Kriser er blitt normalen

To år senere tyder alt på at pandemien er på hell. Riktignok sprer smitten seg fortsatt som ild i tørt gress. Sykefraværet er unormalt høyt.

Helsetjenesten er fortsatt i beredskap og til dels under press. Men med en befolkning som i stor grad er fullvaksinert og en virusvariant som ikke gir like alvorlig sykdom som den første hissigproppen, er belastningen på samfunnet generelt og helsetjenesten spesielt til å leve med.

Meterstokken er lagt bort. Og munnbindene er i det store og hele lagt i skuffer og skap.

Vi er mer enn klare til å ta tilbake livene våre ute blant folk igjen. Ikke minst er en presset helsetjeneste klar for en slags normaltilstand en stakket stund. Vel vitende om at etterslepet med en rekke pasienter som har fått behandlingen sin utsatt på grunn av pandemien, skal hentes inn.

Ingen hvile i sikte

Lite tyder på at det blir noe hvileskjær for helsetjenesten med det første. De grusomme krigshandlingene i Ukraina setter en stopper for det.

Nyhetsbildet preges av millioner av mennesker på flukt. Kvinner og barn rømmer landet. Fedre og ektefeller blir igjen i håp om å redde landet sitt.

Norge må som andre land åpne grensen og ta imot flyktninger i et omfang og et tempo vi knapt har sett før. Selvsagt skal vi det. Viljen til å hjelpe er stor.

Og helsetjenesten mobiliserer for å ivareta alle dem som kommer. De er traumatisert og trenger profesjonell bistand både på kort og lang sikt. I flyktningmottak. I kommunen de bosettes i. Og i spesialisthelsetjenesten. I tillegg har antakelig mange av dem sykdommer som skal behandles. Også flyktninger har hjerteproblemer, diabetes, kreft og andre sykdommer.

Trusler i kø

Krigen var knapt i gang før russerne angrep Europas største atomkraftverk i Zaporizjzja, Øst i Ukraina. Alarmen gikk over hele Europa.

Beredskapen var på høygir. I kulissene forberedte helsetjenesten seg på det verste. Folk kjøpte jodtabletter over en lav sko, også i Norge. Foreløpig har ikke krigshandlingene ført til radioaktive utslipp. Men hvem vet hva som kan skje i morgen?

Ulykken i atomkraftverket i Tsjernobyl i dagens Ukraina natt til 26. april i 1986, viste til fulle hvor alvorlig det kan bli. For mennesker. For dyr. Og for natur og miljø. Også i Norge.

Som om ikke det er nok, ligger en mer eller mindre konstant terrortrussel og vaker. Og nye pandemier vil komme. Hendelser som samlet sett stille store krav til kontinuerlig beredskap i Helse-Norge.

Helsetjenesten har levert – igjen

Tall fra Folkehelseinstituttet viser at to år etter at covid-19 og kohorter ble dagligtale, kan vi slå fast at pandemien ikke ble så dramatisk som fryktet.

I skrivende stund har 1 325 901 personer her til lands vært smittet. 10 052 personer har vært innlagt i sykehus. 1 747 har trengt behandling på intensivavdelinger. 1 752 personer er døde av covid-19.

Helsetjenesten har ikke brutt sammen. Snarere tvert imot. Den har mobilisert og fungert godt, enten det er snakk om smittesporing og vaksinering i kommunene, eller behandling i spesialisthelsetjenesten. 

Feil er gjort

Så vil nok fremtidige evalueringer sikkert avdekke forhold som kunne vært løst bedre. Som at reglene for besøk og pårørende på sykehus og i sykehjem kanskje var for strenge.

Og at ulike prioriteringer om bruk av helsesykepleiere og annet helsepersonell til pandemiarbeid og beredskap kanskje ikke var verken klokt eller nødvendig og fikk store konsekvenser for sårbare barn og unge og andre pasientgrupper.

Samlet sett er jeg sikker på at helsetjenestens innsats også i ettertid fortjener terningkast seks. 

Helsepersonell stiller opp

Det er ikke tilfeldig at helsetjenesten på alle nivåer leverer godt i kriser. Da Gjørv-kommisjonen leverte sin gode og grundige rapport om håndteringen av terroren 22. juli i 2011, kom helsetjenesten usedvanlig godt ut.

Men rapporten understreker også noe vi ikke uten videre kan ta for gitt: Ansatte som stiller opp døgnet rundt fordi deres jobb er å være i beredskap og å redde liv. Det ligger nærmest i ryggmargen til helsepersonell. Og helsetjenesten er i beredskap hele døgnet hver eneste dag året rundt.

For det er primært takket være alle dem som jobber der, at helsevesenet leverer til gull. Det gjelder sykepleiere, helsefagarbeidere, leger og andre som holder hjulene i helsevesenet i gang. Det handler om kompetente og dedikerte mennesker, men også om en god offentlig helsetjeneste med kompetanse på alle nivåer.

Øver hver eneste dag

Jeg har skrevet det før og jeg gjentar det gjerne. Alle aktørene i det offentlige Helse-Norge er i prinsippet beredskapsorganisasjoner. Det gjelder helseforetak på alle nivåer, og det gjelder kommunehelsetjenesten i hele sin bredde.

Hver eneste dag gjennom døgnets 24 timer oppstår små og store hendelser som må håndteres. Hendelser som utfordrer både faglig, kapasitetsmessig og på det menneskelige plan. Små og store hendelser som håndteres profesjonelt og godt.

I praksis betyr dette at helsetjenesten øver på uforutsette hendelser hver eneste dag. Derfor fungerer det også i store kriser.

Beredskapen er truet

Da pandemien hadde herjet i ett år, var jeg overbevist om at helsetjenesten vil levere til gull også neste gang det virkelig gjelder. Jeg er ikke like skråsikker i dag.

Strikken har gjennom de to siste årene med pandemi for mange vært strukket langt og lengre enn langt. Arbeidsbelastningen er stor for mange sykepleiere og andre ansatte i Helse-Norge.

Mangelen på sykepleiere og helsefagarbeidere er vel kjent. Vi vet at sykepleiermangelen vil øke, og det hersker ingen tvil om at økt bemanning og høyere lønn er helt nødvendige virkemidler for å beholde de sykepleierne vi har og rekruttere nye.

Tas det ikke grep nå, er det er grunn til å spørre om helsetjenesten vil greie å mobilisere over tid.

Det truer beredskapen. I en tid hvor kriser ser ut til å være normalen.