Det er vanskelig å snakke om vold i nære relasjoner

Å være redd i eget hjem kan stilne egen stemme. Å være redd for at mannen din vil slå deg, gjør at du velger med omhu hvilke ord som kommer ut av munnen. Å være redd for at mannen din vil slå barna dine i fremtiden, gjør at kvinnen blir taus av redsel. Vold i nære relasjoner stilner stemmer i samfunnet. 

Begrepet «vold i nære relasjoner» brukes om vold og overgrep som er rettet mot familiemedlemmer. Over 9 prosent av kvinner oppgir at de har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner og frykter for å bli skadet eller drept. 5 prosent av den norske befolkningen oppgir å ha vært utsatt for alvorlig vold i hjemmet da de var barn. 

Vold kan defineres slik: «Enhver handling rettet mot en annen person som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker – eller får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.» 

På helsestasjonen møter vi alle familiene. Vi møter familiene som har det godt, de som gjennomgår en krise, de som gleder seg over å være en familie og de som lever i frykt. 

I løpet av åtte år som helsesykepleier på en helsestasjon i Oslo har jeg møtt hundrevis av familier. Det er erfaringer jeg har gjort meg om familier som lever i frykt, som jeg ønsker å dele. 

Det er nærmest umulig å oppdage

En av helsestasjonens seks hovedmål ifølge Helsedirektoratets retningslinjer for helsestasjon- og skolehelsetjeneste er «å forebygge, avverge og avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt». Det beskriver helsestasjonsprogrammets hovedmål, men selve utførelsen av hovedmålene faller på den enkelte helsesykepleier. 

Erfaringen fra helsestasjonen er at hvis en helsesykepleier spør foreldrene direkte om voldsbruk i hjemmet, så vil foreldrene nekte for det, selv om det kan være usant. Poenget mitt er at ved direkte konfrontasjon med foreldrene så er det nærmest umulig å oppdage vold i familien. Noen helsesykepleiere kan oppleve det som utrolig vanskelig å finne ord til å snakke om vold i nære relasjoner. 

Den enkelte helsesykepleier skal finne sin stemme i helsesykepleierrollen og sin måte å snakke med foreldre om vold, overgrep og omsorgssvikt. Men det er urimelig å anse det som noe som kommer enkelt for hver av oss. Vi er fullt klar over vårt mandat og helsestasjonens agenda, men bak retningslinjer og mål er vi bare mennesker, vi og. Noen ganger er det vanskelig å finne de riktige ordene. «Jeg kom ikke i posisjon til å spørre», kan være noe vi kan si når vi kjenner på dårlig samvittighet for ikke å ha utført oppdraget vårt. 

En mann som slår sin kone, vil ofte påvirke oss på to ulike vis på helsestasjonskontoret. Enten vil vi oppleve ham som sjarmerende og aktivt deltakende i lek med barnet sitt, og tanken om at han driver et terrorregime hjemme, vil kreve at vi skal kunne se forbi det vi ser foran oss. 

Eller så vil vi oppleve mannen som litt ubehagelig, og det kan være at vi kjenner en liten lettelse over at konsultasjonen raskt ble ferdig, slik at vi slapp å kjenne mer på ubehaget. Fordi menn som terroriserer i hjemmet, de gjør noe med oss som møter dem. Og vi helsesykepleiere kan også streve med å finne stemmen vår. 

Ofre bruker stemmen mindre

Kvinner som opplever vold fra mannen, bruker stemmen mindre når de trøster barnet sitt. 

Barn som vaksineres, gråter. Noen barn som veies, gråter også. Begge anledninger gir helsesykepleiere mulighet til å observere hvordan foreldrene trøster barnet sitt. Og, ikke minst, hvordan barnet tar imot trøsten fra foreldrene. Barn som gråter utrøstelig mens mor bærer på barnet, bysser barnet og klemmer barnet inntil seg. Men uten at hun bruker stemmen sin. Da kan det være at helsesykepleier foreslår for mor at hun kan bruke stemmen sin for å trøste barnet ved å nynne, synge eller snakke rolig, eller ved å si at «det går fint, du er trygg, jeg passer på deg». Men det kan ikke mor. 

Fordi i et hjem hvor kvinnen blir terrorisert, så har mor opplevd at hun må være stille. Fordi stemmen hennes kan utløse mannens sinne. Hun vet bare at hun må få barnet til å være stille og vender derfor ofte ryggen bort til rommet, muligens instinktivt for å beskytte barnet mens hun går og bysser. Hun har ingen trening i å bruke stemmen sin som et verktøy. 

Å hjelpe kvinnen til å finne stemmen sin når hun trøster barnet sitt, kan være første steg mot å hjelpe kvinnen å komme seg ut av et voldelig hjem.

Redsel fører til taushet

Kvinner som opplever vold i hjemmet, er redd for at det skal være noe feil med barnet deres. 

Et barn med forsinket utvikling vil sannsynligvis være et barn som får tilbud om hyppigere oppfølgning på helsestasjonen. Det kan være et barn som ikke er aktiv og utforskende, men heller ligger stille på gulvet på ryggen med armene utslått til hver side når de er 10–12 måneder, kanskje fordi det er tryggere å ligge stille. 

Det kan være et barn som ikke spiser fast føde, men som drikker store mengder melk på tåteflaske langt over ettårsalderen fordi det er mindre lyd fra barnet når de har en flaske i munnen. Det kan være et barn som har et alvorlig blikk, og som kanskje ikke snakker ved 4-årsavtalen selv om foreldrene forteller at hun snakker mye hjemme. For hvis barnet snakker til helsesykepleier, så kan det være hun ikke klarer å holde tilbake om det vonde hun opplever hjemme. 

I eksemplene kan det være en mor som er redd for at det skal være noe feil med barnet hennes. Og i konsultasjonene vil mor, med litt nervøsitet, ofte forsøke å normalisere: «Det er normalt, ikke sant?» Det kan være at mødre som ikke opplever vold i hjemmet, også oppfører seg slik selvfølgelig, men det er ulike bakenforliggende årsaker. Kvinner som opplever vold i hjemmet, er redd for at det skal være noe feil med barnet fordi det skaper mer bry for mannen i hjemmet. Dermed blir de mer synlige, og deres største forsvarsmoment for å unngå vold mot seg selv og kanskje barna på et fremtidig tidspunkt er å være usynlige. Og stille. 

Redsel gir taushet. Å leve i redsel fjerner viktige stemmer fra samfunnet.

Til de fantastiske helsesykepleierne som gjør så godt de kan: Fortsett å hjelpe kvinnen med å finne sin egen stemme. 

Til kvinnene som lever i redsel og stillhet: Ring Oslo Krisesenter på 22 48 03 80 og si «jeg er redd».