fbpx Fra en sykepleier til en annen Hopp til hovedinnhold

Fra en sykepleier til en annen

IKKE DIALOG: – Slik jeg har erfart lest og forstått Krøgers innlegg, er det ikke fremsatt for å fremme dialog, ei heller positiv utvikling og gode løsninger, skriver Siv Skarstein (avbildet). Foto: Privat

– Krøger har til dels hengt ut og latterliggjort kolleger og synes å fortsette med det. Det er ikke en sykepleier verdig etter min oppfatning, skriver Siv Skarstein.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Innlegget til Cathrine Krøger datert 1. mars 2022 i fagtidsskriftet Sykepleien, har ligget i bakhodet som et irriterende gnag. På en måte har innlegget for meg blitt tett koplet til følgende strofe fra Jan Teigens kloke og innholdsrike forfatterskap: «Jeg var ung, og visste alt. Lo av det som ble fortalt».

Jeg har forsøkt å dempe irritasjonen og glemme Krøgers «dissing» av sykepleiere som har stått frem og beskrevet egne opplevelser av krevende arbeidssituasjoner og den personlige belastningen det er å ikke kunne gi pasientene god sykepleie. Men glemselens slør forsvant brått da jeg leste intensivsykepleier Paula Lykke sitt innlegg i Sykepleien.

Fremmer ikke dialog

Gjennom Lykke sitt innlegg forsto jeg at dyktige kolleger har følt Krøgers innlegg som hån og latterliggjøring. Jeg vet av tidligere erfaringer at Krøger har angrepet sykepleieutdanningen generelt. Dette oppleves sårt for faglig sterke, hardtarbeidende og samvittighetsfulle kolleger.

Jeg vet også at det er ekstremt risikofylt å ta til motmæle all den tid jeg ønsker å bruke tid og energi på eget faglig arbeid heller enn å få oppmerksomheten på meg som person. Krøger har en spiss penn og skarp tunge. Kanskje er hensikten å gi stikk som skal vekke døde teoretikere til live. Ikke vet jeg.

Slik jeg har erfart lest og forstått hennes innlegg, er det ikke fremsatt for å fremme dialog, ei heller positiv utvikling og gode løsninger. Jeg våger meg likevel frempå med noen refleksjoner og betraktninger.

Min opplevelse av sykepleie

Da jeg begynte som sykepleiestudent i starten av tjueårene, mente jeg bestemt å kjenne til hvordan verden, kropp og sjel, levd liv og helse skulle henge sammen. Min opplevelse var utgangspunkt for forståelsen av andre menneskers behov, muligheter og hensikter.

Det var overflatiske og lettvinte betraktninger, ofte basert på egne erfaringer kombinert med pugget kunnskap. Jeg var ung i eget liv, hadde et sterkt ønske om å fremstå som flink og fikk dette behovet bekreftet gjennom karakterer og vurderinger. Sett i ettertid, så vil jeg smertelig nok si at jeg var en ganske så dårlig sykepleier med liten evne til faglige refleksjon, vurdering og med en begrenset handlingskompetanse.

Mitt teoretiske fundament var heller magert, og jeg vaklet i diskusjoner med andre fagprofesjoner. Jeg glemmer ikke en hendelse på medisinsk avdeling:

En eldre mann hadde nettopp fått sin «dødsdom». Jeg satt tafatt ved siden av sengen hans og prøvde å legge en våt klut på pannen hans. Dette hadde jeg lært var nyttig ved feber og tempen var nå nærmere 39 grader. Mannen så meg plutselig inn i øynene og sa: «Slutt å klaske rundt med den våte og kalde kluten. Snakk med meg». Samtalen handlet om livet og døden og var for meg langt mer krevende. Den krevde kunnskap, nærhet, tilstedeværelse og omsorgsevne.

