Integrering har sin pris. Jeg kan ikke si at jeg er «ferdig integrert»

Å være kvinne og flyktning innebærer mer enn bare å forlate et hjemland. Det er å begynne et nytt liv i et samfunn der både strukturene og frihetene er annerledes. For oss som kommer fra patriarkalske samfunn, kan møtet med Norge være som å gå inn i en annen verden. Friheten er overveldende, men også skremmende. Plutselig skal du velge selv – utdanning, arbeid, relasjoner – alt det som tidligere ble bestemt for deg. 

Da jeg kom til Norge, ønsket jeg én ting: utdanning. I mitt hjemland hadde jeg aldri fått muligheten. Min far hadde ikke råd til å sende både meg og mine søsken på skole, så min bror fikk muligheten. Ikke jeg. 

Men i Norge kunne jeg starte på nytt. Jeg begynte på norskkurs og tok kontakt med flyktningkonsulent Randi Kleven. Hun så mitt engasjement og sa: «Hvis du klarer å samle ti personer, kan vi starte et AMO-kurs.» Jeg tok kontakt med mennesker fra Thailand, Somalia, Filippinene, og vi var snart en klasse. Nav betalte, og vi fikk gå to år på kurs. 

Jeg møter motstand, men finner veien

Etter kurset ønsket jeg å begynne på videregående, men møtte en vegg: linjene var kun for nordmenn. «Du har norsk som andrespråk, så du kan ikke starte her», fikk jeg høre. Men takket være råd fra Ola Bremnes og andre venner, fikk jeg vite om Reform 94 – en ordning som ga voksne rett til videregående opplæring. Jeg søkte på musikklinjen og fikk plass. Jeg, en voksen kvinne, i klasse med ungdommer på alder med mine egne barn. 

Det var både lærerikt og utfordrende. Jeg så hvor stor frihet norske barn har – hvordan de snakket tilbake til lærere, hvordan de stilte spørsmål og krevde svar. Det var nytt for meg. I mitt hjemland var læreren en autoritet. Men det norske klasserommet lærte meg noe viktig: frihet og ansvar går hånd i hånd. 

Andre året begynte konflikten med min eldste datter. Hun ville også ta musikklinjen, men orket ikke tanken på å gå på skole med moren sin. Det ble en vanskelig tid. Jeg forsto henne godt. For å gjøre det lettere for oss begge, slo jeg sammen de to siste skoleårene og studerte dag og natt. 

Det var tungt. Jeg hadde tre døtre å ta vare på – men Astrid Barby, Roar Høyning og andre naboer, Kloquegruppe kull ´97, Irene Hagen og andre klassekamerater, og ikke minst lærere som Anne Grethe Østberg på Harstad Høyskole hjalp meg. De passet barna, hjalp til med lekser og støttet meg i alt! Uten dem hadde jeg ikke klart det. 

Jeg oppdager systemet og deler maten

Til slutt ble jeg sykepleier. Det var en seier – ikke bare for meg, men for alle kvinnene som ikke får mulighet til å vise hva de kan. 

Men integrering handler ikke bare om utdanning. Det handler om å forstå det norske systemet. I hjemlandet mitt oppsøkte man leger bare ved alvorlig sykdom. I Norge må du bestille time selv, forklare hva som plager deg og noen ganger snakke om intime ting – kanskje med en mannlig lege. Selv med tolk kan det føles utrygt. For en tolk er en fremmed, og det å åpne seg for én person gjennom en annen, er ikke lett. 

Integrering merkes også i det hverdagslige – som i matlukten. Jeg husker godt hvordan jeg laget tradisjonelle retter og hvordan lukten fylte hele blokka. Noen ganger følte jeg meg stolt. Andre ganger følte jeg at jeg var «for annerledes». Men jeg lærte også at mat kan bygge broer. Når jeg delte maten min med norske naboer, begynte samtalene. Det var på kjøkkenet vi begynte å forstå hverandre. 

Jeg går på tur og forstår kulturen

Et annet vendepunkt for meg kom med en invitasjon fra Tor Edquist, ordføreren i Halden. Han ville teste om jeg var «integrert» og inviterte meg med på tur til Besseggen. Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Turklær? Vindtett? Vanntett? Det var nytt. Men jeg ble med, og etterpå meldte jeg meg inn i DNT (Den Norske Turistforening). Fordi «ut på tur» er en del av det norske livet. Tistedal Friluftslag tok meg imot, og gjennom dem ble jeg en del av den norske kulturen. Det var da jeg virkelig begynte å forstå hva integrering kan være. 

Men integrering har sin pris. Jeg kan ikke si at jeg er «ferdig integrert». Jeg kommer aldri til å bli en helt norsk dame. Og det er greit. Norge har også forandret seg i møtet med oss. Integrering er ikke ensidig. Det er en toveis vei. Norge må tilrettelegge, og vi må få tid. Vi må lære oss å gå i det norske samfunnet, men samtidig bevare noe av oss selv. 

For kvinner som meg – uten utdanning fra før, med barn og ansvar – er veien ekstra tung. Å ta på seg ryggsekken og gå på skole sammen med barna sine krever mer enn motivasjon. Det krever mot. Du går fra morsrollen til medelevrollen. Du gjør lekser, lager ukeplan, vasker huset, lager mat, går på skolen, uten bil, med små økonomiske midler. Og du gjør det likevel. 

Jeg har vært her i over 30 år. Og fortsatt vet jeg ikke alltid hva som skjer i byen min. Jeg får vite ting gjennom venner og naboer. Du må ha norske venner for å få tilgang på informasjon. Og det krever at du kan lese aviser, men hvordan leser man en norsk avis? Hvordan tolker man nyheter på TV når det går fort og dialektene varierer? 

Så hva er integrering? For meg handler det om respekt, aksept, toleranse og solidaritet – RATS. Det handler om at samfunnet ser oss, og at vi ser samfunnet. At vi møtes – ikke på midten – men der det er mulig. 

Takk til alle som har hjulpet meg dit jeg er i dag!