fbpx Hvordan kan kommuner ivareta etterlatte ved selvmord? Hopp til hovedinnhold

Hvordan kan kommuner ivareta etterlatte ved selvmord?

Bildet viser en ung mann som sitter på stranda med hodet i hendene
FOREBYGGING: Pårørende til personer som har tatt livet sitt, har forhøyet risiko for selv å ta sitt eget liv. Derfor kan det være selvmordsforebyggende å bistå de som står igjen. Illustrasjonsfoto: Sab Photo / Mostphotos

Det er avgjørende å støtte etterlatte etter selvmord over år, ikke uker. Fredrikstad kommunes kriseteam har gode erfaringer med samarbeid mellom profesjonelle og frivillige hjelpere.

Hovedbudskap

Etterlatte ved selvmord står i fare for å utvikle betydelige fysiske og psykiske helseplager og tidlig død. For de etterlatte vil krisereaksjonene og symptombelastningen være den samme som ved annen brå død, men i tillegg har de helt spesielle behov for psykososial støtte. Tilbakemeldinger fra etterlatte og fagfolk er at hjelpen er svært varierende fra kommune til kommune, og ikke alle som ønsker hjelp, blir tilbudt hjelp. Hva skal til for å møte etterlatte ved selvmord på en god måte?

En dag tidlig på sommeren 2020 kom jeg som del av kommunens kriseteam inn i en bolig. En voksen hadde tatt livet sitt i hjemmet, og ifølge kona hadde han mistet både jobben og livsmotet i kjølvannet av koronakrisen.

Hans egne to barn i tenårene hadde funnet faren sin død. Hva vil denne opplevelsen gjøre med disse barna? Hva kan vi bidra med? Hvordan skal vi jobbe best mulig i denne saken og i andre saker som likner?

Jeg ønsker med denne artikkelen å drøfte hvilke konsekvenser selvmord kan ha for etterlatte, og hvordan vi som profesjonelle kan bistå dem på best mulig måte. Særlig viktig er det å formidle brukerstemmen, altså tilbakemeldinger fra etterlatte om hvordan de ønsker å bli møtt og hjulpet.

Interessen for dette temaet har jeg fra mange års erfaring i jobben som psykiatrisk sykepleier i Fredrikstad kommunes kriseteam, hvor jeg ofte møter etterlatte etter selvmord.

Det siste året har jeg fått påfyll av nyere kunnskap om kriser, traumer og sorg som student på videreutdanningen «Krisehåndtering og traumebehandling» ved Universitetet i Tromsø.

Etterlatte trenger psykososial støtte

Hvert år tar mange mennesker livet sitt i Norge. Statistikken fra 2018 viser 674 selvmord, og for hvert av disse estimeres det ti nære etterlatte og berørte. Det utgjør 6740 mennesker (1–2).

For etterlatte ved selvmord vil krisereaksjonene og symptombelastningen være den samme som ved annen brå død, men i tillegg har de helt spesielle behov for psykososial støtte knyttet til at avdøde selv valgte å ta livet sitt (2).

Barn som etterlatte er i en særstilling ved at de skal bære tapet lengst, det vil si resten av livet. Hvordan foreldrene mestrer situasjonen, har mye å si for hvordan barna vil få det (3).

En etterlatt datter på ti år sa dette til meg en gang: «Jeg er så lei meg, men jeg tør ikke vise mamma at jeg er lei meg, for jeg er redd for at hun skal bli enda mer lei seg, så jeg går inn på do og skriker inne i håndkleet.»

Mange etterlatte ved selvmord sliter med skyld, selvbebreidelser og skam i tillegg til sorgen. Det er også fremdeles knyttet en del stigmaer til selvmord (4).

Edwin S. Shneidman, en av grunnleggerne av moderne suicidologi, beskriver etterlattes situasjon slik: «The person who commits suicide puts his psychological skeleton in the survivor's emotional closet.» (5, s. 38)

Krisereaksjoner må tas på alvor

Krisereaksjoner, lengsel og savn er normale reaksjoner på et tap og bør ikke sykeliggjøres. De vil vanligvis gå over av seg selv. Sorg og kriser kan også føre til alvorlige psykiske og fysiske helseplager.

Sørgende har høyere dødelighet, høyere hyppighet av uførhet samt høyere forekomst av medisinbruk og sykehusinnleggelser enn ikke-sørgende (6).

Sørgende har også økt selvmordsrisiko. Hos sørgende som de siste to årene har mistet foreldre eller ektefelle, er selvmordsraten fem ganger så stor som i resten av befolkningen (3).

Sørgende har også økt selvmordsrisiko.

