Familier presses til bristepunktet – slik kan helsevesenet møte dem med respekt og empati

Helsevesenet er under press, og tiden er knapp. Basert på min erfaring fra bruker-/foreldresiden med barn i sykehus, har jeg fått erfare hvordan det påvirker kommunikasjon og behandling. 

Med utgangspunkt i min kunnskap som barnepsykolog, har jeg forfattet noen huskeregler for ansatte i barneavdeling/sykehus. De kan bidra til en empatisk og respektfull tilnærming til pasienter samt konstruktiv dialog med helsepersonell.

Huskeregler for ansatte i barnesykehus

• Møt oss med sensitivitet: Når mennesker lever under høyt stress, opererer de på bare ti prosent av sin normale kapasitet, og alle mennesker er sårbare i krise.
    
• Familier som kommer til spesialisthelsetjenesten, har i mange tilfeller et problem som ikke oppsto i går: Vi har allerede brukt opp all kapasitet. Vi lever på stresshormoner og har allerede gjennomført minst én maraton når vi er innenfor hos dere.
   
• La foreldre snakke og spørre: Gjennom erfaringer i helsetjenesten har vi lært at tiden er knapp. Vi vet aldri om vi får en sjanse senere, så vi foreldre må få sagt og stilt spørsmål om det vi trenger for å kunne ivareta barnet vårt videre. Vi står alene om oppfølging idet vi går ut. Barnets stemme blir allerede viet mye plass i livet utenfor sykehuset. Den lille tiden vi er her, tåler barnet å ikke bli møtt på alle sine følelser.
   
• Deres hverdag er vår unntakstilstand: Sykehus er fremmed, og vi kan ikke de spillereglene som er selvsagte for dere. Dere har ansvar for å tilpasse kommunikasjonen til oss. Vi kan være preget av stress i denne situasjonen. Det er et øyeblikksbilde og behøver ikke å representere hvordan vi normalt er. Det er bare at dere ser oss på vårt mest sårbare, der vi starter dagen i nattøyet på et delt bad på felleskorridoren.
   
• Vær tydelig på hva som forventes: Hva er rammene for denne samtalen, og hvor lang tid har vi? Hvem skal gi eller motta informasjon?
   
• Når mennesker opplever overveldende omstendigheter, fester minner seg dypere: Vi er mer vare for utsagn og ordvalg. En støttende kommentar kan gi mye, mens en ubetenksom bemerkning kan tynge lenge.
   
• Fremhev ressursene som er brukt: Det er mer konstruktivt enn å finne feil ved hva som er gjort av tidligere behandlere eller oss. Holdning om skyld tilhører samme årgang som bygningen du jobber i.
   
• Husk at veien til andre siden av bordet er kort: En annen gang er det du som er brukeren av en tjeneste og er på ditt mest utsatte. Da er det du som trenger at vi er på vakt. Da trenger du også at vi ikke er fraværende på grunn av sykt barn. Så få opp farten og meld avvik når tjenester i ditt system ikke er tilstrekkelig forsvarlige, så får barnet vårt livet sitt tilbake raskere, og vi kan raskere ta del i samfunnshjulet.
   
• Unngå å bruke psykologiske begrep uten presisjon: Hverdagssjargong har ikke noe sted i spesialisthelsetjenestens dokumenter å gjøre. Vær presis, og hold deg til ditt fagområde. Drøft med andre fagfolk før du gjør antakelser på områder utenfor din kompetanse.
   
• Respekter et nei: Ikke alle barn er interessert i å snakke med fremmede sykepleiere om løst og fast. Kanskje er det ikke det de er mest sultne på hvis de har fått behovet dekket hjemme. Det kan hende at barnet ikke har overskudd til noe ekstra nå.
   
• Vær ærlig om hva som venter: At det er vanlig å havne i en loop av reinnleggelser, at det ikke er nok ressurser til oppfølging på lokalsykehusene og at ventetidene er lange.
   
• Vær på tilbudssiden når det gjelder langtidsplanlegging: Sørg for at vi snarest får lagt inn søknad om pleiepenger. Administrasjonsbyggene er store, så foreldrenes arbeidsgivere har tid til å purre på fraværsdokumentasjon og legge bemanningslister, men helsehjelpen lar vente på seg, for i behandlingsbyggene er kapasiteten begrenset. Ikke skap merarbeid ved å attestere pleiepenger for noen få uker av gangen når dere i realiteten vet at det vil kunne ta måneder. Det skaper unødvendig stress og tid som må brukes på telefoner og papirer.
    
• Våg å kritisere systemet du representerer: Tør å tenke at systemet kan bidra til å opprettholde, forlenge og forverre barnets lidelse. Det behøver ikke være brukeren som er vanskelig. Brukere har det vanskelig. Det betyr ikke at vi ikke ser verdien i hjelpen vi får.
   
• Vi setter pris på grundigheten deres i helseundersøkelsene: Det er nå vi kan få utelukket eller bekreftet viktige spørsmål.
   
• Fortsett å vise vennlighet i korridoren: Et smil påvirker stemningen vi føler på. Alle er like betydningsfulle bidragsytere uansett rolle.
   
• Vi er takknemlige for enkle oppmuntringer: Vi glemmer ikke kaffekoppen eller vannglasset vi fikk servert rett i hånda. Slikt gir pusterom.
   
• Sekretærers innsats er verdsatt: Den som tar ansvar for å oppdatere oss uansett ny informasjon eller ikke, gjør at vi ikke føler oss glemt. Når tilbakemeldinger uteblir ved henvendelse, opplever vi en form for systemisk arroganse.
   
• De enkleste pasientene kan også bære tung byrde: Pasientene som virker enkle og greie, kan ha erfaringer som er vanskelige å uttrykke. De har kanskje ikke språket til å sette ord på det de trenger, eller de har ikke forstått alt som ble formidlet.
   
• Unngå å gå i forsvar: Om noe av det du har lest gir gjenklang, våg å sette ord på det i møterommet med dine kolleger fremfor å kimse av det. Gi deg selv deretter en klapp på skulderen for at du er profesjonell.