fbpx – Legg vekk fordommene om rus, og se hele mennesket Hopp til hovedinnhold

– Legg vekk fordommene om rus, og se hele mennesket

Illustrasjonen viser en rød marihøne som står alene i sentrum og er omgitt av mange gule marihøner

– Jeg har vært rusfri i over åtte år. Nå jobber jeg som sykepleier. Jeg har boliglån og billån, og jeg har fått ungene mine tilbake. Altså er jeg et likeverdig medlem av samfunnet, skriver sykepleieren.

Nylig leste jeg et innlegg på Sykepleien.no som gjorde meg stolt. Stolt av en student jeg ikke kjenner, og som våget å ta kampen mot fordommer. Fordommer om at et tidligere rusproblem vil gjøre deg uskikket til å bli sykepleier.

Sykepleieren ble utestengt fra studiet på grunn av to tidligere dommer knyttet til rusmisbruk. Hun tok saken for retten og fikk medhold i Oslo tingrett. Jeg er veldig glad for at denne studenten valgte å ta denne kampen, og jeg er veldig glad for at jeg selv slapp å ta det så langt.

Jeg har også vært rusmisbruker, eller rettere sagt: jeg hadde en rusmiddellidelse. Fordi det å være rusmisbruker er nettopp det. Det er en lidelse. Men det er en lidelse man kan bli frisk av. 

Verden er full av fordommer

Selv var jeg så heldig å få plass på et sted som tilbyr langvarig medikamentfri behandling. Her fikk jeg jobbet meg gjennom alle årsakene til at jeg brukte rus slik at jeg ikke trenger rusen for å leve. Som rusfri, begynte den hardeste jobben. Jeg skulle bli et likeverdig medlem av samfunnet. Det er ikke bare bare når man har en historie med rus. For verden er full av fordommer. 

Min drøm har alltid vært å bli sykepleier, og i 2017 da jeg hadde vært rusfri i tre år, søkte jeg til sykepleiestudiet. Jeg hadde da tatt opp noen fag på voksenopplæringen, men kom inn med realfagskompetanse. På voksenopplæringen hadde jeg en lærer som ble til god hjelp da jeg skulle bli vurdert skikket. Jeg hadde merknad på politiattesten, men hadde beholdt min autorisasjon som omsorgsarbeider.

August kom, jeg flyttet fra hjembyen og startet på sykepleien uten å vite om jeg virkelig fikk lov til å bli sykepleier. Jeg hadde levert fra meg mange attester og uttalelser fra lærer, arbeidsgivere og behandlingssted. Ikke minst en slags tryglende uttalelse fra meg selv. Dette var heldigvis nok til å bli godkjent av nemnda. Merknaden på politiattesten min ville også bli slettet i desember samme år. 

Jeg gledet meg til å jobbe

Jeg var så lettet. Nå kunne ingenting stoppe meg. Jeg fikk gode resultater og gode tilbakemeldinger fra praksis. Jeg fikk til og med sommerjobb på det samme sykehuset jeg hadde hatt praksis. Etter tre år ble jeg sykepleier, og jeg flyttet tilbake til hjembyen. Jeg hadde A på bacheloren, toppkarakterer i alle emner, autorisasjon som sykepleier og autorisasjon uten begrensninger. Jeg var full av giv og gledet meg til å starte i yrket. 

Gleden og given ga seg fort, faktisk før mitt første jobbintervju var overstått. Dette intervjuet foregikk på et stort sykehus. Drømmen min var å jobbe på sykehus, og bacheloren min handlet nettopp om hvordan man skulle oppdage sepsis på sykehus. Jeg kunne ikke se for meg å jobbe et annet sted.

Da intervjuet fant sted, hadde jeg vært rusfri i seks år. Under intervjuet fikk jeg caser jeg skulle løse, og jeg fikk medikamentregningsoppgaver. Jeg løste alt på en god måte. Mot slutten av intervjuet fikk jeg høre at jeg hadde gitt et godt førsteinntrykk og at jeg ville passe til jobben. Men de måtte spørre om jeg, eller noen jeg kjente, hadde hatt et rusproblem.

Jeg ble møtt med fordommer

Jeg er en ærlig person, så jeg fortalte at jeg hadde hatt et rusproblem, men at jeg nå var frisk og rehabilitert. Begge intervjuerne ble stumme. De så på meg med øyne som skar som en kniver i hjertet. De sa: «Oi, da må vi tenke grundig og snakket med noen høyere oppe. Du vet, vi må tenke på pasientsikkerheten. Du vil jo ha tilgang på medisinrom».

Ingen hadde noen gang svart ja på dette spørsmålet. Det syntes jeg er både rart og trist. De intervjuer jo tusenvis av mennesker, så det må bety at folk lyver. Jeg burde vel ha løyet jeg også. Det føltes som om drømmen min ble knust der og da, og tårene begynte å trille. Intervjuerne lovet å vurdere saken min og gi meg en tilbakemelding så fort som mulig. Jeg gikk derfra med halen mellom bena.