Barn som har mistet foreldre eller søsken, har mer helseproblemer og økt selvmordsrisiko (7). Vi som jobber med mennesker i krise, bør ha kunnskaper om sorg og sorgbehandling og vite når og hvor vi skal henvise om sorgen blir langvarig eller komplisert.

Tidligere fasetenkning, at sorgen følger faste faser, er erstattet av ny kunnskap. «Tospor-modellen», utviklet av Margareth Stroebe og Henk Schut, ser sorgen som en prosess der de som sørger, veksler mellom å ha søkelyset på det som er tapt, men retter samtidig blikket fremover for å gå videre i livet (6).

Denne kunnskapen får konsekvenser for hvordan vi møter sørgende. Forskning på sorg og sorgbehandling er et relativt nytt felt og er ifølge Atle Dyregrov et «stebarn» til traumeforskningen (8). Suicidologien er også en nyere vitenskap, der forskning på etterlatte har vært det minst utviklede området til nå (5).

Hvem er de etterlatte?

Tidligere ble etterlatte brukt om den nærmeste familien, men i dag er det mer nyansert, og etterlatte blir brukt om en større krets. I tillegg til de nærmeste pårørende kan det dreie seg om andre i familien, venner, kjærester, medstudenter, arbeidskolleger og alle som opplever å ha nære bånd til avdøde.

Tidligere besto kjernefamilien av mor, far og barn, mens i dag er det vanlig at det etableres nye familier, ofte med nye barn. Familiekonstellasjoner kan være komplekse og kompliserte. Fra praksis ser vi at når vi reiser på et kriseoppdrag, avdekker vi ofte nye deler av nettverket som også har behov for hjelp.

Ved å tegne nettverkskart får vi en bedre oversikt. Om en elev på en skole tar livet sitt, vil mange medelever og lærere være svært berørt, og mange ønsker å få snakke med en profesjonell. Men også medpasienter og profesjonelle regnes som etterlatte hvis avdøde var under behandling.

Når en pasient eller en klient tar livet sitt, blir de som følger opp vedkommende, ofte sterkt følelsesmessig berørt. De profesjonelle har liknende reaksjoner på selvmord som andre etterlatte, men kan i tillegg bli utsatt for formell gransking av Helsetilsynet og syndebukkprosesser på arbeidsplassen (5).

I masteroppgaven til Anne-Lill Haddeland, leder for selvmordsforebyggende team ved Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) Sør, er et av funnene at når barnevernskuratorer mister en klient i selvmord, vurderer mange å slutte i jobben (9).

«Postvention» er «prevention»

«Postvention» er et begrep som er relativt nytt og betegner alle tiltak som kan redusere de negative følgene selvmord kan ha for de etterlatte (2). Viktigheten av forebygging, eller «prevention», av selvmord er allment akseptert, og det har vært og er fortsatt stor oppmerksomhet på å identifisere årsakene til at mennesker tar sitt liv.

Disse funnene blir brukt til å kartlegge selvmordsrisiko. Det har vært mindre oppmerksomhet på konsekvensene selvmordet har for de etterlatte. Nyere forskning har tydeliggjort at etterlatte har forhøyet risiko for selv å ta sitt eget liv (7).

Selvmord i nære relasjoner er altså en viktig identifisert årsak til selvmord. Ergo kan det være selvmordsforebyggende å bistå etterlatte etter selvmord. I et slikt perspektiv blir det viktig å lære mest mulig om hvordan bistanden kan ytes best mulig – og å omsette kunnskapen i praksis.

Kommuner gir ulik krisestøtte

Det er kommunens ansvar å yte hjelp til etterlatte ved selvmord samt å bistå mennesker i krise. Veilederen «Etter selvmordet – Veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord» gir råd og anbefalinger om hvordan hjelpen bør være, men det er opp til enhver kommune å organisere hjelpen (2).

Krisestøtte har til hensikt å normalisere reaksjoner, mobilisere nettverk og bidra til egenmestring (10). Det anbefales at alle kommuner har psykososiale kriseteam for å gi psykososial omsorg og støtte ved kriser, ulykker og katastrofer (2).

Tilbakemeldinger fra etterlatte og fagfolk er at hjelpen fremdeles er svært varierende fra kommune til kommune, og ikke alle som har behov for hjelp, blir tilbudt hjelp. Hva som defineres som en krise, er også forskjellig fra kommune til kommune.

Selv om veiledere og litteratur definerer selvmord som en krise, er det noen kommuner som anser selvmord som en personlig tragedie, og som ikke aktiverer kriseteamet fordi de mener det faller utenfor deres funksjon (11).

Ikke alle som har behov for hjelp, blir tilbudt hjelp.

