fbpx Transpersoner ignoreres og blir kasteballer i systemet Hopp til hovedinnhold

Transpersoner ignoreres og blir kasteballer i systemet

Pasient- og interesseorganisasjoner og allmennheten for øvrig har lenge vært godt kjent med at behandlingstilbudet for transpersoner i Norge ikke er godt nok.

Noen av utfordringene har handlet om statens behandlingsmonopol – at det er et lite knippe mennesker som avgjør din fremtid – og ikke minst at man måtte steriliseres for å kunne endre sitt juridiske kjønn helt frem til 2016. Denne praksisen var ikke lovfestet, men ble opprettholdt av behandlerne selv. Nasjonale, faglige retningslinjer blir ikke fulgt, og forskning på feltet blir beskrevet som «etisk tvilsom» av fagbladet Sykepleien.

Nasjonal faglig retningslinje for behandling av kjønnsinkongruens kom i 2020 og er utformet av en bred ekspertgruppe. Likevel kan det nasjonale behandlingstilbudet nekte å følge retningslinjen – helt uten konsekvenser.

Leder av teamet som jobber med barn og unge med kjønnsinkongruens uttalte til NRK 12. april i år at «Vi tenker at retningslinjen ikke er faglig forsvarlig og forholder oss dermed ikke til at det ikke er behov for psykiatrisk vurdering.»

Dårlig behandling

Dette teamet er ansvarlig for totalt 34 av de 90 klagene Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) har mottatt fra sine pasienter i perioden 2019–2022.

Vår innsynsbegjæring i høst forteller oss at så mange som 90 pasienter har opplevd behandlingen som så dårlig at de har klaget i løpet av tre år. Dette er svært bekymringsverdig, og ingen har oversikt over mørketallene.

Dette kommer på toppen av avsløringene fagbladet Sykepleien gjorde angående den etisk tvilsomme forskningen som var blitt gjennomført ved Rikshospitalet. «Unge, sårbare mennesker opplever at de er presset til å svare på svært intime spørsmål uten at de forstår om det er til forskning eller utredning. Det er alvorlig», skrev Sykepleiens redaktør, Anne Hafstad, i en lederartikkel om Rikshospitalets praksis.

Medier har de siste årene hatt størst oppmerksomhet på angrere og risikoen for å angre etter behandlingen, men det store antallet som klager på behandling eller manglende tilgang på behandling, vies ikke samme oppmerksomhet.

Opplever trusler

Samtidig fører to varsler fra blant annet Rikshospitalet til full midlertidig behandlingsstopp ved Helsestasjon for kjønn og seksualitet i Oslo.

90 klager på tilbudet ved NBTS samt mye omtale fra interesse- og pasientorganisasjoner får gå tilsynelatende ubemerket hen hos helsemyndighetene, til tross for at Helsedirektoratet, som er avsender av retningslinjen, vurderer tilbudet ved NBTS slik: «Det er viktig at denne tjenesten følges opp spesielt av Helse Sør-Øst RHF da innholdet i tjenesten ikke er i tråd med regelverk og nasjonale føringer.»

Den nasjonale faglige retningslinjen har fremdeles til gode å bli fulgt av den offentlige helsetjenesten. Helsedirektoratet bekrefter så sent som i mai i år at primærhelsetjenesten kan tilby hormonbehandling til voksne dersom de har kompetansen til det. Dette er i tråd med de vedtatte retningslinjene.

Vi er derfor sjokkerte over å få informasjon om hvordan både private og andre tilbydere av helsehjelp til transpersoner opplever å trues med å miste lisensen om de gir behandling i tråd med de nasjonale faglige retningslinjene. Dette erfarer vi etter direkte samtaler med behandlere, men også via transpersoner som har forsøkt å få behandling andre steder enn ved NBTS.

Behov for psykologisk oppfølging

Arbeidet med å implementere den nasjonale faglige retningslinjen går også svært sakte, og det er åpenbart at kompetansen hos dem som skal stå for desentraliseringen, er for lav. Dette går ut over kvaliteten på tilbudet som skal gis.

En annen utfordring er oppmerksomheten på psykologiske tilbud til tross for at det man ofte søker behandling for er medisinsk.

Selv om mye av kjønnsdysforien, plagene mange opplever som en følge av kjønnsinkongruens, kan behandles medisinsk er det likevel et behov for psykologisk oppfølging. Dette behovet kommer som følge av hvordan man blir møtt, omtalt og behandlet som transperson i Norge i dag – kombinert med hjelpen man trenger for å håndtere skam, traumer og smerte som er forbundet med det å bryte med det kjønnet man ble registrert som ved fødsel.

Vi kan ikke vente lenger

Norske transpersoner står nå med færre tilgjengelige tilbud enn for bare fem år siden. Foruten noen svært få private tilbud må man utenlands for å få helsehjelp utenfor NBTS. En svært uønsket bivirkning av dette er at flere søker informasjon om hvordan man kan selvmedisinere. Dette vekker en bekymring vi håper helsemyndighetene deler.

Det er på tide å få på plass et verdig og desentralisert behandlingstilbud til transpersoner. Og til det trenger vi flere ressurser, mer kunnskap og bedre tilbud. Den gode, tverrfaglige kompetansen som eksisterer i flere fagmiljøer, må få bidra inn i stedet for å trues vekk.

For oss er det vanskelig å forstå hvordan en nasjonal behandlingstjeneste kan operere så langt utenfor det som er forventet fra myndighetene, være så kritisert og ha begått så mange feil over flere år uten at det får konsekvenser. Vi kan ikke vente lenger. Nå må helsemyndighetene på banen og ta nødvendige grep.

0 Kommentarer

Annonse
Annonse