– Det er på tide å våkne nå

For drøyt hundre år siden døde min tante Therese i spanskesyken. Hun ble bare 20 år gammel, og hun ble den første som ble gravlagt på familiens gravsted. På femtitallet døde min farmor og farfar, og i 1985 min far – alle rundt 80 år.

Noe mangler på den mørke, glatte gravstøtten: navnet på en liten person, født utenfor ekteskap, som etter datidens rystende skikk ikke ble gravlagt sammen med moren i 1919, men i all stillhet og anonymitet lagt i en grav sammen med en tilfeldig annen avdød. Alle visste at tante Therese ikke døde alene. Men det skulle det ikke snakkes om.

En helsemessig tikkende bombe

I dag har vi en ny pandemi gående i samfunnet, men vi har også en annen helsemessig pågående tikkende bombe blant oss. Alkohol og de store helsemessige implikasjonene et for høyt forbruk hos den enkelte kan ha. Men det er omgitt av en illevarslende taushet.

Under spanskesyken ble brennevin brukt som «medisin», og alle kunne få resept på en halv flaske konjakk. Det skulle være helsebringende. Til og med veterinærer kunne foreskrive en halvflaske brennevin «i medisinsk øyemed». Dette er det blitt raljert ettertrykkelig med i pressen og i fagbøker opp gjennom årene – helt til i fjor.

Men nå er vi der igjen: Alle butikker stenges – med unntak av matvarebutikker, apotek – og polet! Vinmonopolet blir rangert på lik linje med apoteket for det er jo noe folk virkelig trenger! Altså tilbake til start for hundre år siden.

I dag regner man cirka 500 000 mennesker i Norge som har et overdrevent og helseskadelig alkoholforbruk. Det er denne halve millionen som står for halvparten av all alkohol som konsumeres her i landet.

Av disse 500 000 regnes halvparten å ha et så høyt overforbruk at det er livsfarlig både for dem selv og andre. Ut fra disse 250 000 regner man i snitt sju medavhengige per misbruker, hvilket tilsier at drøyt 1,7 millioner mennesker får sitt liv negativt influert av noen andres misbruk. Svært mange av dem er barn.

Men det skal det ikke snakkes om.

Vårt farligste rusmiddel

Rett som det er, dukker det nå opp historier i pressen om tidligere alkoholikere som står frem med sin historie og deler gleden over å ha fått et nytt liv som rusfri. Det er oppbyggelig lesning og noe alle elsker å høre/lese om. For der ser man jo at «det var ikke så farlig likevel, den flinke gutten/jenta klarte jo å reise seg igjen, og nå går det så fint, så!».

Men bak enhver som klarer å kare seg ut av et misbruk, ligger det ni andre som ikke har klart det, som har gått på trynet og blitt liggende der. 90 prosent klarer seg ikke.Men det vil vi ikke høre om. Det er bare for ubehagelig.

Professor Hans Olav Fekjær, nestor innen norsk alkoholforskning, har uttalt at alkoholen er vårt farligste rusmiddel, nettopp fordi den er akseptert, allment utbredt, tilgjengelig og lovlig.

Alkoholen er vårt farligste rusmiddel fordi den er ufarliggjort. Folks genetiske miks avgjør om man er i faresonen eller ikke. Mange kan ta seg et glass eller tre i hverdagen gjennom et helt liv uten å la seg merke med det. Men svært mange kan ikke det. De blir kort og godt hekta på uhyggeligste vis.

Hvilken kategori du selv tilhører, vet du ikke før du sitter i klisteret, og da er det for sent. Da er det for sent å konstatere at du faktisk var blant de 90 prosentene og ikke blant de lykkelige 10.

Her kommer altså en prektig ikke-alkoholiker med løftet pekefinger og vil ta kosen fra folk. Tolk det slik, og det blir lett å avfeie hele problemet. Men jeg mistet min beste venn og kjæreste på verst tenkelige vis: «Kosen» endte med å ta livet av ham – registrert som et mistenkelig dødsfall som endte med en arrestasjon og en siktelse.

Kostbar kos

Pressen er full av digre annonser for digitale vinkurs og anbefalinger av forskjellige vinmerker. Forestill deg at vin blir byttet ut med nikotin eller amfetamin. Det ville jo være helt absurd. Men det er ikke mer enn 15 år siden røykeloven ble innført. Da hadde det vært forbudt å reklamere for sigaretter i noen år allerede, men det er jo tilfellet med alkohol også. Så hva er det egentlig som foregår?

Mange lider av den misoppfatning at staten tjener på dette. Statens nominelle inntekt fra avgiftene på alkohol har i perioden 1980–2017 økt fra i overkant 2,6 milliarder til 13,7 milliarder. I tillegg kommer andre avgiftsinntekter fra alkoholomsetningen som merverdiavgift. 

Men utgiftssida, inkludert sykefravær, skader, skulking, redusert arbeidskapasitet, alkoholrelatert arbeidsløshet og så videre, ligger på omlag 22 milliarder. Enhver bedriftsleder med vettet i behold vil se at dette er dårlig butikk: Den kosen koster samfunnet netto 8,5 milliarder kroner i året. (Tallene er hentet fra Statistisk sentralbyrå og bygger på opplysninger i statsregnskapet over innbetalte avgifter).

Men det skal vi ikke snakke om.

Ikke se, ikke høre, ikke snakke

Før likte jeg å ta et glass hvitvin til middag – nesten hver dag. Det har blitt redusert til et halvt glass – annenhver dag. Det er det med alkoholen: Den smyger seg innpå deg, og det vil jeg ha meg frabedt. Når krysses grensen?

Alkohol med måte kan uten tvil høyne et måltid eller en opplevelse, men når går «kosen» over til å bli et helvete? Er det virkelig nødvendig å ha alkoholen smurt utover det ganske land til enhver tid – i sportssammenheng, på kulturarrangementer og strikkeklubber; på brygger, streder og torg; drikke, drikke, drikke: uten alkohol er visst intet sosialt treff fullverdig lenger.

En tredel av Norges befolkning vil kunne skrive under på at de er lut lei av å få sin tilværelse ødelagt av andres alkoholmisbruk. Min venn og kjæreste gjennom mange år døde i et alkoholrelatert, mistenkelig dødsfall. Teller vi ikke?

Alkoholmisbruket i samfunnet er trygt beskyttet av en samstemt presse: Ikke se – ikke høre – ikke snakke.Alt blir kokt ned til enkeltsaker – altså unntak fra normalen; at det dreier seg om en systematisk svikt på samfunnsplan, blir konsekvent fortiet.

For å få et bilde av problemomfanget, foreslår jeg at du begynner å telle til 500 000. Og deretter, hvis du gidder, kan du jo fortsette med å telle de 1,7 millioner medavhengige også.

Men det er jo bare enkeltsaker.

Skribenten er forfatter av boken «Historien om et fall. Kostnader og konsekvenser av dagens alkoholpolitikk».