fbpx – Det mangler kunnskap om trusler og vold i helse- og sosialtjenesten Hopp til hovedinnhold

– Det mangler kunnskap om trusler og vold i helse- og sosialtjenesten

Bildet viser en kvinne med bøyd hode.
KOMPLEKS TEMATIKK: Forebygging av trusler og vold i arbeidslivet krever en helhetlig tilnærming for å lykkes. Det er viktig å sammenstille kunnskap fra brukerne selv, pårørende, sykepeiere og øvrige personell, ledere og samarbeidspartnere.  Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Studier av brukeres egne perspektiver på trusler og vold i helse- og sosialtjenester er mangelvare, både nasjonalt og internasjonalt. Det antas å være betydelige mørketall, skriver innleggsforfatteren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Høstens tragiske knivangrep på to ansatte ved Nav Årstad i Bergen, der en ansatt ble drept, har igjen revet opp en verkebyll som har vært dekket til helt siden forrige gang en bruker tok livet av sin saksbehandler på et Nav-kontor i Oslo i 2013.

Igjen har det blitt trukket frem i nyhetsartikler og kommentarer at ansatte i helse- og sosialtjenestene i Norge er suverent mest utsatt for trusler og vold i arbeidslivet i Norge.

Sykepleiere er svært utsatt

Å bli utsatt for trusler og vold er en såpass vanlig foreteelse i helse-, omsorgs- og sosialtjenester at enkelte forskere anslår en livstidsprevalens, eller sannsynlighet for minst én gang i løpet av yrkeskarrieren å bli utsatt for trusler eller vold fra brukere og pasienter, til å være 100 prosent.

I mange yrker i helse-, omsorgs- og sosialsektoren er denne innsikten så dypt inngravert i bevisstheten blant personell at trusler og vold anses som «en del av jobben».

Nyere oversikter fra Norge viser at sykepleiere er en svært utsatt yrkesgruppe. Videre er barnevernsansatte og ansatte i tjenester for personer med kognitive funksjonsnedsettelser svært eksponert.

Yrkene kjennetegnes ved å utøve sitt arbeid i umiddelbar fysisk nærhet til mennesker.

Alle disse yrkene er kjennetegnet ved å utøve sitt arbeid i umiddelbar fysisk nærhet til mennesker som befinner seg i særlig utsatte, sårbare og avmektige livssituasjoner.

Det er altså kvaliteter og egenskaper ved rammene rundt og sammenhengene, som for eksempel at sykepleiere utøver sin hjelp til mennesker og særtrekk ved arbeidsoppgavene deres, som gjør arbeidet utpreget risikoutsatt.

Trenger mer kunnskap

I Norge er det særlig FAFO og FO som det siste tiåret har bidratt med kunnskap om utbredelsen av vold og trusler i helse- og sosialtjenester gjennom to undersøkelser fra 2009 og 2019. Imidlertid er disse undersøkelsene beheftet med begrensninger knyttet til utvalgene.

I den første undersøkelsen deltok kun medlemmer fra FO og Fagforbundet som jobbet i offentlig sektor i tjenester for personer med kognitive funksjonsnedsettelser og i barnevernet.

Den siste undersøkelsen inkluderte flere sektorer, men deltakerne ble kun rekruttert blant medlemmer i FO. I SSBs jevnlige levekårsundersøkelser kan man også finne noe informasjon om fordeling av eksponeringen for trusler og vold blant ulike yrkesgrupper.

I siste SSB-undersøkelse fra 2019 fremkommer det at 19 prosent av sykepleiere i Norge var blitt utsatt for trusler og vold i løpet av en 12-måneders periode. Problemet med denne statistikken er at den ikke er differensiert nok med henblikk på hvilke tjenester utsatte sykepleiere jobber i.

En underrapportering i praksisfeltet

Én særlig utfordring knyttet til etablering av status for utbredelsen av trusler og vold i helse- og sosialtjenester, er en utbredt og særdeles standhaftig underrapportering av trusler og vold i praksisfeltet.

Det er mange grunner til det, men særlig den nevnte opplevelsen av trusler og vold som å være «en del av jobben», engstelse for å bli opplevd som uegnet for jobben av kolleger, eller erfaringer med manglende støtte og engasjement fra ledelse, er noen av de viktigste.

Det antas å være betydelige mørketall.

I tillegg er det blant praktikere, men også selv blant voldsforskere, stor uenighet om definisjonene av trusler og vold. Sammen gjør dette at det er manglende kunnskap om utbredelsen av trusler og vold i ulike sektorer av helse- og sosialfeltet, både nasjonalt og internasjonalt. Det antas å være betydelige mørketall.

Studier er mangelvare

Når vi kommer til kilder til dypere kunnskap som gir oss en mulighet til å utvikle mer mekanistiske forståelser av fenomener, som vi gjerne finner i kvalitative studier, er tilstanden minst like begredelig.

I Norge finnes det kun et fåtall studier av fagpersoners perspektiver på og erfaringer med trusler og vold fra brukere. Studier som Lillevik og Øiens fra 2010, Gamme og Eriksson fra 2018 og Maagerø-Bangstad og kolleger fra 2019 og 2020, er noen av få som er gjennomført i Norge det siste tiåret.

Studier av brukeres egne perspektiver på trusler og vold i helse- og sosialtjenester er mangelvare, både nasjonalt og internasjonalt.

Det får konsekvenser

Den rådende kunnskapsmangelen på feltet betyr flere ting. Blant annet betyr det at policyer og retningslinjer innen forebygging og håndtering av trusler og vold baserer seg på et sviktende kunnskapsgrunnlag. På denne måten kan vi komme til å bomme med våre innsatser eller, i verste fall, risikere å bidra til problemet vi forsøker å løse.

