Fra en sykepleier til en annen

Innlegget til Cathrine Krøger datert 1. mars 2022 i fagtidsskriftet Sykepleien, har ligget i bakhodet som et irriterende gnag. På en måte har innlegget for meg blitt tett koplet til følgende strofe fra Jan Teigens kloke og innholdsrike forfatterskap: «Jeg var ung, og visste alt. Lo av det som ble fortalt».

Jeg har forsøkt å dempe irritasjonen og glemme Krøgers «dissing» av sykepleiere som har stått frem og beskrevet egne opplevelser av krevende arbeidssituasjoner og den personlige belastningen det er å ikke kunne gi pasientene god sykepleie. Men glemselens slør forsvant brått da jeg leste intensivsykepleier Paula Lykke sitt innlegg i Sykepleien.

Fremmer ikke dialog

Gjennom Lykke sitt innlegg forsto jeg at dyktige kolleger har følt Krøgers innlegg som hån og latterliggjøring. Jeg vet av tidligere erfaringer at Krøger har angrepet sykepleieutdanningen generelt. Dette oppleves sårt for faglig sterke, hardtarbeidende og samvittighetsfulle kolleger.

Jeg vet også at det er ekstremt risikofylt å ta til motmæle all den tid jeg ønsker å bruke tid og energi på eget faglig arbeid heller enn å få oppmerksomheten på meg som person. Krøger har en spiss penn og skarp tunge. Kanskje er hensikten å gi stikk som skal vekke døde teoretikere til live. Ikke vet jeg.

Slik jeg har erfart lest og forstått hennes innlegg, er det ikke fremsatt for å fremme dialog, ei heller positiv utvikling og gode løsninger. Jeg våger meg likevel frempå med noen refleksjoner og betraktninger.

Min opplevelse av sykepleie

Da jeg begynte som sykepleiestudent i starten av tjueårene, mente jeg bestemt å kjenne til hvordan verden, kropp og sjel, levd liv og helse skulle henge sammen. Min opplevelse var utgangspunkt for forståelsen av andre menneskers behov, muligheter og hensikter.

Det var overflatiske og lettvinte betraktninger, ofte basert på egne erfaringer kombinert med pugget kunnskap. Jeg var ung i eget liv, hadde et sterkt ønske om å fremstå som flink og fikk dette behovet bekreftet gjennom karakterer og vurderinger. Sett i ettertid, så vil jeg smertelig nok si at jeg var en ganske så dårlig sykepleier med liten evne til faglige refleksjon, vurdering og med en begrenset handlingskompetanse.

Mitt teoretiske fundament var heller magert, og jeg vaklet i diskusjoner med andre fagprofesjoner. Jeg glemmer ikke en hendelse på medisinsk avdeling:

En eldre mann hadde nettopp fått sin «dødsdom». Jeg satt tafatt ved siden av sengen hans og prøvde å legge en våt klut på pannen hans. Dette hadde jeg lært var nyttig ved feber og tempen var nå nærmere 39 grader. Mannen så meg plutselig inn i øynene og sa: «Slutt å klaske rundt med den våte og kalde kluten. Snakk med meg». Samtalen handlet om livet og døden og var for meg langt mer krevende. Den krevde kunnskap, nærhet, tilstedeværelse og omsorgsevne.

En større kontekst

Etter hvert som jeg tilegnet med stadig mer teoretisk kunnskap, fikk jeg erfaring med det potensial som lå i utøvelse og utvikling av sykepleiefaget. Egne livserfaring økte også min innsikt og evne til å møte mennesker med behov for sykepleiefaglig bistand.

Fra kun å tenke situasjon og prosedyre kunne jeg i økende grad reflektere over sammenhenger, innfallsvinkler, vurderinger og mulige utfall. Gradvis evnet jeg å se og møte nettopp det ene unike menneske jeg skulle bistå. Samtidig kunne jeg sette hendelser og vurderinger inn i en større kontekst.

Også for sykepleiere er det lett å bli fanget av egen historie, egne behov og egne mål. Teoretiske perspektiver på eksempelvis betydning av miljø, barndom og oppvekst, helse, livskvalitet, stress, traumer, sykdom, terapi, mestring og ulike modeller for utredning, behandling og utøvelse av sykepleie har bidratt til at jeg er en dyktig sykepleier.

Etter hvert ser jeg at de fleste kan lære seg en prosedyre. Mange blir gode til å observere, og flere kan analysere, vurdere og prioritere. Noen kan også bidra til utvikling av sykepleiefaget som er fundamentert på respekt for den enkeltes opplevelse. Om Krøger tar seg tid, anbefaler jeg at hun leser sykepleierens etiske retningslinjer hvor det blant annet står:

«Sykepleieren viser respekt for kollegers og andres arbeid, og er til støtte i vanskelige situasjoner».

Ikke en sykepleier verdig

Krøger har til dels hengt ut og latterliggjort kolleger og synes å fortsette med det. Det er ikke en sykepleier verdig etter min oppfatning.

Nå er det på tide å runde av, og det gjør jeg med et sitat om hjelpekunsten hentet fra den danske filosofen og teoretikeren Søren Kirkegaards (1813–1855):

«At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.»