fbpx Alkoholkonsum: – Det er på tide å våkne nå Hopp til hovedinnhold

– Det er på tide å våkne nå

Bildet viser silhuetten av en kvinne som hviler hodet på en bordkant. Ved siden av henne står et glass med alkohol og en flaske.
FARLIG RUS: – Alle butikker stenges med unntak av matbutikker, apotek – og polet. Vinmonopolet blir rangert på lik linje med apoteket for det er jo noe folk virkelig «trenger», skriver innleggsforfatteren som legger til at om lag 500 000 mennesker i Norge har et overdrevent og helseskadelig alkoholforbruk. Foto: Mostphotos

– I dag har vi en ny pandemi gående i samfunnet, men vi har også en annen helsemessig tikkende bombe blant oss  – det økende alkoholkonsumet i befolkningen, skriver Elisabeth Jørgensen Singh.

Dette er et leserinnlegg. Innholdet gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og holdninger. Innlegg sendes til meninger@sykepleien.no. Les også veiledningen.

For drøyt hundre år siden døde min tante Therese i spanskesyken. Hun ble bare 20 år gammel, og hun ble den første som ble gravlagt på familiens gravsted. På femtitallet døde min farmor og farfar, og i 1985 min far – alle rundt 80 år.

Noe mangler på den mørke, glatte gravstøtten: navnet på en liten person, født utenfor ekteskap, som etter datidens rystende skikk ikke ble gravlagt sammen med moren i 1919, men i all stillhet og anonymitet lagt i en grav sammen med en tilfeldig annen avdød. Alle visste at tante Therese ikke døde alene. Men det skulle det ikke snakkes om.

En helsemessig tikkende bombe

I dag har vi en ny pandemi gående i samfunnet, men vi har også en annen helsemessig pågående tikkende bombe blant oss. Alkohol og de store helsemessige implikasjonene et for høyt forbruk hos den enkelte kan ha. Men det er omgitt av en illevarslende taushet.

Under spanskesyken ble brennevin brukt som «medisin», og alle kunne få resept på en halv flaske konjakk. Det skulle være helsebringende. Til og med veterinærer kunne foreskrive en halvflaske brennevin «i medisinsk øyemed». Dette er det blitt raljert ettertrykkelig med i pressen og i fagbøker opp gjennom årene – helt til i fjor.

Vinmonopolet blir rangert på lik linje med apoteket.

Men nå er vi der igjen: Alle butikker stenges – med unntak av matvarebutikker, apotek – og polet! Vinmonopolet blir rangert på lik linje med apoteket for det er jo noe folk virkelig trenger! Altså tilbake til start for hundre år siden.

I dag regner man cirka 500 000 mennesker i Norge som har et overdrevent og helseskadelig alkoholforbruk. Det er denne halve millionen som står for halvparten av all alkohol som konsumeres her i landet.

Av disse 500 000 regnes halvparten å ha et så høyt overforbruk at det er livsfarlig både for dem selv og andre. Ut fra disse 250 000 regner man i snitt sju medavhengige per misbruker, hvilket tilsier at drøyt 1,7 millioner mennesker får sitt liv negativt influert av noen andres misbruk. Svært mange av dem er barn.

Men det skal det ikke snakkes om.

Vårt farligste rusmiddel

Rett som det er, dukker det nå opp historier i pressen om tidligere alkoholikere som står frem med sin historie og deler gleden over å ha fått et nytt liv som rusfri. Det er oppbyggelig lesning og noe alle elsker å høre/lese om. For der ser man jo at «det var ikke så farlig likevel, den flinke gutten/jenta klarte jo å reise seg igjen, og nå går det så fint, så!».

Men bak enhver som klarer å kare seg ut av et misbruk, ligger det ni andre som ikke har klart det, som har gått på trynet og blitt liggende der. 90 prosent klarer seg ikke. Men det vil vi ikke høre om. Det er bare for ubehagelig.