Jeg gråt i noen dager før jeg kontaktet Norsk Sykepleierforbund. De fortalte meg at arbeidsgiver har rett til å ansette den de mener egner seg best til jobben, men at de har ikke lov å diskriminere meg.

De ville ikke ansette meg

Ukene gikk, og jeg kontaktet sykehuset. Jeg fikk beskjed om at det var anbefalt at en avdeling fant en stilling til meg. Jeg trodde kanskje på det de sa, men håpet var ikke helt til stede. Derfor var jeg til et intervju på nabosykehuset. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å fortelle historien min før intervjuerne rakk å stille det vanskelige spørsmålet. Så jeg fortalte om min bakgrunn med stolthet, og jeg presenterte det som en livserfaring som ville være nyttig i arbeidet som sykepleier. For det er det faktisk.

Jeg har vært på bunnen av samfunnet. Jeg har vært den uønskede pasienten – den vanskelige pasienten med gjentatte innleggelser som følge av overdoser og annen selvdestruktiv oppførsel, men jeg har kjempet meg frisk og kommet tilbake. Jeg har stått i en mangeårig kamp og kommet seirende ut. Intervjuerne ble ganske tause.

Jeg kontaktet sykehuset etter intervjuet, og jeg fikk samme beskjed. At jeg kanskje fikk jobb. De skulle snart gi meg en tilbakemelding. Etter en ukes tid ringte jeg igjen, men ingen tok telefonen. Dette gjentok seg noen ganger, og jeg hørte aldri noe fra dem.

Var jeg verdiløs?

Tenk at i 2020 – midt i en pandemi hvor man skriker etter sykepleiere – ville de ikke ansette meg som nyutdannet fordi jeg hadde en forhistorie med rus. Og der satt jeg, med en følelse av å være verdiløs. Hadde jeg kastet vekk tre år på å ta en utdannelse som sykepleier? Ville ingen ansette meg, til og med ikke i koronatiden, fordi jeg har hadde hatt et jævlig liv tidligere? Var jeg uten verdi? Var jeg en skam? Var det ingen som skulle se meg for den jeg hadde blitt? Skulle jeg måtte skaffe meg en jobb jeg ikke ville ha, eller skulle jeg for alltid forbli arbeidsledig? 

Etter å ha vært i kjelleren noen dager søkte jeg på en stilling i hjemmesykepleien selv om jeg hadde dårlig erfaring med å jobbe i hjemmesykepleien som omsorgsarbeider og egentlig aldri ville tilbake til jobben. Jeg ble kaldt inn til intervju. Jeg gruet meg noe hinsides. Jeg hadde valgt samme strategi.

Jeg fortalte historien min, og jeg eide den. Under dette intervjuet ble ikke min rusbakgrunn hovedemnet. De var interessert i meg – hele meg – og mine arbeidserfaringer. Og etter noen dager ble jeg tilbudt en stilling. Lykkerusen kom som «et pang». Jeg skulle få jobbe som sykepleier!

Jeg har vært rusfri i åtte år

Når jeg startet i jobben, var jeg som alle andre nyutdannede – jeg var nervøs. Jeg hadde en ekstra klump i magen. Tenk om det forsvant medisiner når jeg var på jobb? Jeg kom jo til å få skylden. Tenk om mine kolleger visste om min historie? Tenk om de visket og tisker om meg? Heldigvis var dette bare bekymringer.

Jeg hadde en samtale med min leder. Hun innrømmet å ha vært skeptisk til meg fordi hun hadde hatt erfaring med en sykepleier som stjal medisiner. Men jeg hadde så gode referanser at hun måtte gi meg en sjanse. Vi ble enig om at jeg skulle være ærlig overfor mine kolleger på et personalmøte. Det var jeg, og jeg er glad for det. Jeg kunne være meg selv uten å føle at jeg holdt på en hemmelighet. 

Jeg har vært rusfri i over åtte år. Nå jobber jeg som sykepleier. Jeg har boliglån og billån, og jeg har fått ungene mine tilbake. Altså er jeg et likeverdig medlem av samfunnet. Jeg har verdens beste jobb, en god sjef og gode kolleger. Jeg føler meg som en del av gjengen og verdsatt for den jeg er.

Det er verdt å gi folk en sjanse

Lederen min har sagt at hun aldri har angret på å ha gitt meg en sjanse. Redselen, og klumpen i magen, for å bli beskyldt har også forsvunnet. Og jeg kan love dere at det er mindre risiko for at en rehabilitert rusmisbruker stjeler medisiner enn noen andre. Jeg har ikke kjempet denne kampen for å miste alt. Konsekvensene er for store. Én pille er ikke verdt det. 

Jeg håper dette innlegget kan være en slags vekker for dere som er arbeidsgivere. Legg vekk fordommene, og se heller hele mennesket. Er det ikke det vi i helsevesen liksom skal gjøre?

Innlegget deler jeg dessverre anonymt, nettopp fordi jeg er redd for fordommer. Og jeg vil ikke at mine pasienter eller deres pårørende skal få mistillit til meg.

0 Kommentarer