En større kontekst

Etter hvert som jeg tilegnet med stadig mer teoretisk kunnskap, fikk jeg erfaring med det potensial som lå i utøvelse og utvikling av sykepleiefaget. Egne livserfaring økte også min innsikt og evne til å møte mennesker med behov for sykepleiefaglig bistand.

Fra kun å tenke situasjon og prosedyre kunne jeg i økende grad reflektere over sammenhenger, innfallsvinkler, vurderinger og mulige utfall. Gradvis evnet jeg å se og møte nettopp det ene unike menneske jeg skulle bistå. Samtidig kunne jeg sette hendelser og vurderinger inn i en større kontekst.

Også for sykepleiere er det lett å bli fanget av egen historie, egne behov og egne mål. Teoretiske perspektiver på eksempelvis betydning av miljø, barndom og oppvekst, helse, livskvalitet, stress, traumer, sykdom, terapi, mestring og ulike modeller for utredning, behandling og utøvelse av sykepleie har bidratt til at jeg er en dyktig sykepleier.

Etter hvert ser jeg at de fleste kan lære seg en prosedyre. Mange blir gode til å observere, og flere kan analysere, vurdere og prioritere. Noen kan også bidra til utvikling av sykepleiefaget som er fundamentert på respekt for den enkeltes opplevelse. Om Krøger tar seg tid, anbefaler jeg at hun leser sykepleierens etiske retningslinjer hvor det blant annet står:

«Sykepleieren viser respekt for kollegers og andres arbeid, og er til støtte i vanskelige situasjoner».

Ikke en sykepleier verdig

Krøger har til dels hengt ut og latterliggjort kolleger og synes å fortsette med det. Det er ikke en sykepleier verdig etter min oppfatning.

Nå er det på tide å runde av, og det gjør jeg med et sitat om hjelpekunsten hentet fra den danske filosofen og teoretikeren Søren Kirkegaards (1813–1855):

«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.»

Les også:

– Vår sytende selvforherligelse begynner å bli pinlig

Animasjon: Sissel Vetter

– Pandemien har avslørt et skrikende behov for kliniske sykepleiere. Det er delvis selvforskyldt etter mange tiår med vektlegging av teori fremfor praksis. 

«Vi jobber oss syke for å hjelpe de syke. Vi kaster opp og gråter, før, under og etter jobb. Jeg skrev ti avvik i natt, men ingen lytter. Jeg er drittlei. Gidder ikke mer. Takk for meg, jeg kommer aldri tilbake.»

Dette er utdrag fra de mange varsko, innlegg og kronikker som har kommet fra sykepleiere gjennom de siste to årene. Fortellingen om et helsevesen på randen, med sykepleiere som de største ofrene: underbemannet, underbetalt, oversett og utslitt. En fortelling som har blitt så vanlig at det nærmest har blitt en egen sjanger, best oppsummert i et innlegg av tidligere intensivsykepleier, Marianne Sjuls.

Intensivsykepleiere fortviler

Sjuls fortelling er gjennomgående skrevet i jeg-form, som er karakteristisk for sjangeren, med setninger som: Jeg er hun som ikke tisset på jobb. Jeg er hun som ble forstoppet. Jeg er hun som gråt i bilen på vei hjem. Jeg er hun som holdt pasienten i hånden da han tok sitt siste åndedrag. Jeg er hun som ikke orket mer.

Sjuls jobbet klinisk i halvannet år og er nå høyskolelektor. Jeg vil tro jeg-formen derfor ikke kan tas helt bokstavelig, men like mye som et bilde på intensivsykepleieres fortvilelse gjennom mange år.

Skulle jeg våge meg på en litterær analyse, ville jeg kalt den unyansert, sentimental, selvsentrert og nesten pinlig selvforherligende. Men hun er ikke alene om å skrive sånn, og det er i beste hensikt. Det er en del av en rettmessig og heroisk profesjonskamp for bedre lønn, arbeidsvilkår og anseelse, frontet av Sykepleierforbundet.

