fbpx – Noen hadde ansvaret for å fotfølge meg døgnet rundt mot min vilje Hopp til hovedinnhold

– Noen hadde ansvaret for å fotfølge meg døgnet rundt mot min vilje

Portrett av Marit Daaland Lesjø
VAR INNLAGT: Marit Daaland Lesjø debuterte som forfatter i 2020 med romanen Epikrise. Hun har selv en bipolar lidelse og holder foredrag om erfaringskompetanse i psykisk helsevern. Foto: Kristin Slotterøy/Aschehoug

De låste meg inne og holdt meg fast med blikket. De gjorde jobben sin, og de mente godt, skriver Marit Daaland Lesjø.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Pasienten kan ikke komme på noe som har gledet henne gjennom helgen, med unntak av at stolen hvor personalet observerer henne fra, er flyttet litt vekk fra døren.

Denne setningen fant jeg i journalen min. Den er fra da jeg var tvangsinnlagt med en alvorlig depressiv episode for seks år siden. Jeg synes den er fascinerende meningsmettet.

Det å være under kontinuerlige overvåkning (K.O. som det heter i journalnotatene) er en bisarr opplevelse. Noen hadde ansvaret for å fotfølge meg døgnet rundt mot min vilje. Jeg lå stort sett bare i sengen, så de sto neppe i fare for å bli andpustne. Men jeg ser for meg at det kan være utmattende på andre måter, for den emosjonelle kondisjonen, å sitte der i time etter time og se på en person som har gått i oppløsning.

For det er sånn depresjon er. Kropp og sjel mister kontakten med hverandre. Det som er deg, rives i biter, og du blir sittende alene i tomrommet mellom de ulike delene. En uendelig eksistensiell ensomhet. Følelsene dine, det som skal være kompasset i livet, er sporløst forsvunnet. Du tror du har mistet evnen til å få kontakt med andre mennesker, til å bli glad i noen, og dermed kan ingen være glad i deg heller.

Kroppen er bare et skall som burde få slippe å eksistere i denne uutholdelige limbotilværelsen. La meg få slippe, sa jeg. Nei, sa de. Og så låste de meg inne og holdt meg fast med blikket. De gjorde jobben sin, og de mente godt.

Stolen er flyttet litt vekk fra døren. En liten, hensynsfull bevegelse.

En grunnleggende konflikt i relasjoner mellom mennesker er balansegangen mellom nærhet og avstand. Vi trenger å knytte oss til hverandre, samtidig som at vi også må beskytte våre egne grenser. En trygg relasjon er i balanse, og hvis den bikker for mye den ene eller den andre veien, blir vi gjerne utrygge.

Personalet i stolen passet på meg, men balansen i relasjonen var rimelig skakk. Jeg var hjelpeløs, og det føltes både trygt og truende på samme tid. De tok over ansvaret for livet mitt i en periode, og jeg slapp å bestemme selv om jeg skulle leve eller dø. På en måte var det en lettelse, på en annen var det uhyggelig klaustrofobisk. Det er vanskelig å få tillit til noen som tar fra deg makten med tvang.

Alle har sin egen intimsfære som ingen andre har adgang til uten å være spesielt invitert. Jeg hadde absolutt ikke invitert noen. Når man er på sitt jævligste og mest sårbare, er det mer naturlig å ville gå i skjul og gjemme seg, iallfall for meg. Som en dødssyk katt som legger seg under vedskjulet for å få dø i fred.

Det var ydmykende å bli sett på konstant, å ikke få dusje alene, å være tvunget til å vise all min kroppslige og sjelelige nakenhet i det avslørende og grelle institusjonslyset. De som observerte meg, var ikke engang folk jeg kjente personlig. Jeg skammet meg over alt de kunne se, men også over at dette ikke var et ansvar de hadde bedt om. Omsorgen jeg fikk, var en del av en arbeidsinstruks, og det føltes kjølig, klinisk og formelt.

Tvangsomsorg bryter med de uskrevne reglene for nærhet og avstand som vi vanligvis forholder oss til. Dette krever mye av den som har makten. Det at stolen ble flyttet, var et lite tegn på respekt for min autonomi, noe jeg satte pris på. Men jeg husker skikkelsen i stolen som ansiktsløs og autoritær, skummel, selv om jeg i ettertid skjønner at det var en person med sitt eget puslespill av holdninger, motiver, personlighetstrekk og erfaringer. Den gangen føltes det som om de visste alt om meg og jeg ingenting om dem.

