Sykepleiere må kunne mer om psykisk uhelse hos mennesker med somatisk sykdom

Mennesker med psykiske lidelser opplever ofte å bli stigmatisert.

De kan risikere å ikke motta riktig helsehjelp fordi problemene «sitter i hodet». Da er det en risiko for at symptomer og tegn på forverring av somatisk tilstand ikke blir avdekket. Det kan skje når innleggelsesårsaken er knyttet til psykisk helse, og behandlingen skjer innen psykisk helsetjeneste. 

Dette er det heldigvis satt søkelys på nå, blant annet gjennom etablering av nye masterutdanninger i sykepleie innen psykisk helse, rus og avhengighet – nesten 30 år etter at videreutdanning i psykiatrisk sykepleie ble lagt ned. 

Vi vil fremheve kompetanse innen psykisk helse fra et noe annet, og mindre belyst perspektiv i sykepleiertjenestene og sykepleierutdanningene: Å kunne avdekke og håndtere symptomer og tegn på psykisk uhelse blant pasienter med somatisk sykdom. 

Psyke og soma

Vi har fått inn med «morsmelken» gjennom utdanningen at sykepleie baseres på et humanistisk menneskesyn og utøves ut fra et helhetlig perspektiv. Likevel fortsetter vi å skille psyke og soma; «hode og kropp». 

For å møte pasienten på en helhetlig måte, er det avgjørende å ha en individuell forståelse for enkeltmennesket. Dette inkluderer å ta hensyn til personens unike situasjon, opplevelse av egen helse og hvordan ulike faktorer påvirker og påvirkes av livet. Den som mottar sykepleie må bli sett og forstått som et helt menneske, med sine egne erfaringer, behov og perspektiver. Da er det lite konstruktivt å ha enten hodet eller kroppen i fokus. 

For sykepleiere er det hvordan mennesket reagerer på sin sykdom, tilstand eller situasjon, og responderer på behandling som er i fokus – ikke sykdommen i seg selv. Sykepleiere er trent til å observere, vurdere og respondere på fysiske reaksjoner. Det kan være smerte, kvalme og svimmelhet, og vi benytter kliniske vurderingsinstrumenter og måler vitale tegn. Psykiske reaksjoner på somatisk sykdom kan være både vanskelig å forstå og skremmende å møte. Det er ikke store forskjeller på hvordan en klinisk depresjon og en naturlig reaksjon på å ha fått en alvorlig medisinsk diagnose, uttrykker seg. Heller ikke en angstlidelse versus det å være livredd fordi man ikke får puste med en KOLS. 

Spørsmålet er hvordan vi avdekker, forstår og håndterer slike symptomer når vi ikke er forberedt på å møte dem i en annen kontekst enn den vi forbinder med slike uttrykk. 

Pakkeforløp preget av medisinsk rasjonalitet

I en fagartikkel i Sykepleien viser Marianne Kirkerud hvordan sykepleieres spesialkompetanse innen psykisk helse kan gi mennesker med kreftsykdom trygghet og støtte i å håndtere sin situasjon. Hun tar til orde for at slike spesialsykepleiere kan bidra med veiledning og opplæring på somatisk sengepost. Dette er gode forslag. De vil gi mer oppmerksomhet rundt, og bidra til kompetanseutvikling knyttet til psykisk helse hos mennesker med kreftsykdom. Har man fått en kreftdiagnose, blir man sendt inn i et pakkeforløp som skal gi rask utredning og behandlingsstart, og gi medisinsk «forutsigbarhet og trygghet». Pakkeforløpet er et behandlingsforløp preget av medisinsk rasjonalitet. Det vil si, helsehjelpen retter seg mot deler av mennesket med diagnosen, ikke hele. Det er ikke noe galt med medisinsk rasjonalitet og pakkeforløp i seg selv, men vi må som sykepleiere ta ansvar for at hele mennesket bak diagnosen blir ivaretatt. Det er vårt samfunnsmandat, det ligger til grunn for vår rolle og funksjon som sykepleiere. Å bli behandlet for kreft er en påkjenning for psyken også, ikke kun den fysiske kroppen.

Sykepleiere arbeider annerledes

Sykepleiere med kompetanse på psykisk helsearbeid arbeider litt annerledes når de gjør sine vurderinger. Det kan beskrives som nøysomt å sanke tråder, kartlegge og nøste, spare, og sette det hele sammen til et helt bilde. Sykepleieren bruker så og si kun seg selv som verktøy, der kartleggingen kan beskrives som et detektivarbeid som kun kan skje i samtale med pasienten. Da må vi tørre å ta imot det som måtte komme av uttrykk fra pasienten, som sterke følelser, vanskelige tanker eller unormal oppførsel. Det er for eksempel ikke unormalt at mennesker i krise kan tenke og si at de ikke orker å leve mer. I de fleste tilfellene reflekterer ikke slike utsagn et reelt ønske om å dø, men om å endre den situasjonen man er i. 

Tør vi å utforske dette sammen med pasienten, kan det bidra til at pasienten skaper bevissthet rundt egen situasjon som kan gjøre det lettere for ham eller henne å håndtere den. 

Redde sykepleiere

Vi har begge erfart at pasienter opplever at sykepleiere er redde når de møter mennesker som alvorlig syke, engstelige, fortvilede og i krise. Er det slik at vi ikke klarer å håndtere det fordi vi ikke vet hva disse symptomene er uttrykk for? Kan det også handle om at vi selv ikke har et avklart forhold til egne psykiske reaksjoner? 

Økt kunnskap om og kompetanse om psykisk helse gir oss verktøy til å forstå og håndtere andres og egne reaksjoner – og det vil sannsynligvis også bidra til at færre sykepleiere slutter i yrket.

Tar sykepleiertjenestene og sykepleierutdanningene utfordringen?