Omsorg er viktigere enn gull og myrra

Klokka er snart 07.30. En flokk helsepersonell forter seg mot Ullevål sykehus, tunge av søvnunderskudd og vinterklær. Rimet har lagt fine nett over vinduene, og inne på sykehuset er det opplyst, men kjøligere enn vanlig. 

Under rapporten snakker vi om hvor viktig det er å la de nyfødte ligge hud mot hud. De er for små til å generere egen varme. De har ikke energireserver ennå. Vi har satt varmen på maks, men fingrene mine er fortsatt kalde når jeg løfter opp den nyfødte babyen som jeg skal måle oksygenmetning, temperatur, pust og puls på. Den beveger seg urolig, men sovner når jeg legger et teppe mellom hendene mine og kroppen dens. Jeg prøver å gni hendene mine varme. 

Innen noen dager stiger temperaturen på jobben min til et mer menneskelig nivå. Men en kollega forteller om et nærliggende sykehus hvor et rom i forrige jul ikke nådde mer enn elleve plussgrader.

Julen er fellesskap og trygghet

Det er naturlig å spørre seg om temperaturen på føde- og barselavdelingene over julen ville vært mer human med en styringsmodell som fokuserte på velferd fremfor profitt. En modell med budsjett for forebyggende arbeid. Men dette er ikke en tekst om den norske statens nedbygging av sykehus og ressurser. Dette er en tekst om julen. 

Jeg mener at mangelen på omsorg for nyfødte blir spesielt paradoksal i desember. Ikke fordi jeg er religiøs. Ikke fordi Vesten egentlig bryr seg så mye om Jesus. Ikke lenger. Vi har flere alternative og mer populære forklaringsmodeller for vår egen eksistens. Julen her i Skandinavia stammer dessuten fra hedenske feiringer knyttet til vintersolvervet. 

Men uansett om Vesten feirer desember av hedensk opprinnelse, kristen tradisjon eller som et resultat av kapitalismens mål, assosierer mange julen med fellesskap og trygghet. Det er en begivenhet som markerer gjenkomsten av lys, tro og håp. Som symbol er Jesus akkurat det. 

På julaften er han for alltid uskyldig, nyfødt og sårbar. Han står i sterk kontrast til den verden han blir født inn i. Judea er ved Kristi fødsel ikke et selvstendig land, men en undertrykt del av det romerske riket. Så lenge siden. Så mye som er likt. Til minne og til ære for de palestinerne som er drept i Gaza, har Vestbreddens myndigheter kunngjort at de ikke vil avholde de tradisjonelle festlighetene i Betlehem, byen som anses å være stedet for Jesu fødsel. 

Jeg ønsker nybakte foreldre velkommen

Dette tenker jeg på når arbeidsdagen på Ullevål sykehus går sin gang. Situasjonen på norske sykehus, som sikkert ville ha godt av et større budsjett for oppvarmede bygninger, blekner i sammenlikning med å være på et sykehus under angrep. 

Jeg ønsker nybakte foreldre velkommen. Jeg holder deres hender. En mor som har født sin sønn på fødestuen, ikke i en stall. Det er viktig med et godt sosialt nettverk, sier jeg, og foreldrene nikker. De kommer ikke til å få besøk av tre vise menn, men de har familie og venner i livet. 

Omsorg er viktigere enn gull og myrra. Jeg snakker om barseltårer. Jeg sier at vi er programmert for økt følsomhet rundt barnet. For dets overlevelse. Mor og partner føler seg trygge når de reiser hjem, skriver jeg i notatene. 

De setter seg i en varm bil og spenner fast barnet sitt i en sikker bilbarnestol. De trenger ikke å reise på ryggen av et esel. De ønskes velkommen til å ta kontakt ved behov, sier jeg. Fordi de har mulighet til å ta kontakt. De har mobil og internett. Fra meg får de QR-koder for ammeveiledning og råd om hvordan barnet skal sove trygt. Jeg har ikke slengt QR-koder fra militærfly med anmodning om å flytte seg til en øde ørken uten vann eller tak over hodet. 

Ingen kommer til å drepe oss

Mot slutten av vakten fyller jeg skap med laken, bleier og medisinkopper. For på det sykehuset jeg jobber på, finnes det materialer. Det finnes rom med rene senger. Og det finnes legemidler. Jeg stopper meg selv, med esken med opiatene i hånden. Det føles som om jeg ser den for første gang. Det er som om kroppen min er i konflikt med hodet mitt. Hver selvfølgelig detalj i hverdagen min står i altfor sterk kontrast til hvor tankene mine befinner seg. 

Jeg ordner bleier i lange rader, tar et glass vann og drikker på stående fot fordi jeg kan. Jeg går på do og skyller ned fordi jeg kan. Jeg slutter for dagen fordi jeg kan, jeg gir rapport til mine kolleger. Fordi de lever. Fordi jeg lever. Jeg markerer på tavlen hvilke rom som skal rengjøres. Jeg tenker på alt jeg ikke trenger å skrive, på det jeg ikke trenger å dokumentere. Remember us. De barna som er født her i dag, vil ikke bli korsfestet under ødelagte bygninger. De vil ikke bli martyrer. 

Jeg reiser hjem fordi jeg har et hjem. Jeg henter barna mine fra barnehagen. Jeg klemmer dem. De er varme og hele og rene og mette. De er her. Jeg er her. Vi er her. Vi sovner sammen og vi kommer til å våkne neste dag. Ingen kommer til å drepe oss mens vi sover.

Jul er fellesskap og trygghet. Jul er en begivenhet som markerer gjenkomsten av lys, tro og håp. Mandag 11. desember demonstrerte helsepersonell utenfor norske sykehus sammen med representanter for Yngre legers forening, Norsk Sykepleierforbund og Leger uten grenser mot folkemordet i Gaza. Og jeg tenker at alt jeg ønsker meg til jul er våpenhvile.