I starten av oppholdet brydde jeg meg ikke; jeg tror knapt jeg la merke til dem. Det at jeg begynte å kjenne på ubehaget i å bli observert hele tiden, var sånn sett et godt tegn. Fra å være et tomt skall som, ifølge journalen, «viser svært dårlig emosjonell kontakt og ofte stirrer rett ut i luften», begynte jeg å observere verden rundt meg igjen. Sengen med en sørgelig flat pute, små hull i strien på veggen, hvor noen kanskje hadde pirket og gravd med frustrerte og skamfulle fingre. Det halvmørke rommet, hvor den eneste kilden til lys var det som slapp inn gjennom døråpningen. Og der: en ukjent person.

Jeg var redd og trist, men det å se meg rundt og bli mistenksom overfor andres hensikter, viste i det minste en antydning til liv og egen vilje. Paradokset er at når man er frisk nok til å få tilbake retten til å trekke seg mer unna fysisk, øker behovet for emosjonell kontakt, og man er ekstremt var for avvisning.

Jeg gråter aldri når jeg er på mitt verste, men når jeg begynner å våkne, kommer tårene. Etter å ha mistet seg selv på den måten sitter man igjen med en enorm sorg og skam. Jeg lå i sengen og gråt, mens personen i stolen fortsatte å observere på avstand, men sa ingenting og kom ikke bort til meg. Jeg synes fremdeles det er snodig. Kanskje var det for å vise respekt for grensene mine, som det med å flytte stolen, men det føltes ikke som omsorg. Jeg ble ikke møtt, men følte meg stirret på.

Å bli sett på uten å bli snakket til, i time etter time, kan føles som å være med i et surrealistisk teaterstykke. Uvirkelig og kunstig. Det føltes ubehagelig nært samtidig som avstanden mellom oss ble tydeligere. Vi var ikke likemenn. Jeg var syk, hun var frisk. Det var som om tårene mine ikke var en rimelig reaksjon på omstendighetene, men bare et symptom på depresjonen. En feil.

Hvis mangelen på følelser i den dype depresjonen tolkes som avkopling fra verden, kan synlige uttrykk for sorg og frykt bunne i et ønske om å kople seg på igjen, men man er fremdeles usikker på om man er verdig til å bli medlem i det menneskelige fellesskapet. Terskelen for å kjenne på sviende avvisning er lav når man er så hudløs.

Jeg har et tosifret antall innleggelser bak meg, noen på akutten og noen på DPS døgn. Mitt inntrykk er at akuttpsykiatrien preges av tanken om at man ikke skal «belønne» sterke følelsesutbrudd med oppmerksomhet, for da blir det bare verre. Jeg husker få tilfeller hvor personalet uoppfordret oppsøkte meg bare for å ta en prat. Kanskje handler dette om ressurser, men jeg tror også holdninger spiller en rolle. En frykt for å slukes av det skadeskutte beistet. Til dels kan jeg forstå det. Kaster man seg inn i en annens følelseskarusell, er det lett å bli fartsblind, og da kan man ikke hjelpe.

Jobben er å stå støtt når pasienten ikke kan, men det bør også være rom for bevegelse. Selv om relasjonen er kortvarig, kan det være et enormt viktig møte for en pasient som er helt på bunnen. Ja, man risikerer at det kan bli slitsomt og ubehagelig – men det er vanskelig å rense sår og plastre sammen hvis man ikke tåler å se blod.

Nær, men ikke for nær er et krevende dilemma for helsepersonell, kanskje spesielt i psykiatrien. Empati, som folk i helsevesenet ofte har en del av, er en styrke når man skal jobbe med mennesker, men også en svakhet. Å være medfølende samtidig som man har et klart skille mellom seg selv og pasienten, tærer sikkert på kreftene – men jeg tror det er essensielt for å gi god hjelp.

Jeg sier ikke at det er lett, men kanskje det blir enklere å være modig i vanskelige møter hvis man husker at det viktigste for pasienten er å bli tålt. Å vise at man tåler dem på sitt verste, er noe av det mest omsorgsfulle man kan gjøre. Det kan formidle håp om at det finnes en fremtid der ute i verden, i stedet for avvisning forkledd som hensynsfullhet.

Stolen ble flyttet litt vekk fra døren, og en dag var den tom. Til syvende og sist var de standhaftige blikkene som fulgte meg gjennom disse ukene, en bekreftelse på at jeg var verdt å redde. De passet på at kroppen var trygg frem til resten av meg kom tilbake.

Denne tomme stolen i døråpningen betydde at jeg var klar for å få tilbake friheten og ansvaret. Jeg pustet ut og strittet imot. Jeg er takknemlig for at de orket å se på meg. Uten dem kunne jeg selv ha blitt den tomme stolen rundt middagsbordet.

– Dersom du får skyldfølelse av å be om hjelp, så ber du gjerne ikke om hjelp Forrige artikkel Et godt liv Neste artikkel