Professor Hans Olav Fekjær, nestor innen norsk alkoholforskning, har uttalt at alkoholen er vårt farligste rusmiddel, nettopp fordi den er akseptert, allment utbredt, tilgjengelig og lovlig.

Alkoholen er vårt farligste rusmiddel fordi den er ufarliggjort.

Alkoholen er vårt farligste rusmiddel fordi den er ufarliggjort. Folks genetiske miks avgjør om man er i faresonen eller ikke. Mange kan ta seg et glass eller tre i hverdagen gjennom et helt liv uten å la seg merke med det. Men svært mange kan ikke det. De blir kort og godt hekta på uhyggeligste vis.

Hvilken kategori du selv tilhører, vet du ikke før du sitter i klisteret, og da er det for sent. Da er det for sent å konstatere at du faktisk var blant de 90 prosentene og ikke blant de lykkelige 10.

Her kommer altså en prektig ikke-alkoholiker med løftet pekefinger og vil ta kosen fra folk. Tolk det slik, og det blir lett å avfeie hele problemet. Men jeg mistet min beste venn og kjæreste på verst tenkelige vis: «Kosen» endte med å ta livet av ham – registrert som et mistenkelig dødsfall som endte med en arrestasjon og en siktelse.

Kostbar kos

Pressen er full av digre annonser for digitale vinkurs og anbefalinger av forskjellige vinmerker. Forestill deg at vin blir byttet ut med nikotin eller amfetamin. Det ville jo være helt absurd. Men det er ikke mer enn 15 år siden røykeloven ble innført. Da hadde det vært forbudt å reklamere for sigaretter i noen år allerede, men det er jo tilfellet med alkohol også. Så hva er det egentlig som foregår?

Mange lider av den misoppfatning at staten tjener på dette. Statens nominelle inntekt fra avgiftene på alkohol har i perioden 1980–2017 økt fra i overkant 2,6 milliarder til 13,7 milliarder. I tillegg kommer andre avgiftsinntekter fra alkoholomsetningen som merverdiavgift. 

Men utgiftssida, inkludert sykefravær, skader, skulking, redusert arbeidskapasitet, alkoholrelatert arbeidsløshet og så videre, ligger på omlag 22 milliarder. Enhver bedriftsleder med vettet i behold vil se at dette er dårlig butikk: Den kosen koster samfunnet netto 8,5 milliarder kroner i året. (Tallene er hentet fra Statistisk sentralbyrå og bygger på opplysninger i statsregnskapet over innbetalte avgifter).

Men det skal vi ikke snakke om.

Ikke se, ikke høre, ikke snakke

Før likte jeg å ta et glass hvitvin til middag – nesten hver dag. Det har blitt redusert til et halvt glass – annenhver dag. Det er det med alkoholen: Den smyger seg innpå deg, og det vil jeg ha meg frabedt. Når krysses grensen?

Alkohol med måte kan uten tvil høyne et måltid eller en opplevelse, men når går «kosen» over til å bli et helvete? Er det virkelig nødvendig å ha alkoholen smurt utover det ganske land til enhver tid – i sportssammenheng, på kulturarrangementer og strikkeklubber; på brygger, streder og torg; drikke, drikke, drikke: uten alkohol er visst intet sosialt treff fullverdig lenger.

En tredel av Norges befolkning vil kunne skrive under på at de er lut lei av å få sin tilværelse ødelagt av andres alkoholmisbruk. Min venn og kjæreste gjennom mange år døde i et alkoholrelatert, mistenkelig dødsfall. Teller vi ikke?

Alkoholmisbruket i samfunnet er trygt beskyttet av en samstemt presse.

Alkoholmisbruket i samfunnet er trygt beskyttet av en samstemt presse: Ikke se – ikke høre – ikke snakke. Alt blir kokt ned til enkeltsaker – altså unntak fra normalen; at det dreier seg om en systematisk svikt på samfunnsplan, blir konsekvent fortiet.

