fbpx – Det er en omsorgsløs politisk styring av eldreomsorgen Hopp til hovedinnhold

– Det er en omsorgsløs politisk styring av eldreomsorgen

Bildet viser en figur av en gammel mann med stokk som står helt alene.
FRA VONDT TIL VERRE: – Norsk eldreomsorg er i dyp krise. Det er mangel på sykepleiere, og oppgavene som skal løses er nå vanskeligere og flere enn det som er mulig for de ansatte i eldreomsorgen å ivareta, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjon: Mostphotos

– Sentrale politikere langs hele aksen fra venstre til høyre må bære skylden for at vårt omsorgssystem for eldre står i en trippelkrise. Kompetansen, kapasiteten og tilliten er så tynnslitt at jeg blir redd, skriver forskeren.

Dette er et leserinnlegg. Innholdet gir uttrykk for forfatterens egne synspunkter og holdninger. Innlegg sendes til meninger@sykepleien.no. Les også veiledningen.

Vi som forsker på eldreomsorgen vet det. De som jobber der, vet det. Ikke minst de som er avhengig av omsorgen – de pleietrengende eldre – vet så inderlig vel at norsk eldreomsorg er i dyp krise. Og koronapandemien har gjort vondt veldig mye verre.

Pilene går feil vei

Mangelen på sykepleiere i eldreomsorgen fortsetter bare å øke samtidig som arbeidsbetingelsene blir stadig verre. Mange som jobber i eldreomsorgen ønsker å slutte – spesielt de unge.

Få nyutdannede sykepleierne drømmer om å jobbe i den kommunale eldreomsorgen. Dette handler om de dårlige arbeidsvilkårene. De har sett i praksis hvordan sykepleierne får ansvar for altfor mange pasienter, og det skremmer dem.

Jeg kjenner en ung og nyutdannet sykepleier. Hun er en av de få som faktisk hadde eldreomsorgen som førstevalg. Hun har sendt meg utdrag fra dagboka si. Etter en seinvakt skriver hun:

«Jeg er så sint nå. Jeg er sint og lei meg samtidig. Det var helt vanvittig mye å gjøre på seinvakta. Jeg føler at jeg ikke var der for dem som trengte det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg måtte si «jeg kommer snart» eller «bare vent litt, så kommer vi». Jeg tissa ikke en eneste gang på hele vakta. Jeg pressa ned en karbonade uten å sette meg, bare for energiens skyld, mens jeg planla neste steg.»

Hun beskriver hvordan hun, midt mellom vasking, medisinering og legging av beboere, passerer en engstelig dame som ikke vet hvor hun selv er:

«Hun lyste opp da hun så meg fordi hun øynet et håp om å få svar på alle spørsmålene sine. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hastet forbi gamle mennesker som sårt trenger omsorg fordi jeg må ta enda et stell på en annen gruppe.»

Intet nytt

Tilbake i 2002 var jeg med på å dokumenterte hvordan et manglende samsvar mellom forventninger og ressurser skapte motsetninger og dilemmaer som glatt ble overlatt til de som jobbet nærmest pasientene å håndtere.

Det vi allerede for snart 20 år siden betegnet som en kapasitetskrise, rammet både de ansatte, sykehjemsbeboere og pasienter.

Møtet med eldreomsorgen som sykepleier, ble et sjokk. 

Siden fikk vi det som ble kalt samhandlingsreformen, som skulle skape smidighet mellom sykehusene og kommunene. I virkeligheten var reformen en gigantisk ansvarsforskyving fra spesialisthelsetjenesten og over på kommunene. I tillegg ble kommunene fratatt enhver mulighet til å sette grenser: de nye oppgavene måtte de bare påta seg.

