«Vi har gjentakende ganger blitt bedt om å slutte med avviksskriving fordi det fører til merarbeid for ledelsen. Det toppet seg da de sa de måtte finne ut hva de skulle gjøre med oss som leverte avvik, fordi vi lagde problemer.»

Sitatet er fra en anonym sykepleier i kommunen. Hun har jobbet i helsevesenet i åtte år og sier det mange tenker – men få tør å si høyt.

Demensomsorg er det fineste hun vet om. Men som hun skriver: Det er ikke et blivende sted.

Frykten brer seg når lojalitet settes foran pasientsikkerhet

Når ansatte i helse- og omsorgstjenestene forteller at de blir bedt om å slutte å melde avvik, er ikke det bare et arbeidsmiljøproblem. Det er et demokratisk varsko. For hva skjer når lojalitet til systemet blir viktigere enn lojalitet til pasientene?

Jeg har selv vært pårørende til en mamma med Alzheimer i over 15 år. Jeg har sett innsiden av systemet som pårørende, og jeg har sett og hørt gjennom dialog med veldig mange helsemedarbeidere som står i førstelinjen, hvordan frykten sprer seg. Frykten for å si fra. Frykten for å bli «hun som klager». Frykten for å stå alene igjen på en allerede underbemannet vakt.

Men når de som faktisk vet hvordan det står til, ikke tør eller får lov til å snakke, mister vi noe grunnleggende: ærligheten. Og uten ærlighet kan vi ikke forbedre noe som helst.

Avvik mister mening når ledelsen ikke vil lytte

Et avvik er ikke en klage. Det er et signal. Det er et verktøy for læring. En trygghetsventil.

Men i altfor mange kommuner har avvik blitt et uønsket tegn på uro. «Det skaper merarbeid.» «Det ser dårlig ut.» «Det gir negativ statistikk.»

Men tallene blir ikke bedre av at vi slutter å måle. Tvert imot. De som tør å skrive avvik, er de som holder systemet levende. De burde bli løftet frem, ikke kjeftet på.

Det er alvorlig når ansatte slutter å melde fra fordi de ikke tror det nytter. Flere forteller at «det skjer jo ingenting uansett». At avvik bare forsvinner. Når mennesker mister troen på at systemet lærer, mister vi selve fundamentet for utvikling.

Avvik er ment å være et grunnlag for forbedring. De skal bidra til å utvikle tjenestene, styrke kvaliteten og skape trygghet. Når de i stedet blir et symbol på merarbeid, har vi mistet meningen med dem.

Tausheten brer seg mens tilliten bryter sammen

Jeg leser en melding jeg har fått fra en sykepleier:
 «Vi meldte fra i ett år uten at noe skjedde. Til slutt ba jeg pårørende om å be om innsyn i journal – da først skjedde det noe.»

At en sykepleier må be pårørende bruke sin rett til innsyn for å få systemet til å reagere, sier alt om hvordan tilliten er snudd på hodet.

For tillit handler ikke om å tie – den handler om å tørre å si fra og vite at du blir tatt på alvor.

Men når det utvikler seg en kultur der ansatte ikke tør, da står vi igjen med et helsevesen som ser rolig ut på papiret – men brenner på innsiden.

Ledere må tåle sannheten og beskytte dem som sier den

Vi trenger ikke flere kampanjer om «åpenhet og læring». Vi trenger ledere som faktisk tåler sannheten. Vi trenger at opplevelsen av det som skjer ute i førstelinjen, kommer ufiltrert opp til toppledelsen som har det øverste ansvaret.

Vi trenger ledere som inviterer til åpenhet, men også som beskytter den som våger å være ærlig. Ledere som forstår at et avvik ikke er en trussel – men et uttrykk for lojalitet til pasientsikkerheten.

Jeg har snakket med mange helsearbeidere som sier det samme: Alle elsker jobben sin. De vil stå i det. Men de trenger å se endring. Nå

Ærlighet er ikke illojalitet

Til deg som er høyt oppe i kommuneledelse og har ansvar for demensomsorg eller eldreomsorg:

Skap et trygt rom, og spør helsearbeidere og sykepleiere som står i førstelinja, om hvordan de registrerer avvik og hvordan de opplever at disse avvikene blir behandlet. 

Og om de sier fra om uforsvarlig bemanning. Og lytt til det som blir sagt.

Og når noen våger å stille spørsmål ved kultur og holdninger – beskytt dem. For ærlighet er ikke illojalitet. Det er det modigste uttrykket for lojalitet vi har.