Det er skummelt å nyansere

Det er skummelt å nyansere denne fortellingen. Både fordi du med det sier imot ganske mektige stemmer, men også fordi du risikerer å ødelegge kampen for bedre kår for sykepleierne.

Men om du googler litt i kommentarfeltene, vil du finne noen spede motsvar fra kliniske sykepleiere. Eksempelvis denne: «Kommer ikke på en eneste ting som er ille med å være sykepleier. I tredelt turnus og 100 prosent stilling har man en ganske grei lønn og, sammenliknet med andre som har bachelorgrad og jobber i det offentlige.»

En kunne innvende at hun er en av veldig få og ikke representativ. Mon det. Min erfaring er at mange kliniske sykepleiere synes gråtingen og elendighetsbeskrivelsene er pinlige på våre vegne.

I tillegg nyanseres fortellingen av fakta og tall: Vi bruker mer penger på helse enn noe annet land i Europa. Vi har over dobbelt så mange sykepleiere per innbygger som noe annet land. Det gjelder også intensivkapasiteten. Videre har vi verdens mest gunstige sykelønnsordning, og som en mulig følge av det, også det høyeste sykefraværet.

Vi er vår egen verste fiende

Disse tallene er ikke entydige og rommer komplekse debatter, blant annet om organiseringen av Helse-Norge og sykepleieres mange unødige oppgaver. Jeg tror likevel det er lurt å nyansere elendighetsbeskrivelsen, ellers står vi i fare for å bli vår egen verste fiende.

For det er vel få, om noen yrkesgrupper, som har fått så mye sympati og applaus som oss sykepleiere gjennom disse to pandemiåren med daglige oppslag om utslitte sykepleiere og et Helse-Norge på randen.

Skrekkscenarioene slo heldigvis ikke til, og det ble aldri snakket høyt om halvtomme koronaavdelinger, overbemannet med sykepleiere og andre helsearbeidere som kunne tjene opp mot 90 000,- i måneden uten å anstrenge seg nevneverdig.

Elendighetsfokuset har slått tilbake

Elendighetsfokuset og de mange oppslagene har da også slått tilbake på oss. Noe skjedde rundt juletider i fjor. Mange syntes å ha fått nok av det ensidige fokus på helterollen til sykepleiere. Også sykepleiere selv som spurte om ikke det var på tide å rette oppmerksomheten mot andre helsearbeidere som jobbet like hardt. Eller yrkesgrupper som har hatt det like stritt, lærere for eksempel.

Det er også et paradoks at parallelt med de mange skrekkscenarioene fra en uutholdelig sykepleiehverdag, har det ligget en reell frykt for alle sykepleiere som ikke vil jobbe klinisk.

En gjenganger her, er innlegg fra nyutdannede sykepleiere som allerede før de har begynt å jobbe, postulerer hvor tungt det er og at dette «gidder de ikke». Ikke så rart kanskje, med tanke på elendighetsbeskrivelsene de omgis av. Ikke alle stemmer engang.

Nylig kom det frem at den påståtte flukten fra sykepleieryrket på Ullevål denne høsten, ikke er riktig. Tvert om, så er det flere intensivsykepleiere nå enn tidligere og færre sykepleiere enn normalt som har sluttet.

Underminering av praksis

Pandemien har avslørt mye, og ingen betviler at det for mange helsearbeidere har vært tunge perioder. Og er det én ting som har blitt klart, så er det et sterkt behov for gode kliniske sykepleiere. De som faktisk jobber direkte med pasienter.

Og her kommer jeg til min kjepphest. Den mangeårige underminering av praksis, på bekostning av ofte fjern teori, forskningsmetoder og et uttalt ønske om at en en såkalt sykepleierkarriere burde bestå av en master og helst mer. Undersøkelser viser at det er de unge sykepleiere som har slitt mest under pandemien. Mange av dem er kastet ut i en klinisk hverdag. De er påviselig svært dårlig rustet til praksis. Akkurat det burde vært mulig å gjøre noe med.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.