Derfor blir helsepersonell utbrent

I mine øyne handler ikke dagens medieoppslag rundt helsetjenesten om noe nytt. Det handler om problemer som i mange år har vokst ukontrollert uten å bli tatt skikkelig tak i. Det er som en ondartet svulst.

Norge ikke tatt seg råd til å behandle denne kreftsvulsten, og den vokser seg stadig større.

Hvorfor jeg velger å bruke denne metaforen, kommer jeg tilbake til, men først tror jeg det er fornuftig å beskrive noe av det vi i helsesektoren kjenner på, hvorfor vi skriker så høyt, og hvorfor vi blir utbrent.

Strekker ikke til

Det kan være vanskelig å forstå hvordan det føles å gå hjem fra arbeid med en frykt for å ha tatt livet av noen, eller å ikke ha gjort det som skal til for å redde et liv. Å sitte på kunnskap og ha vilje til å hjelpe mennesker i nød, men ikke tid, det er ikke en god følelse. For uansett hvor mye man gir av seg selv, så er det ikke nok.

Man går hjem fra jobb med tårer i øynene fordi man kjenner medfølelse for pasienter som ikke får den hjelpen de trenger. Vi er ikke mange nok på jobb, og tiden strekker ikke til. Vi vet at for hver pasient som slipper inn, er det noen som ikke gjør det.

Mat- og tissepauser uteblir fordi vi setter personen i krise foran alt annet. Man vil jo så gjerne hjelpe.

Grensene presses

De vonde følelsene forsvinner heller ikke når man dag etter dag opplever de samme manglene, feilene og svikten i systemet som er ment å berge de mest sårbare av oss. Følelsen og presset vokser over tid, helt til kroppen ikke klarer mer. Kroppen blir utbrent.

Utbrenthet er et ord som inngår i dagligtale, men som jeg tror få forstår den egentlige betydningen av. Det oppleves som ekstrem utmattelse. Man kan få søvnproblemer, angst og depresjon. Det ender med at vi som skal være der for å hjelpe syke mennesker, selv blir syke.

Hvor lenge hver og én av oss klarer å arbeide under et slikt press, varierer, men alle har en smertegrense.

Ikke nok folk eller tid

Å stå ved sykesenger er et privilegium. Noe av det kjekkeste jeg vet, er å lytte til pasientene mine. I mine øyne er det den eneste måten å danne seg et skikkelig bilde av både pasient og problemstilling. Det er viktig å lytte for å kunne gi riktig og forsvarlig helsehjelp. Det er dessverre ikke praksisen i dag.

Systemet er presset til det ytterste, så det er verken folk eller tid nok til å yte forsvarlig helsehjelp. En ting jeg stadig hører, er at møtet med helsevesenet er som å møte en vegg. Man oppsøker hjelp som man vet eksisterer, men som man ikke får tilgang på.

Her tenker jeg det er passende å gå nærmere inn på hva jeg mener med å bruke kreftsvulsten som metafor.

Køene vokser

I dagens system gir vi gode behandlingsmuligheter, men stadig færre får tilgang. Det er vanskeligere å komme til utredning og behandling, og det er vanskeligere med sykehusinnleggelse eller sykehjemsopphold.

Den typiske pasienten har blitt eldre, sykere og har et mer sammensatt sykdomsbilde. Køene vokser. Noen slipper ikke inn i det hele tatt. Noen må skrives ut tidlig fra sykehus for at andre kan skrives inn. Pasienter som skrives ut, er ofte så syke at de fortsatt burde vært på sykehuset. De blir sendt videre til korttidsopphold på sykehjem, men der er det heller ikke plass.

«Flere skal bo hjemme», sier helseministeren. Det er en grei tanke for de som er noenlunde friske. Men mange alvorlig syke blir presset til å være hjemme, ute av stand til å ta vare på seg selv. Dette gjør inntrykk på helsearbeidere som gjør alt de kan for å hjelpe.

Skriker av frykt

Problemene i helsevesenet vokser og sprer seg som en kreftsvulst fordi utfordringene ikke blir tatt tak i innen fornuftig tid. Og det har blitt vanskeligere å behandle problemet. Det tetter seg til i systemet.

Ingen har nok ressurser. Misnøyen brer seg. Personell blir utbrent. De slutter. Pasienter som kunne vært raskt tilbake i arbeidslivet eller pensjonisttilværelsen, forblir invalidiserte fordi de ikke blir behandlet i tide. Psykiatrien slipper ikke inn dem som sliter, før det er for sent, og mennesker havner utenfor samfunnet.

For å gi god helsehjelp trenger vi gode fagfolk og ikke minst nok av dem. Vi trenger høy faglig kompetanse, og vi trenger tid og penger til å bruke på dem som søker hjelp. Slik situasjonen er nå, greier vi verken å ta vare på alle som trenger helsehjelp, eller de som yter hjelpen.

Det er store rekrutteringsutfordringer i helsevesenet, og stadig flere slutter tidlig i bransjen. Det er ikke for moro skyld at helsepersonell skriker av full hals. Det er fordi vi frykter for helsetjenesten, fremtiden vår og – ikke minst – for pasientene våre.