fbpx – Et glass til, takk Hopp til hovedinnhold

– Et glass til, takk

Bildet viser en kvinne som hviler hodet på et bord. Ovenfor henne står et glass rødvin
INGEN QUICK FIX: – Alkoholmisbruk er komplekst. Det rammer deg, meg og samfunnet som helhet. Det finnes dessverre ingen «quick fix», men jeg vet at vi sykepleiere er viktig del av løsningen for bedre behandling, skriver innleggsforfatteren. Foto: Artem Furman / Mostphotos

– Alkoholens medalje har en bakside, og det må vi som samfunn ta innover oss, skriver Kai Øivind Brenden.

Dette er en kommentar. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Den Oscar-nominerte danske filmen «Et glass til» tar for seg fire livstrøtte lærere som bestemmer seg for å leve livet med en konstant liten promille. Prosjektet starter bokstavelig talt som en fest, og i starten går det hele på skinner. Men ganske snart eskalerer det daglige promillenivået, og det får en kraftig avsporing med et dødelig utfall.

Alkoholens bakside beskrives i filmen. Selv om den etter min mening holder den moralske pekefingeren borte. Jeg har latt meg fascinere av dette. For hvordan kan vi ta tak i alkoholens konsekvenser uten å moralisere? Det vet vi ikke fungerer.

Alvorlige konsekvenser

Alkohol er et allment akseptert og legalt rusmiddel. I Norge serveres alkohol i de fleste sosiale sammenhenger. Men tenker vi nok over alkoholens konsekvenser for helsa?

  • Alkohol er en medvirkende årsak til mer enn 60 somatiske sykdommer og er den vestlige verdens tredje største årsak til sykdom og tapte leveår.
  • Høyt langvarig alkoholforbruk øker risikoen for hjerte og karsykdommer.
  • Det er holdepunkter for at alkoholbruk, allerede ved et moderat forbruk, øker risikoen for eksempelvis atrieflimmer som er den vanligste formen for hjerterytmeforstyrrelse, og rammer om lag 100 000 godt voksne i Norge.
  • Andre sykdommer som kan være relatert til helseskadelig alkoholbruk er metabolsk syndrom, leversvikt, betennelse i bukspyttkjertelen, diabetes og lungesykdommer.
  • Om lag én av fem pasienter i norske sykehus behandles for sykdom eller skade som bruk av alkohol har medvirket til.

I tillegg til somatisk sykdom kommer alkoholrelatert vold og ulykker, eksempelvis som følge av fyllekjøring. Blant pasienter med voldsskader var hele 75 prosent av pasientene påvirket av alkohol og/eller andre stoffer.

Sagt med andre ord – alkoholkonsumet belaster i stor grad helsetjenestene. Det tar en stor andel av behandlingskapasiteten.

Prisen for baksiden av medaljen

Alkohol er noe individuelt. Noe hver og en skal få bestemme over selv. Så lenge en er over 18 år, så står folk fritt til å helle nedpå. Dette tankesettet så vi sto sterkt da nordmenn sa stopp ved myndighetens restriksjoner under pandemien, akkurat ved stengingen av vinmonopolene. Men reflekterer vi nok rundt kostnaden av alkoholen for samfunnet som helhet?

Alkoholkonsumet koster faktisk det norske samfunnet mer enn 58 milliarder kroner årlig. Det kommer frem fra de ferske tallene til Oslo Economics i rapporten utarbeidet på bestilling fra Blå Kors, Actis og Av-og-til. Inkludert i dette beløpet ligger sykefravær, redusert produktivitet, bruk av helse- og sosialtjenester og belastning for pårørende.

Alkoholmisbruk på hjemmebane

Rapporten fra Oslo Economics viser også at så mange som 90 000 barn antas å leve med foreldre som har betydelig og helseskadelig forbruk av alkohol i Norge. Og – barn som lever i familier med høyt forbruk av rusmidler, sier i tillegg ofte ikke ifra om hvordan det står til hjemme. Derfor kan mørketallene være store.

I fjor var vi igjennom en lengre perioder med nedstengte puber og utesteder. De som sliter med avhengighet, har i større grad tatt med misbruket hjem. «Det må da være lov å kose seg litt ekstra nå? Ja, særlig nå under korona og alt. Det er jo ikke så mye annet som skjer. Jeg tar et glass til jeg …»

I magasinet Psykisk helse leste jeg i september 2017 historiene til tre voksne som beskrev hvordan det var å vokse opp med foreldre som var styrt av alkohol. De fortalte om en oppvekst preget av utrygghet, barn som må ta vare på sine foreldre, frykt, krangling og usikkerhet, skam, vanskeligheter med å stole på andre voksne, en kolossal lojalitet til foreldrene og om voksne og samfunn som ikke reagerer.