For å få et bilde av problemomfanget, foreslår jeg at du begynner å telle til 500 000. Og deretter, hvis du gidder, kan du jo fortsette med å telle de 1,7 millioner medavhengige også.

Men det er jo bare enkeltsaker.

Skribenten er forfatter av boken «Historien om et fall. Kostnader og konsekvenser av dagens alkoholpolitikk».

Les også:
Related research article:

– Helsepersonell er feige når de ikke snakker med pasienter om fylleskader

Bildet viser en mann som sitter i rullestol.
UNNGÅR TEMAET: Det er kritikkverdig at helsepersonell ikke benytter sykehusinnlegelsen til å informere om relevante hjelpetilbud overfor pasientene, mener Sjåfjell. Foto: Mostphotos

– Mange pasienter har et alkoholproblem. Likevel snakker man sjelden om alkoholbruk på sykehus. Skyldes dette høflighet, feighet, uvitenhet, likegyldighet eller helsepersonells eget forhold til alkohol? spør innleggsforfatteren.

Helsedirektoratet anslår at 31 prosent av innleggelsene på norske sykehus kan være direkte eller indirekte rusrelaterte. Hver tredje sykehusinnleggelse skyldes altså rus. Ifølge en britisk studie drikker hver femte sykehuspasient så mye alkohol at det kan være helseskadelig.

Alkohol er altså det rusmiddelet som skader mest og flest. Det er betenkelig og kritikkverdig at vi ikke benytter sykehusinnleggelsen til å informere om relevante hjelpetilbud overfor pasientene. Om det skyldes høflighet eller feighet er ikke viktig, men man gjør et dårlig faglig arbeid som bygger på en etisk og moralsk feilvurdering.

Smertefull erfaring

Helsepersonell har et etisk og moralsk ansvar overfor pasient, pårørende og barn til å tematisere årsaken til innleggelsen. Ikke for å moralisere, men for å gi informasjon om ulike behandlingstilbud. På noen sykehus kartlegger man. Det er alt. Pasienten gis ikke tilbud om behandling selv om vi vet at tidlig intervensjon og behandling er viktig. Jeg har derfor lyst å dele en historie som utspant seg i juletida for 17 år siden, og det er lite som har endret seg i dag.

En desemberkveld for 17 år siden jeg ble innlagt på Sykehuset Vestfold med et komplisert beinbrudd. Ankelen var ødelagt, sener var avrevet og så videre. Man fikk ikke gjort noe med det om natten. Jeg var for full. Da jeg våknet påfølgende morgenen, fant jeg noen krykker og dro hjem. Jeg var fremdeles «tørst», og minibaren på norske sykehus er ikke noe å skryte av. Da jeg kom hjem begynte det å gjøre vondt i foten. Jeg dro tilbake til sykehuset. Hevelsen hadde da blitt så stor at de ikke kunne operere før etter noen dager. 

Spøk fremfor alvor

Selv om jeg ikke var i full narkose, sovnet jeg på oppvåkningen og våknet med store smerter midt på natten. Sykepleieren ga meg flere injeksjoner. Smerten ga seg imidlertid ikke. Sykepleieren ringte flere ganger til vakthavende. Hun var nok bekymret for å gi meg for mye smertestillende.

På et tidspunkt sa jeg at det eneste som kunne hjelpe meg var en røyk. Sykepleieren lot seg etter hvert overtale og trillet meg ut på terrassen i den kalde desembernatten. Hun hastet videre og sa hun ville komme tilbake om 10 minutter. Hva som skjedde når den kalde luften, røyken og morfinen slo inn, vites ikke, men jeg opplevde i alle fall min første morfinrus, og forsto fort at dette var vanedannende. Så der satt jeg – høyt over Tønsberg, midt på natten, i minus 10 grader, alene på en terrasse og nyoperert.