Sykepleieren som delte sine dagboknotater med meg, har nå sluttet i eldreomsorgen. Hun orket ikke mer på tross av at hun lenge hadde ønsket å jobbe nettopp med gamle mennesker på sykehjem. Hun gledet seg til å bli ferdig utdannet sykepleier og skrev ivrig sin bacheloroppgave om eldre på sykehjem. Hun gledet seg til å få muligheten til å realisere alt det interessante, verdifulle og viktige hun lærte i utdanningen. Men møtet med eldreomsorgen som sykepleier, ble et sjokk selv om hun visste hva hun gikk til.

Ekstreme forhold

Hun er aldeles ikke alene om å bli utslitt, frustrert og forbannet av å jobbe i eldreomsorgen – selv før korona kom og skapte ekstreme forhold ved flere sykehjem. Sykepleierne var allerede faglig sett alene på jobb, men da pandemien traff måtte de ta ansvar for helt nye problemstillinger – fortsatt alene.

Det finnes mange dyktige helsefagarbeidere, og mange ufaglærte er gode til det de gjør, men det er bare sykepleiere som har det faglige ansvaret når en akutt situasjon med pustebesvær og spørsmål om covid-19 oppstår. Sykepleier Liv Bjørnhaug Johansen forteller i sin bok «Den lange vakta» hvordan ivaretakelse av sykepleiernes eget behov for beskyttelsesutstyr ble nedprioritert av sparehensyn. Og dette til tross for at de fleste koronadødsfall skjedde på sykehjem og ikke på sykehusene.

Mange snakker om at mangelen på sykepleiere vil bli overveldende i fremtiden. Faktum er at vi allerede har en overveldende mangel på sykepleiere. Og det hjelper ikke å utdanne mange flere så lenge arbeidsbetingelsene ikke er til å leve med og lønna ikke står i forhold til risiko og innsats.

Døve ører

Hva er i veien med eldreomsorgen? Vel, våre sentrale politikere langs hele aksen fra venstre til høyre ser simpelthen ikke ut til å ta situasjonen på alvor. I stedet har de gjennom flere år med viten og vilje underfinansiert den offentlige eldreomsorgen – på tross av at den ene forskningsrapporten etter den andre har varslet om konsekvensene.

En avdelingsleder på et sykehjem forteller at det faste personalet nå nærmest flykter som følge av de ekstreme forholdene under korona. Tre av ni ansatte er sykemeldt. Samtidig er det kø av ufaglærte som ønsker å jobbe på hennes avdeling. Dette er en kompetansekrise.

Vi er derfor også i ferd med å få en tillitskrise.

I tillegg har vi en stadig mer alvorlig kapasitetskrise. Oppgavene som skal løses er nå vanskeligere og flere enn det som er mulig for de ansatte i eldreomsorgen å ivareta. Vi er derfor også i ferd med å få en tillitskrise.

Når de som daglig jobber i velferdssamfunnets førstelinje opplever å stå personlig ansvarlig for å kompensere for politikernes manglende vilje til å finansiere sin egen politikk, så hjelper det lite med noen administrative endringer selv om de får merkelappen «tillitsreformer».

Virkelighetsfjernt

Den unge sykepleieren med hjerte for eldreomsorgen, som jeg refererte til over, fant her om dagen kladdeboken sin fra sykepleierutdannelsen. Der hadde hun notert og reflektert over etiske problemstillinger, og hun var så glad i den boken da hun studerte. Da hun fant den igjen etter ett års praksis som sykepleier på et sykehjem, ble hun nesten flau.

«Hvordan kunne jeg være så naiv?», «Hvordan kunne jeg tro det hadde noe med virkeligheten å gjøre?»

Referanser

  1. Vike H, Brinchmann A, Bakken R, Kroken R, Haukelien H. Maktens samvittighet. Om politikk, styring og dilemmaer i velferdsstaten. 1. utgave. Gyldendal; 2002.
  2. Gautun H. En utvikling som må snus. Bemanning og kompetanse i sykehjem og hjemmesykepleien. Oslo: Oslomet; 2020. NOVA-rapport.
  3. Johansen LB. Den lange vakta. En historie fra et helsevesen på bristepunktet. 1. utgave. Oslo: Forlaget Manifest; 2021.
Les også:

– Faglig skjønn og omsorg utfordres i koronaens tid

Bildet viser en lege og en sykepleier som står ved en seng der det ligger en alvorlig syk person.
SYKEPLEIERES DILEMMA: Hvordan kan sykepleiere få rom til både å følge standardiserte praksiser og bruke sitt faglige skjønn i møte med den lidende pasienten? Illustrasjonsfoto: Syda Productions / Mostphotos

Koronapandemien har synliggjort hvor viktig det er at sykepleiere har anledning til å utøve faglig skjønn, skriver artikkelforfatterne.