Dette er opplevelser de bærer med seg inn i voksen alder og som påvirker dem livet ut. Det er sterkt å lese. Det er vondt å lese. Som menneske og som sykepleier. Alkohol har komplekse menneskelige konsekvenser

Snu i tide

Ved dårlig vær på skitur går fjellvettregelen ut på å snu i tide, eller å grave seg ned og vente på hjelp. Jeg har reflektert mye rundt den stormfulle reisen ut av et alkoholmisbruk. For tidligere nevnte lærere i filmen «Et glass til», så er det ikke noe fjellvettregler å følge når noen av hovedpersonene ønsker å snu.

Slik tror jeg dessverre det er for en del. De rundt deg vil du skal få hjelp, du har selv anerkjent at du trenger hjelp, du er villig til å forsøke å få livet på rett kjøl – men hva så? Fastlegene er overarbeidet. Førstelinjetjenestene er sviktende. Og spesialisthelsetjenesten er under press.

Behov for løsninger

Støre-regjeringen har bedt om at det utvikles en ny opptrappingsplan for psykisk helse med et helhetlig arbeid innen rusmiddelområdet. Et behandlings- og oppfølgingstilbud i kommunene for barn og unge med psykiske plager og begynnende rusproblemer skal også utredes. Jeg mener konkrete tiltak og konkretisering rundt dette haster å få på plass.

Avslutningsvis håper jeg at modellen med primærhelseteam (altså at fastlegekontorer blir bemannet med team består av fastlege, spesialiserte sykepleiere og helsesekretær) blir styrket. Den gir et raskt og lavterskel tilbud. Modellen har potensial for både videreutvikling og utvidelse.

Med økt sykdomsbyrde i tilknytning til økt alkoholbruk, bør også primærhelseteamene raskest mulig suppleres med spesialsykepleiere innen psykisk helse, rus og avhengighet. Løsninger for utrednings- og behandlingsoppfølging må i særlig grad vektlegges. Dette kan avlaste en hardt presset fastlegeordning.

Alkoholmisbruk er komplekst. Det har somatiske og menneskelige konsekvenser. Det rammer deg, meg og samfunnet som helhet. Det finnes dessverre ingen quick fix, men jeg vet at vi sykepleiere er viktig del av løsningen for bedre behandling.

Les også:

– Helsepersonell er feige når de ikke snakker med pasienter om fylleskader

Bildet viser en mann som sitter i rullestol.
UNNGÅR TEMAET: Det er kritikkverdig at helsepersonell ikke benytter sykehusinnlegelsen til å informere om relevante hjelpetilbud overfor pasientene, mener Sjåfjell. Foto: Mostphotos

– Mange pasienter har et alkoholproblem. Likevel snakker man sjelden om alkoholbruk på sykehus. Skyldes dette høflighet, feighet, uvitenhet, likegyldighet eller helsepersonells eget forhold til alkohol? spør innleggsforfatteren.

Helsedirektoratet anslår at 31 prosent av innleggelsene på norske sykehus kan være direkte eller indirekte rusrelaterte. Hver tredje sykehusinnleggelse skyldes altså rus. Ifølge en britisk studie drikker hver femte sykehuspasient så mye alkohol at det kan være helseskadelig.

Alkohol er altså det rusmiddelet som skader mest og flest. Det er betenkelig og kritikkverdig at vi ikke benytter sykehusinnleggelsen til å informere om relevante hjelpetilbud overfor pasientene. Om det skyldes høflighet eller feighet er ikke viktig, men man gjør et dårlig faglig arbeid som bygger på en etisk og moralsk feilvurdering.

Smertefull erfaring

Helsepersonell har et etisk og moralsk ansvar overfor pasient, pårørende og barn til å tematisere årsaken til innleggelsen. Ikke for å moralisere, men for å gi informasjon om ulike behandlingstilbud. På noen sykehus kartlegger man. Det er alt. Pasienten gis ikke tilbud om behandling selv om vi vet at tidlig intervensjon og behandling er viktig. Jeg har derfor lyst å dele en historie som utspant seg i juletida for 17 år siden, og det er lite som har endret seg i dag.

En desemberkveld for 17 år siden jeg ble innlagt på Sykehuset Vestfold med et komplisert beinbrudd. Ankelen var ødelagt, sener var avrevet og så videre. Man fikk ikke gjort noe med det om natten. Jeg var for full. Da jeg våknet påfølgende morgenen, fant jeg noen krykker og dro hjem. Jeg var fremdeles «tørst», og minibaren på norske sykehus er ikke noe å skryte av. Da jeg kom hjem begynte det å gjøre vondt i foten. Jeg dro tilbake til sykehuset. Hevelsen hadde da blitt så stor at de ikke kunne operere før etter noen dager. 

Spøk fremfor alvor

Selv om jeg ikke var i full narkose, sovnet jeg på oppvåkningen og våknet med store smerter midt på natten. Sykepleieren ga meg flere injeksjoner. Smerten ga seg imidlertid ikke. Sykepleieren ringte flere ganger til vakthavende. Hun var nok bekymret for å gi meg for mye smertestillende.

