fbpx Pasienter blir utsatt for systemsvikt. Hvorfor finner vi oss i det? Hopp til hovedinnhold

Pasienter blir utsatt for systemsvikt. Hvorfor finner vi oss i det?

Sykehuskorridor med tre leger

Jeg har forsøkt meg i pasientrollen. Min erfaring er: Systemet svikter. Informasjon til pasienten gir jeg terningkast 1. Den enkelte helsearbeider leverer likevel godt.

La meg aller først klargjøre et par ting. Dette er ikke en kommentar som egentlig handler om meg personlig. Jeg er ikke alvorlig syk, men altså syk nok til at jeg trenger behandling i spesialisthelsetjenesten. Eller sagt litt mer formelt: Jeg har rett til helsehjelp. Men veien fra rett til helsehjelp og faktisk behandling er lang og kronglete og full av mangelfull og dårlig informasjon, flyt og oppfølging.

Samtidig er denne veien også full av gode møter med enkeltmennesker i systemet. Jeg har møtt sykepleiere, leger og en radiograf, alle tvers igjennom profesjonelle, vennlige og som informer som best de kan. Av dem føler jeg meg sett og ivaretatt. I alle fall et godt stykke på vei.

Men den enkelte helsearbeider er små brikker i en lang kjede som samhandle godt for at den enkelte pasient faktisk skal bli ivaretatt og få den hjelpen de lovmessig har krav på til rett tid. Hva den ene brikken gjør når, får konsekvenser for hva neste brikke i kjeden skal gjøre, og når. Utsatte undersøkelser igjen og igjen betyr også at timer på poliklinikker må utsettes. Det er på systemnivå at det svikter totalt. 

Pasientrollen og avmakt

Når jeg nå velger å ta utgangspunkt i egne erfaringer gjennom de siste åtte månedene, er det ganske enkelt fordi jeg nå selv har kjent på kroppen det utallige pasienter og pårørende har fortalt meg og andre journalister så mange ganger før. De føler seg som kasteballer i et system hvor ingen egentlig har ansvaret for pasientens totale forløp. Det er krevende og frustrerende å være pasient.

Selv jeg som er utdannet sykepleier og har jobbet i eller med helsetjenesten i hele mitt yrkesaktive liv, kjenner nå på en sterk avmaktsfølelse.

Også jeg tilpasser meg en pasientrolle hvor jeg, i alle fall subjektivt sett, er aller nederst på rangstigen. En plassering som gir meg liten mulighet til å påvirke hva som skjer – eller kanskje aller mest hva som ikke skjer. Det er liksom bare å finne seg i at ting tar tid. At undersøkelser blir flyttet på uten noen begrunnelser. Igjen og igjen. Og at legetimer derfor også skyves stadig lenger frem i tid. Jeg finner meg i at helseplagene reduserer livskvaliteten betraktelig. Jeg finner meg i uforutsigbarheten. Og jeg finner meg i at livet på en måte settes på vent.

Vi er avhengige av systemet

Hvorfor finner jeg og alle andre pasienter oss egentlig i dette? Det blir skrik og skrål i alle mediekanaler når tog er forsinket og flere fly kanselleres. Vi blir gretne når en vare vi har bestilt, ikke leveres til avtalt tid, og vi sier ifra. Men at undersøkelser og behandling av utallige pasienter hver eneste dag utsettes på ubestemt tid i den offentlige helsetjenesten, det hører vi ganske lite om i det offentlige rom. Pasienter finner seg i for mye.

Årsakene er selvsagt flere. Men helt sentralt står det faktum at hver og en av oss er helt avhengig av helsetjenesten. Mange har ikke noe annet sted å gå. De færreste har tilgang til eller råd til private alternativer betalt fra egen lomme. For andre igjen, som i mitt tilfelle, finnes ikke noe privat alternativ. Vår avhengighet til helsetjenesten og systemene der er så stor at mange ikke tør å si ifra.