Trusler og vold i arbeidslivet er en kompleks tematikk.

Trusler og vold i arbeidslivet er en kompleks tematikk, og forebyggende tiltak krever en helhetlig tilnærming for å kunne lykkes. Det er viktig å ha tilstrekkelig kunnskap utviklet og sammenstilt fra ulike ståsteder i feltet det være seg fra brukerne selv, pårørende, sykepleiere og øvrig personell, ledere og samarbeidsparter.

Mangel på kunnskap om virkningsfulle faktorer i konkrete møter mellom brukere og ansatte, men også organisasjonenes og samfunnets generelle innsatser for å forebygge uønskede hendelser, vil forebygging og håndtering av trusler og vold i helse- og sosialtjenester være fundert på et usikkert og mangelfullt grunnlag.

Sterkt behov for mer kunnskap

Vi vil derfor løpe risikoen for å feile i våre bestrebelser på å nå en nullvisjon for trussel- og voldshendelser i arbeidslivet, og nye tragiske hendelser vil kunne finne sted i fremtiden.

Vi trenger en større satsing på og prioritering av kunnskapsutvikling om trusler og vold i arbeidslivet, og særlig praksiser og organiseringsmåter som bidrar effektivt til gode tjenester til innbyggerne, men også en til et trygt arbeidsliv for sykepleiere og andre i helse-, omsorgs- og sosialtjenestene.

Jeg vil avslutte med å oppfordre myndigheter, forskningsmiljøer, arbeidsgivere og arbeidstakerorganisasjoner i feltet til å gå sammen om en dugnad for å fremme en kunnskapsutvikling som den seneste tidens hendelser igjen, og på alvorligst mulig vis, har minnet oss om at er et sterkt behov for.

Les også:

Trondheim: Kraftig økning i vold mot sykehusansatte

Flyfoto av St. Olavs Hospital i Trondheim
UTAGERING: St. Olavs hospital har, ifølge kvalitetssjef Merete Blokkum, som politikk alltid å anmelde hendelser der ansatte er truet eller utsatt for vold. Den slags har det blitt langt mer av. Foto: St. Olavs Hospital

Rundt to ganger i uka må politiet tilkalles ved St. Olavs hospital i Trondheim.

I fjor håndterte sikkerhetsseksjonen ved St. Olavs hospital i Trondheim 652 personoppdrag, noe som utgjør en økning på 47 prosent fra året før, melder Adresseavisen. [artikkelen krever betaling]

I 417 av tilfellene, var det meldt om utagerende pasienter. 112 ganger, cirka to ganger ukentlig, ble politiet tilkalt.

Når vi blir tilkalt, så er det snakk om mer enn trusler, da er det en fare for at det kan skje noe.

Roald Hammer, leder for Sikkerhetsseksjonen ved St. Olavs hospital

Vakthold døgnet rundt

– Det har vært en ganske markant økning i antall oppdrag de siste årene, og det er hendelser med kraftig utagering som øker mest, sier Roald Hammer, leder for Sikkerhetsseksjonen.

– Når vi blir tilkalt, så er det snakk om mer enn trusler, da er det en fare for at det kan skje noe.

Hammer leder en vaktstyrke på 20 personer, som sørger for vakthold døgnet rundt på sykehuset.

Han forteller til avisa at oppdragene som oftest dreier seg om utagerende pasienter, men at det også kan være snakk om personer som ikke har noe på sykehuset å gjøre. Ofte er hendelsene knyttet til rus eller psykiatri.

Mer telefontrakassering

Merete Blokkum, kvalitetssjef ved St. Olavs hospital, forteller om tendens som er ny av året, nemlig økningen av verbale trusler og trakassering mot operatører på AMK-sentralen.

Hun sier forteller videre at St. Olav alltid anmelder hendelser hvor ansatte er truet eller utsatt for vold fra pasienter eller pårørende.

– Det er viktig at vi som arbeidsgiver er veldig tydelig på at det skal være trygt å gå på jobb ved St. Olav. Hvis man har stått i en vanskelig situasjon, skal en ha tilbud om oppfølging og samtaler, sier Blokkum til Adresseavisen.

Sykehuset vurderer nå å legge til rette for et skjermet areal knyttet til akuttmottaket, med ansatte som er ekstra trent i å håndtere utagerende pasienter.

Økning også i Bergen

Også andre steder i landet meldes det om økning av vold og trusler mot helsepersonell.

I januar kunne Bergensavisen melde at antall vold- og trusselhendelser ved psykiatrisk klinikk ved Helse Bergen hadde gått opp fra 570 i 2016 til 953 i 2017.

Det tilsvarer en økning på nærmere 70 prosent.

I hele Helse Bergen ble det registrert 1454 vold- og trusselhendelser i fjor, hvorav 20 ble meldt til politiet, ifølge avisen.

Utsatt helsepersonell

Helsepersonell er blant arbeidstakerne som er mest utsatt.

I en undersøkelse Arbeidstilsynet presenterte i fjor, oppga 27 prosent av sykepleiere at de hadde vært utsatt for vold eller trusler foregående år.

For alle arbeidstakere var tallet 7,5 prosent.

Arbeidsgivers ansvar

– Det er godt kjent at ansatte i deler av helsesektoren er spesielt utsatt for vold og trusler, sier regiondirektør for Arbeidstilsynet Vestland, Borghild Lekve.

Hun mener det er foruroligende om omfanget nå dessuten kan se ut til å øke, og minner om at det er arbeidsgivers ansvar å gjøre klare risikovurderinger med hensyn til de ansattes sikkerhetssituasjon.

– Slike vurderinger må gjøres jevnlig, og man er pliktig til å sette inn nødvendige tiltak, understreker Lekve.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.