Pasienter blir utsatt for systemsvikt. Hvorfor finner vi oss i det?

La meg aller først klargjøre et par ting. Dette er ikke en kommentar som egentlig handler om meg personlig. Jeg er ikke alvorlig syk, men altså syk nok til at jeg trenger behandling i spesialisthelsetjenesten. Eller sagt litt mer formelt: Jeg har rett til helsehjelp. Men veien fra rett til helsehjelp og faktisk behandling er lang og kronglete og full av mangelfull og dårlig informasjon, flyt og oppfølging.

Samtidig er denne veien også full av gode møter med enkeltmennesker i systemet. Jeg har møtt sykepleiere, leger og en radiograf, alle tvers igjennom profesjonelle, vennlige og som informer som best de kan. Av dem føler jeg meg sett og ivaretatt. I alle fall et godt stykke på vei.

Men den enkelte helsearbeider er små brikker i en lang kjede som må samhandle godt for at den enkelte pasient faktisk skal bli ivaretatt og få den hjelpen de lovmessig har krav på til rett tid. Hva den ene brikken gjør når, får konsekvenser for hva neste brikke i kjeden skal gjøre, og når. Utsatte undersøkelser igjen og igjen betyr også at timer på poliklinikker må utsettes. Det er på systemnivå at det svikter totalt. 

Pasientrollen og avmakt

Når jeg nå velger å ta utgangspunkt i egne erfaringer gjennom de siste åtte månedene, er det ganske enkelt fordi jeg nå selv har kjent på kroppen det utallige pasienter og pårørende har fortalt meg og andre journalister så mange ganger før. De føler seg som kasteballer i et system hvor ingen egentlig har ansvaret for pasientens totale forløp. Det er krevende og frustrerende å være pasient.

Selv jeg som er utdannet sykepleier og har jobbet i eller med helsetjenesten i hele mitt yrkesaktive liv, kjenner nå på en sterk avmaktsfølelse.

Også jeg tilpasser meg en pasientrolle hvor jeg, i alle fall subjektivt sett, er aller nederst på rangstigen. En plassering som gir meg liten mulighet til å påvirke hva som skjer – eller kanskje aller mest hva som ikke skjer. Det er liksom bare å finne seg i at ting tar tid. At undersøkelser blir flyttet på uten noen begrunnelser. Igjen og igjen. Og at legetimer derfor også skyves stadig lenger frem i tid. Jeg finner meg i at helseplagene reduserer livskvaliteten betraktelig. Jeg finner meg i uforutsigbarheten. Og jeg finner meg i at livet på en måte settes på vent.

Vi er avhengige av systemet

Hvorfor finner jeg og alle andre pasienter oss egentlig i dette? Det blir skrik og skrål i alle mediekanaler når tog er forsinket og flere fly kanselleres. Vi blir gretne når en vare vi har bestilt, ikke leveres til avtalt tid, og vi sier ifra. Men at undersøkelser og behandling av utallige pasienter hver eneste dag utsettes på ubestemt tid i den offentlige helsetjenesten, det hører vi ganske lite om i det offentlige rom. Pasienter finner seg i for mye.

Årsakene er selvsagt flere. Men helt sentralt står det faktum at hver og en av oss er helt avhengig av helsetjenesten. Mange har ikke noe annet sted å gå. De færreste har tilgang til eller råd til private alternativer betalt fra egen lomme. For andre igjen, som i mitt tilfelle, finnes ikke noe privat alternativ. Vår avhengighet til helsetjenesten og systemene der er så stor at mange ikke tør å si ifra.

Kommunikasjon til å grine av

«Vi har mottatt en henvisning fra ukjent elektronisk instans. Du innkalles til …» Slik starter et innkallingsbrev jeg fikk fra OUS. Umiddelbart ble jeg ganske lattermild og tenkte at uff da. Men det er ikke morsomt. Snarere til å grine av. For hvis jeg er henvist fra ukjent elektronisk instans, hvem skal svaret på undersøkelsen sendes til? Som om ikke det er nok, ligger det et informasjonsskriv om undersøkelsen vedlagt. Der kan jeg blant annet lese at jeg via en nål i armen skal få et radioaktivt stoff sprøytet inn i kroppen. Og at jeg må holde meg unna barn og gravide etter undersøkelsen, for det kan være farlig.

Ærlig talt, OUS! Er dette god kommunikasjon til en pasient? Er dette egnet til å skape tillit og trygghet? Svaret er «nei». Jeg har kunnskap om hvorfor jeg skal få et radioaktivt stoff. Men andre kan jo bli vettskremt av å lese dette.

Kommunikasjon og informasjon er vesentlig i all pasientkontakt. Det er helt avgjørende for å etablere nødvendig tillit. Pasienter er ofte sårbare og kanskje redde. God og lett forståelig informasjon er en forutsetning for at pasienter skal føle seg trygge. Hvor vanskelig kan det egentlig være?

Et overordnet ansvar

Det er og blir et lederansvar å sikre at systemene er gode nok og at alle pasienter føler seg sett og ivaretatt. Så vil det alltid være sånn at noen pasienter godt kan vente en god stund på utredning og behandling, selv om det kan oppleves som både frustrerende og urimelig.

Det gjøres beinharde prioriteringer i helsetjenesten hver dag. Livstruende tilstander må selvsagt trumfe alt. Konsekvensen kan likevel ikke bli at andre pasienter blir kasteballer i et system uten at vi forstår hvorfor.