Sykepleieren som står nærmest pasient og pårørende erfarer dilemmaet mellom å ivareta den enkelte på en omsorgsfull måte på den ene siden, og forvalte konsekvenser av faglige krav, ressursmessige rammer og retningslinjer på den andre siden.

Faglig skjønn er det som skaper kloke vurderinger og handlinger i møte med de komplekse virkeligheter som den lidende pasienten og de pårørende er i.

Koronapandemien har synliggjort hvilke konsekvenser det kan ha når omsorg og skjønn utfordres i konkrete og uventede situasjoner.

Å lindre menneskets lidelse

Hvordan kan sykepleiere få rom til både å følge standardiserte praksiser og bruke sitt faglige skjønn i møte med den lidende pasienten? Medlidenhet og barmhjertighet er forutsetninger for å kunne romme og lindre menneskets lidelse. Medlidenhet er å bli berørt av den andres lidelse, for så å handle slik en ser er nødvendig i den konkrete situasjonen. Dette krever vilje, intellekt, personlighet, følelser, vurdering og innsikt (1).

Noe av det virksomme i sykepleien er vårt menneskesyn, både som institusjon og som enkeltindivid. Ut fra et holistisk menneskesyn, hvor mennesket er en enhet av kropp, sjel og ånd, kan mennesket bli møtt i sin lidelse. Da kan pasienten få komme frem med sin uro, og verdigheten styrkes når vedkommende får være den han er (2).

Når sykepleierne er bevisst sitt menneskesyn og fagets kjerneverdier, kan de møte det lidende mennesket og utøve omsorg og faglig skjønn, til tross for de kravene til standardiserte praksiser som for eksempel fremkommer i smittevernloven.

I konkrete pasient/pårørende-situasjoner kan det bli problematisk når loven blir lest og tolket for bokstavelig.

Sykepleiens profesjonsmandat er å lindre menneskets lidelser, men paradoksalt nok blir mange pasienter og deres pårørende påført lidelser av nettopp de smitteverntiltakene som har kommet i kjølvannet av koronapandemien. Florence Nightingale fremholdt at lidelse ikke er et symptom på sykdom, men på utilstrekkelig pleie. Det finnes mange former for lidelse som har sin årsak i pleie eller uteblitt pleie. Å utøve makt ved å frata den andre friheten er en måte å påføre andre lidelse på. Maktutøvelse kan vise seg på ulike måter og i varierende grad, blant annet ved at sykepleieren fastholder eksisterende rutiner og regler og i liten grad greier å sette seg inn i pasientens og de pårørendes tankeverden (3).

Koronapandemien og sykepleiefaglige utfordringer

Koronapandemien har både aktualisert og utfordret fagets kjerneverdier og det faglige skjønnet. Media beskriver ulike dilemmaer håndhevingen av smitteverntiltakene får i møte med mennesker. Smittevernloven er laget for å beskytte menneskene mot sykdom og lidelse. Men i konkrete pasient/pårørende-situasjoner kan det bli problematisk når loven blir lest og tolket for bokstavelig. Med oppmerksomheten rettet mot regelforståelse, formuleringer og tolkninger kan i verste fall forbindelsen til den konkrete pasient/pårørende-situasjonen gå tapt (4).

