne med alle involverte. Følelsen jeg satt igjen med, var likevel en følelse av utilstrekkelighet. Det som følger, er fra dagboknotatet mitt etter denne vakten. Det er en typisk beskrivelse av dilemmaene på sengepost. Det er det jeg gjerne ville sagt – om jeg kunne – til pasienten som ventet på meg:

Jeg står midt i liv og død mens andre venter på meg

Ved vaktstart hadde jeg ansvaret for en veldig syk pasient, og situasjonen var ikke bra. Pasienten slapp taket i livet, og det var ingenting vi kunne gjøre. Jeg satt hos henne og håpet hun ville overleve frem til pårørende kom. Da de kom, fjernet jeg oksygenet, og en halv time senere var hun død. Pårørende hadde sett det komme, men de var selvfølgelig i sjokk.

I tillegg til dette var jeg ansvarlig for flere pasienter som trengte meg. En av pasientene møtte meg med kritikk da jeg kom inn for første gang klokken 17.30. Andre kolleger hadde vært der, men jeg fikk kritikk for at jeg ikke hadde vært innom tidligere. Pasienten trengte ikke noe spesielt, annet enn å se meg. Og jeg skjønner at man vil se sykepleieren sin. Alle fortjener å bli sett. Men noen ganger er det umulig å møte alles behov samtidig.

Det er spesielt vanskelig når det dreier seg om liv og død på ett rom, mens andre pasienter på andre rom bare vil ha et glass vann. Forstå meg rett: Jeg synes ikke det er mas om noen ringer på for et glass vann. Jeg kommer med glede, og jeg vil være tilstedeværende. Det er en grunn til at jeg ble sykepleier. Men kommer jeg ikke med en gang, så lover jeg det er en grunn til det, og den grunnen har jeg ikke alltid lov til å dele.

Jeg finnes hos den som trenger meg mest akkurat da

Hvis du som ventet, lurer på om jeg finnes: Jeg finnes. Jeg finnes inne på rommet til hun som dør omgitt av pårørende som er vitne til at deres mor trekker pusten for siste gang. Jeg har dyktige kolleger, og i slike situasjoner føler jeg meg helt trygg på å overgi alle andre pasienter til dem. 

Ha litt tålmodighet, for jeg vil være der. Men jeg har bare to hender. Jeg har bare én kropp, ett hode, én hjerne og ett hjerte. Hjertet mitt var hele denne vakten på et annet rom, hos en døende pasient. Det kan jeg ikke gjøre noe med.

Jeg elsker jobben min: Elsker den over alt på jord. Men det er ikke alltid lett. For det finnes bare én av meg. Og jeg kommer. Det lover jeg. Men i mellomtiden kommer Guro. Nydelige Guro. Eller Tone, eller en av de tusen andre hjertevarme, kloke, dyktige, vittige, omsorgsfulle, tålmodige kollegene mine.

Og så kommer jeg etter hvert.