Sykepleierne kalte rommet – noe lattermildt – for 'julebordsrommet'

På dette tidspunktet drakk jeg mye og hadde vært utenfor arbeidslivet i tre år. Vi var fire menn på rommet, og alle hadde vært på glattisen samme kveld. Sykepleierne kalte rommet – noe lattermildt – for «julebordsrommet». Det var nok tryggere å le litt med oss enn å snakke om det som var vanskelig.

Alkohol – et ikke-tema

Under denne innleggelsen var jeg en krevende pasient med uttalte psykisk helse problemer og 3,0 i promille. Likevel var ikke alkohol et tema. I dag kan jeg si at jeg savnet en samtale og informasjon om hvilke hjelpetilbud som fantes. Ikke fordi at jeg vet at ting hadde blitt bedre, men jeg kunne fått kunnskap som gjorde meg bedre rustet til å ta bedre valg.

Etter 14 dager på sykehuset tok jeg en taxi hjem med en gipset fot og masse smertestillende. Jeg hadde dessverre ikke blitt mindre tørst, så jeg så jeg stoppet innom vinmonopolet.

Det ble altså ikke gjort en innsats mot det som lå bak skaden. At foten ble bra igjen var flaks. Alkoholskader var en privatsak under mitt opphold på sykehus i 2002.

Alt er ikke bedre i dag

Det er lett å tenke at dette er lenge siden, og at ting er bedre i dag. Jeg tror imidlertid at det som kanskje har endret seg mest på disse årene, er at helsepersonell drikker mer i dag enn for 17 år siden.

Er det greit at helsepersonell ikke tar sitt oppdrag på alvor?

I en nyhetssak i Rus og samfunn nylig sto det følgende: «Helse og omsorgsdepartementet har bedt helseforetakene sørge for at somatikken fanger opp pasienter med rushelseproblem siden 2012. Men på mange sykehus har det skjedd lite».

Er det greit at helsepersonell ikke tar sitt oppdrag på alvor?

Underbehandler alkoholproblemer

Mens halvparten av personer med depresjon mottar helsehjelp, mottar kun én av ti helsehjelp for sine alkoholproblemer, ifølge forsker Jørgen Bramness. Alkoholproblemer underbehandles altså kraftig, enda vi vet at så mye som 30 prosent av innleggelsene skyldes rus. Likevel informeres ikke pasientene om mulighetene for hjelp.

Gjelder ikke tidlig intervensjon for helsepersonell på sykehus i møte med rus? Selv har jeg hatt mange «fylleskader» som har kostet samfunnet mye.

Nå er det få, meg innbefattet, som tror at alt hadde blitt endret ved at man pratet om dette med meg. Målsettingen med en slik samtale ville jo vært å formidle kunnskap basert på mine helseutfordringer og de tilbud som finnes.

Man skal heller ikke se bort fra at pasienten er motivert til å gjøre en endring etter en skade. Konsekvenser kan være motiverende for endring. Å unngå å prate om rus etter en skade forårsaket av rus er som å ikke snakke med pasienten med hjerteinfarkt om kosthold. Eller å ikke snakke om røyk med en pasienten som har lungekreft.

Noen refleksjoner

  • Hvorfor er man ikke bedre på sykehusene til å tematisere alkohol som årsak til skade?
  • Hvorfor er det lettere å snakke med pasienter om dårlige røykevaner og høy BMI enn alkohol?
  • Er helsepersonell unnvikende til å tematisere alkohol i somatikken på grunn av egen rusbruk?
  • Hvor mange barn og pårørende blir skadelidende av helsepersonells feighet?

Jeg bruker begrepet feighet, fordi 90 000 barns oppvekst påvirkes negativt av voksnes rusbruk. Mange av disse voksne er i kontakt med helsetjenesten uten at ansatte tematiserer utfordringen og tilbyr relevant helsehjelp.

Om feigheten skyldes høflighet, uvitenhet eller likegyldighet, vet jeg ikke. Det jeg imidlertid vet er at å tilby tidlig hjelp for pasienten kan og i mange tilfeller være tidlig hjelp for pasient, pårørende og barn som lider under voksnes bruk og misbruk.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.