Daglig befinner sykepleiere seg i etisk ambivalente og vanskelige situasjoner som må forstås og fortolkes. Et eksempel er isolasjon og besøksforbud for pasienter på institusjon, som er et inngripende tiltak som har som mål å beskytte mennesker mot smitte og død. Samtidig kan de samme tiltakene påføre pasienter ensomhet, depresjon, uro, funksjonsnedsettelse og økt dødelighet (5).

Omsorg og faglig skjønn

Koronapandemien har synliggjort hvor viktig det er at sykepleiere har anledning til å utøve faglig skjønn. I dagens krevende situasjon finnes det eksempler på kreative løsninger for at pasienter skal kunne opprettholde kontakt med pårørende.

Likevel kan det stilles spørsmål ved hvilke muligheter sykepleiere har til å utøve skjønn i dagens helsevesen. Fremveksten av ny offentlig styring har ført til strukturelle endringer der sykepleiens profesjonsmandat har blitt redusert. I tillegg har økonomiske styringsmekanismer med hovedvekt på effektivitet og produktivitet i økende grad lagt føringer for en sykepleiefaglig praksis der omsorgsetikken, den erfaringsbaserte kunnskapen og det faglige skjønnet har blitt satt under press (6).

Likevel kan det stilles spørsmål ved hvilke muligheter sykepleiere har til å utøve skjønn i dagens helsevesen.

Erfaringene fra pandemien viser at sykepleiere også lider. Deres lidelser har vist seg som fysiske og psykiske overbelastninger, og i at sykepleierollen har blitt utfordret. Sykepleieren har stått i spenningsfeltet mellom utrygghet knyttet til koronapandemien og omsorgen for hele mennesket.

Slike erfaringer gir viktig kunnskap om arbeidsgivers særlige ansvar for å verne om sykepleierne og legge til rette for pleiekulturer som gir dem både ansvar og frihet til å være den sykepleieren pasienten og de pårørende trenger.

Konklusjon

Når myndighetene utelater sykepleiere fra kommisjonen som skal evaluere ulike konsekvenser håndteringen av koronapandemien har hatt, oppleves det som en undergraving av de særegne erfaringene og kunnskapene som sykepleiere har tilegnet seg nettopp i denne situasjonen.

Det må skje et paradigmeskifte der politikere i større grad lytter til og vektlegger sykepleieprofesjonens kunnskapsgrunnlag og verdigrunnlag. Vi står sammen, vi er modige, stolte og tydelige og vil vise at vi gjør en forskjell når det gjelder!

Slik vi ser det, må både utdanningsinstitusjonene og helseorganisasjonene utvikle kulturer som gir rom for at sykepleiere kan utvise en omsorgsetisk tilnærming til pasienter og pårørende. Der kan det faglige skjønnet få gjøre seg gjeldende gjennom kloke vurderinger og handlinger i møte med den komplekse virkeligheten som utspiller seg.

Referanser

1.        Kjær TA. Kan sundhedsvæsenet rumme lidende mennesker? Om betydningen av medlidenhed og barmhjertighed. I: Kjær TA, Martinsen K, red. Utenfor tellekantene. Essays om rom og rommelighet. Bergen: Fagbokforlaget; 2015.

2.        Kaldestad K. Menneskets verdighet i kraft av det hellige rommet. (Doktorgradsavhandling.) Åbo: Åbo Akademis forlag; 2018.

3.        Eriksson K. Det lidende menneske. København: Munksgaard; 1995.

4.        Alvsvåg H, Martinsen K. Omsorg og skjønn. Tidsskrift for omsorgsforskning 2018;4(3).

5.        Lein M. Covid-19: Hva er konsekvensene av at eldre isoleres? Norsk Helseinformatikk 21.04.2020. Tilgjengelig fra: https://nhi.no/forskning-og-intervju/Covid-19-Hva-er-konsekvensene-av-at-eldre-isoleres/?page=all (nedlastet 02.07.2020).

6.        Haukelien H. Faglighet, forpliktelse og mening. I: Vike H, Debesay J, Haukelien H, red. Tilbakeblikk på velferdsstaten. Politikk, styring og tjenester. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2016.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.