Kommunikasjon til å grine av

«Vi har mottatt en henvisning fra ukjent elektronisk instans. Du innkalles til …» Slik starter et innkallingsbrev jeg fikk fra OUS. Umiddelbart ble jeg ganske lattermild og tenkte at uff da. Men det er ikke morsomt. Snarere til å grine av. For hvis jeg er henvist fra ukjent elektronisk instans, hvem skal svaret på undersøkelsen sendes til? Som om ikke det er nok, ligger det et informasjonsskriv om undersøkelsen vedlagt. Der kan jeg blant annet lese at jeg via en nål i armen skal få et radioaktivt stoff sprøytet inn i kroppen. Og at jeg må holde meg unna barn og gravide etter undersøkelsen, for det kan være farlig.

Ærlig talt, OUS! Er dette god kommunikasjon til en pasient? Er dette egnet til å skape tillit og trygghet? Svaret er «nei». Jeg har kunnskap om hvorfor jeg skal få et radioaktivt stoff. Men andre kan jo bli vettskremt av å lese dette.

Kommunikasjon og informasjon er vesentlig i all pasientkontakt. Det er helt avgjørende for å etablere nødvendig tillit. Pasienter er ofte sårbare og kanskje redde. God og lett forståelig informasjon er en forutsetning for at pasienter skal føle seg trygge. Hvor vanskelig kan det egentlig være?

Et overordnet ansvar

Det er og blir et lederansvar å sikre at systemene er gode nok og at alle pasienter føler seg sett og ivaretatt. Så vil det alltid være sånn at noen pasienter godt kan vente en god stund på utredning og behandling, selv om det kan oppleves som både frustrerende og urimelig.

Det gjøres beinharde prioriteringer i helsetjenesten hver dag. Livstruende tilstander må selvsagt trumfe alt. Konsekvensen kan likevel ikke bli at andre pasienter blir kasteballer i et system uten at vi forstår hvorfor.

4 Kommentarer

Brita Henning

Fagutviklingssykepleier
2 måneder siden

Veldig godt skrevet og sikkert mye sannhet i innlegget, dessverre. Hvordan man skal få redusert systemsvikt i helsevesenet skal jeg ikke gi noe fasitsvar på, men utvilsomt et område som krever innsikt i å finne og forstå « flaskehalser» - og ha evne til å gjøre noe med dem.

IngunnRønhovde

Sykepleier
2 måneder siden

Dette er og blir sannheten ingen endring til det bedre for informasjonsflyt og ivaretakelse av den individuelle og sårbare pasienten. .beboer . Har jobbet lenge i yrket og jeg er fremdeles rystet over den elektroniske og det evinnelige nummertrykk for om du er heldig får du den informasjonen som er deg berettiget hvis rett person svarer på fine spørsmål...beklager men det vil bli verre

Johanna

Kreftkoordinator
2 måneder siden

Er så enig. Føler meg maktesløs i min rolle som kreftkoordinator der jeg i kommunen skal bistå pasienter og pårørende. I Oslo er det mange som må forholde seg til fem (!) sykehus. Og skjer det noen glipp et sted i denne kjeden så går det ut over pasienten og videre behandling. Og da er dette en pasientgruppe som får stor oppmerksomhet. Ikke en gang der fungerer det.

Som kreftkoordinator føler jeg meg som Don Quijote som slåss med vindmøllen. Lengst ned på rangstigen i tilegg. Utmattende. Vad vi skal gjøre med dette jer jeg ikke noen svar på. Jeg må flykte.

Alice Grønneberg

Intensivsykepleier
2 måneder siden

Hei.
Denne artikkelen MÅ formidles alle i og utenfor helstjenesten. Både pasienten, politiker, fagfolk og byråkrater trenger den. Hvor nåes de? Prøv Aftenposten, VG, Dagsavisen osv. Lindmo på fredag sees av folket! Når er det PASIENTENS tur. Offentlig ansatte helsearbeidere bidrar med stor innsats og jobber hardt. Helsevesenet må prioritere men etikk og etikette må forbedres så ordinære pasienter sees. Kasteball mentalitet ukultur og pasientens utur. Vil vi helsearbeider beholde og fastholde et slik menneskesyn som dagens praksis forvalter? Jeg har 35 års erfaring fra intensivavdeling, de fleste i full stilling og mer. Redusert i perioder. Jeg har smakt min "egen" medisin. 30 år som kroniker er en reise i grumset farvann.

Annonse
Annonse