– Helsepersonell er feige når de ikke snakker med pasienter om fylleskader

Helsedirektoratet anslår at 31 prosent av innleggelsene på norske sykehus kan være direkte eller indirekte rusrelaterte. Hver tredje sykehusinnleggelse skyldes altså rus. Ifølge en britisk studie drikker hver femte sykehuspasient så mye alkohol at det kan være helseskadelig.

Alkohol er altså det rusmiddelet som skader mest og flest. Det er betenkelig og kritikkverdig at vi ikke benytter sykehusinnleggelsen til å informere om relevante hjelpetilbud overfor pasientene. Om det skyldes høflighet eller feighet er ikke viktig, men man gjør et dårlig faglig arbeid som bygger på en etisk og moralsk feilvurdering.

Smertefull erfaring

Helsepersonell har et etisk og moralsk ansvar overfor pasient, pårørende og barn til å tematisere årsaken til innleggelsen. Ikke for å moralisere, men for å gi informasjon om ulike behandlingstilbud. På noen sykehus kartlegger man. Det er alt. Pasienten gis ikke tilbud om behandling selv om vi vet at tidlig intervensjon og behandling er viktig. Jeg har derfor lyst å dele en historie som utspant seg i juletida for 17 år siden, og det er lite som har endret seg i dag.

En desemberkveld for 17 år siden jeg ble innlagt på Sykehuset Vestfold med et komplisert beinbrudd. Ankelen var ødelagt, sener var avrevet og så videre. Man fikk ikke gjort noe med det om natten. Jeg var for full. Da jeg våknet påfølgende morgenen, fant jeg noen krykker og dro hjem. Jeg var fremdeles «tørst», og minibaren på norske sykehus er ikke noe å skryte av. Da jeg kom hjem begynte det å gjøre vondt i foten. Jeg dro tilbake til sykehuset. Hevelsen hadde da blitt så stor at de ikke kunne operere før etter noen dager. 

Spøk fremfor alvor

Selv om jeg ikke var i full narkose, sovnet jeg på oppvåkningen og våknet med store smerter midt på natten. Sykepleieren ga meg flere injeksjoner. Smerten ga seg imidlertid ikke. Sykepleieren ringte flere ganger til vakthavende. Hun var nok bekymret for å gi meg for mye smertestillende.

På et tidspunkt sa jeg at det eneste som kunne hjelpe meg var en røyk. Sykepleieren lot seg etter hvert overtale og trillet meg ut på terrassen i den kalde desembernatten. Hun hastet videre og sa hun ville komme tilbake om 10 minutter. Hva som skjedde når den kalde luften, røyken og morfinen slo inn, vites ikke, men jeg opplevde i alle fall min første morfinrus, og forsto fort at dette var vanedannende. Så der satt jeg – høyt over Tønsberg, midt på natten, i minus 10 grader, alene på en terrasse og nyoperert.

På dette tidspunktet drakk jeg mye og hadde vært utenfor arbeidslivet i tre år. Vi var fire menn på rommet, og alle hadde vært på glattisen samme kveld. Sykepleierne kalte rommet – noe lattermildt – for «julebordsrommet». Det var nok tryggere å le litt med oss enn å snakke om det som var vanskelig.

Alkohol – et ikke-tema

Under denne innleggelsen var jeg en krevende pasient med uttalte psykisk helse problemer og 3,0 i promille. Likevel var ikke alkohol et tema. I dag kan jeg si at jeg savnet en samtale og informasjon om hvilke hjelpetilbud som fantes. Ikke fordi at jeg vet at ting hadde blitt bedre, men jeg kunne fått kunnskap som gjorde meg bedre rustet til å ta bedre valg.

Etter 14 dager på sykehuset tok jeg en taxi hjem med en gipset fot og masse smertestillende. Jeg hadde dessverre ikke blitt mindre tørst, så jeg så jeg stoppet innom vinmonopolet.

Det ble altså ikke gjort en innsats mot det som lå bak skaden. At foten ble bra igjen var flaks. Alkoholskader var en privatsak under mitt opphold på sykehus i 2002.

Alt er ikke bedre i dag

Det er lett å tenke at dette er lenge siden, og at ting er bedre i dag. Jeg tror imidlertid at det som kanskje har endret seg mest på disse årene, er at helsepersonell drikker mer i dag enn for 17 år siden.

I en nyhetssak i Rus og samfunn nylig sto det følgende: «Helse og omsorgsdepartementet har bedt helseforetakene sørge for at somatikken fanger opp pasienter med rushelseproblem siden 2012. Men på mange sykehus har det skjedd lite».

Er det greit at helsepersonell ikke tar sitt oppdrag på alvor?

Underbehandler alkoholproblemer

Mens halvparten av personer med depresjon mottar helsehjelp, mottar kun én av ti helsehjelp for sine alkoholproblemer, ifølge forsker Jørgen Bramness. Alkoholproblemer underbehandles altså kraftig, enda vi vet at så mye som 30 prosent av innleggelsene skyldes rus. Likevel informeres ikke pasientene om mulighetene for hjelp.

Gjelder ikke tidlig intervensjon for helsepersonell på sykehus i møte med rus? Selv har jeg hatt mange «fylleskader» som har kostet samfunnet mye.

Nå er det få, meg innbefattet, som tror at alt hadde blitt endret ved at man pratet om dette med meg. Målsettingen med en slik samtale ville jo vært å formidle kunnskap basert på mine helseutfordringer og de tilbud som finnes.

Man skal heller ikke se bort fra at pasienten er motivert til å gjøre en endring etter en skade. Konsekvenser kan være motiverende for endring. Å unngå å prate om rus etter en skade forårsaket av rus er som å ikke snakke med pasienten med hjerteinfarkt om kosthold. Eller å ikke snakke om røyk med en pasienten som har lungekreft.

Noen refleksjoner

• Hvorfor er man ikke bedre på sykehusene til å tematisere alkohol som årsak til skade?
• Hvorfor er det lettere å snakke med pasienter om dårlige røykevaner og høy BMI enn alkohol?
• Er helsepersonell unnvikende til å tematisere alkohol i somatikken på grunn av egen rusbruk?
• Hvor mange barn og pårørende blir skadelidende av helsepersonells feighet?

Jeg bruker begrepet feighet, fordi 90 000 barns oppvekst påvirkes negativt av voksnes rusbruk. Mange av disse voksne er i kontakt med helsetjenesten uten at ansatte tematiserer utfordringen og tilbyr relevant helsehjelp.

Om feigheten skyldes høflighet, uvitenhet eller likegyldighet, vet jeg ikke. Det jeg imidlertid vet er at å tilby tidlig hjelp for pasienten kan og i mange tilfeller være tidlig hjelp for pasient, pårørende og barn som lider under voksnes bruk og misbruk.