Dette er virkeligheten bak demens

Demens er en fellesbetegnelse for flere hjernesykdommer. De har alle det til felles at hjernen ødelegges, funksjoner forsvinner og den syke dør. Fra diagnose til død kan det ta mange år, eller bare et par. Alzheimers er den vanligste varianten av demens.

Mange tenker kanskje at mennesker med demens er nydusjede damer som gjentar seg selv, som ikke husker ting annet enn gamle dager og som bare snakker tull.

Slik er det også.

Men demens er så mye mer. Det er redsel, angst, uro og usikkerhet. Det er frykt for å gjøre feil og følelsen av avmakt. Det er raseri og kanskje apati over å ikke kunne gjøre seg forstått. Det er sorg, følelsen av svik, og følelsen av å ikke ha noen verdi.

Og de er ikke alltid nydusjet.

De kan tisse på seg, og av og til har de bæsj klint utover seg. Og de lukter ikke som barn. De er fortvilte, skamfulle, og de er hjelpeløse.

Prisgitt andre

Mennesker med demens er prisgitt andres velvilje.

De er sengeliggende eller sitter i en stol. De får beskjed om å vente, eller bæsje i bleien. «De» er i utgangspunktet den pertentlige kontordamen, læreren eller revisoren. Er dette en verdig omsorg? Helsevesenet mangler penger. De mangler hender. Det mangler vilje! 

Tenk at mennesker med demens skal behøve å tusle rundt med bæsj i buksa. Noen er så forvirret og flaue at de gjemmer bleia i blomsterpotta eller kommodeskuffen. Setter seg på senga eller går en tur. Flaue. Dette skjer fordi de som skal ta vare på dem, ikke har tid til å ta vare på dem.

Den gamle tømrere får ikke saget ved, eller kløyve, stable og felle trær. Stengte dører over alt. Skogen står like der borte. Ingen å tømme termosen sammen med. Bare noen få blåkledde damer som verken har tid eller er til å forstå.

Helt alene

Mennesker med demens er forvirret og redd. Demoner på rommet. Vil ta deg og skade deg. De slår om seg. Knuser en lampe, velter et bord, kjemper alene. Helt alene. 

De har tanker om at folk ikke er til å stole på. At de andre stjeler. Er utro. Farlige. Og at de lyver.

En pårørende merker at det ble så stille i senga ved siden av. Hvor er hen? På do, i stua, ute på veien, i sluddet, naken? Så finner man vedkommende: «Å, der er du? Hvor har du vært? Jeg kunne ikke finne deg.»

Dette gjentas etter to eller tre timer inntil det er tid for morgenstell.

Politikere før valget: «Jeg brenner for demensomsorg. Det er min hjertesak.»
Politikere etter valget: «Sju år er da raskt! Kanskje vi da kan ha en landsby. På ett år? Ingen ting er mulig på ett år. Må utredes, vettu!»

Denne fortellingen kunne ha fortsatt i det uendelige. Den bygger på egne erfaringer. Og andres.