På et tidspunkt sa jeg at det eneste som kunne hjelpe meg var en røyk. Sykepleieren lot seg etter hvert overtale og trillet meg ut på terrassen i den kalde desembernatten. Hun hastet videre og sa hun ville komme tilbake om 10 minutter. Hva som skjedde når den kalde luften, røyken og morfinen slo inn, vites ikke, men jeg opplevde i alle fall min første morfinrus, og forsto fort at dette var vanedannende. Så der satt jeg – høyt over Tønsberg, midt på natten, i minus 10 grader, alene på en terrasse og nyoperert.

Sykepleierne kalte rommet – noe lattermildt – for 'julebordsrommet'

På dette tidspunktet drakk jeg mye og hadde vært utenfor arbeidslivet i tre år. Vi var fire menn på rommet, og alle hadde vært på glattisen samme kveld. Sykepleierne kalte rommet – noe lattermildt – for «julebordsrommet». Det var nok tryggere å le litt med oss enn å snakke om det som var vanskelig.

Alkohol – et ikke-tema

Under denne innleggelsen var jeg en krevende pasient med uttalte psykisk helse problemer og 3,0 i promille. Likevel var ikke alkohol et tema. I dag kan jeg si at jeg savnet en samtale og informasjon om hvilke hjelpetilbud som fantes. Ikke fordi at jeg vet at ting hadde blitt bedre, men jeg kunne fått kunnskap som gjorde meg bedre rustet til å ta bedre valg.

Etter 14 dager på sykehuset tok jeg en taxi hjem med en gipset fot og masse smertestillende. Jeg hadde dessverre ikke blitt mindre tørst, så jeg så jeg stoppet innom vinmonopolet.

Det ble altså ikke gjort en innsats mot det som lå bak skaden. At foten ble bra igjen var flaks. Alkoholskader var en privatsak under mitt opphold på sykehus i 2002.

Alt er ikke bedre i dag

Det er lett å tenke at dette er lenge siden, og at ting er bedre i dag. Jeg tror imidlertid at det som kanskje har endret seg mest på disse årene, er at helsepersonell drikker mer i dag enn for 17 år siden.

Er det greit at helsepersonell ikke tar sitt oppdrag på alvor?

I en nyhetssak i Rus og samfunn nylig sto det følgende: «Helse og omsorgsdepartementet har bedt helseforetakene sørge for at somatikken fanger opp pasienter med rushelseproblem siden 2012. Men på mange sykehus har det skjedd lite».

Er det greit at helsepersonell ikke tar sitt oppdrag på alvor?

Underbehandler alkoholproblemer

Mens halvparten av personer med depresjon mottar helsehjelp, mottar kun én av ti helsehjelp for sine alkoholproblemer, ifølge forsker Jørgen Bramness. Alkoholproblemer underbehandles altså kraftig, enda vi vet at så mye som 30 prosent av innleggelsene skyldes rus. Likevel informeres ikke pasientene om mulighetene for hjelp.

Gjelder ikke tidlig intervensjon for helsepersonell på sykehus i møte med rus? Selv har jeg hatt mange «fylleskader» som har kostet samfunnet mye.

Nå er det få, meg innbefattet, som tror at alt hadde blitt endret ved at man pratet om dette med meg. Målsettingen med en slik samtale ville jo vært å formidle kunnskap basert på mine helseutfordringer og de tilbud som finnes.

Man skal heller ikke se bort fra at pasienten er motivert til å gjøre en endring etter en skade. Konsekvenser kan være motiverende for endring. Å unngå å prate om rus etter en skade forårsaket av rus er som å ikke snakke med pasienten med hjerteinfarkt om kosthold. Eller å ikke snakke om røyk med en pasienten som har lungekreft.

Noen refleksjoner

  • Hvorfor er man ikke bedre på sykehusene til å tematisere alkohol som årsak til skade?
  • Hvorfor er det lettere å snakke med pasienter om dårlige røykevaner og høy BMI enn alkohol?
  • Er helsepersonell unnvikende til å tematisere alkohol i somatikken på grunn av egen rusbruk?
  • Hvor mange barn og pårørende blir skadelidende av helsepersonells feighet?

Jeg bruker begrepet feighet, fordi 90 000 barns oppvekst påvirkes negativt av voksnes rusbruk. Mange av disse voksne er i kontakt med helsetjenesten uten at ansatte tematiserer utfordringen og tilbyr relevant helsehjelp.

Om feigheten skyldes høflighet, uvitenhet eller likegyldighet, vet jeg ikke. Det jeg imidlertid vet er at å tilby tidlig hjelp for pasienten kan og i mange tilfeller være tidlig hjelp for pasient, pårørende og barn som lider under voksnes bruk og misbruk.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.