Gry Lunde fra LEVE, Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, uttalte til VG Nett i forbindelse med at veilederen ble utgitt, at hun var positiv til veilederen, men ønsket at den var mer forpliktende. Hun ønsket også at kommunene fikk pålegg, ikke bare råd og anbefalinger (12).

Etter et selvmord vil det være mange aktører involvert, og det er viktig å sikre gode rutiner for overføring av informasjon og flyt slik at hjelpen ikke stopper opp. Hjelpen bør koordineres på et høyere nivå.

Skoler, barnehager og fastleger er alle viktige deler av kriseoppfølgingen. Når krisen har lagt seg, kan man kople på frivilligheten og likemannsstøtte. Som en del av kriseteamet ser jeg hvor viktig det er for de etterlatte med samarbeid på tvers, slik at de blir ivaretatt på alle arenaer.

Hjelpen må være proaktiv

Det som går igjen av tilbakemeldinger fra etterlatte i litteratur og artikler som omhandler etterlatte ved selvmord, er at de ikke er i stand til å oppsøke hjelp selv når de er i krisesituasjonen. De ønsker at hjelpen kommer til dem (13).

Når man vet at vanlige reaksjoner ved en krise er sjokk, nummenhet, tankekaos, tilbaketrekking og en følelse av uvirkelighet, forstår man at det er vanskelig eller umulig selv å finne og be om hjelp. Krisestøtte i denne fasen har til hensikt å skape trygghet og dempe uro.

Forskning viser at etterlatte får mindre posttraumatiske plager hvis de får hjelp tidlig til å dempe uro (10). Det anbefales at hjelpen er proaktiv, det vil si at hjelpeapparatet aktivt tar kontakt med kriserammede, og at de tar kontakt på nytt hvis den rammede takker nei til hjelp første gang. Det holder ikke å gi telefonnummeret og be etterlatte ringe ved behov (13).

Umiddelbart etter et selvmord opplever kriseteamet at etterlatte ofte trenger praktisk hjelp i tillegg til krisestøtte. De kan være bekymret for økonomien, hvordan de skal klare å betale for begravelsen eller andre regninger.

De kan ha problemer med å håndtere sosiale medier og kan trenge hjelp til å kontakte begravelsesbyrå, skole og arbeidsplass. Mange kvier seg også for å dra tilbake til hjemmet hvis selvmordet skjedde der.

I veilederen for etterlatte ved selvmord anbefales det at politiet har et system for å rekvirere hjelp til rengjøring og rydding, men vår erfaring er at dette ikke alltid skjer. Det oppleves som traumatisk for etterlatte å måtte rydde og vaske etter et selvmord.

Jeg var selv ute på et kriseoppdrag en gang hvor barna satt i sofaen mens mor vasket blod etter at far hadde skutt seg i hjemmet. Sansene er aktivert i en stressituasjon, og syn, lukt og lyder kan være noe de etterlatte kan slite med lenge. Å klargjøre boligen og legge til rette for at etterlatte kan komme hjem igjen, er en viktig del av jobben vår.

Etterlatte ønsker hjelp over tid

En 13 år gammel gutt jeg snakket med etter at moren hadde tatt livet sitt, spurte om han brukte opp hjelpen hvis vi kom to dager på rad.

Tidligere hadde vi rutiner på at kriseoppfølgingen skulle bestå av én til fem samtaler, og ved behov ville vi bistå de etterlatte med å søke om hjelp via det ordinære hjelpeapparatet. I dag, basert på egen erfaring og oppdatert kunnskap, vet vi at etterlatte har behov for støtte mye lenger.

Allerede etter begravelsen opplever etterlatte at de får mindre oppmerksomhet fra omgivelsene.

Familie og venner mobiliseres i en krise, og mange synes det er godt med all støtten de får i begynnelsen. Men etter hvert avtar interessen, andre går videre, og det forventes at de etterlatte også gjør det. Allerede etter begravelsen opplever etterlatte at de får mindre oppmerksomhet fra omgivelsene.

Tilbakemeldinger fra etterlatte viser at de opplever det som godt at kriseteamet har kontakt over tid. En telefon før høytider eller bursdager kan utgjøre en forskjell.

Ved å følge opp etterlatte over tid får vi også anledning til å observere om sorgen forløper normalt, eller om de etterlatte behøver mer hjelp. Da kan kriseteamet kople på andre aktører som kan bistå de etterlatte i sorgarbeidet.

I sin masteroppgave «Mitt hjerte er ikke helt, det er halvt» har Eva Olsen studert etterlatte ved selvmord, deres opplevelse av selvmordet og erfaringer de har med hjelpeapparatet i etterkant.

Hennes funn viser at etterlate ved selvmord ikke fikk den hjelpen de hadde ønsket seg, og de etterlyste mer anerkjennelse, forståelse og omsorg fra skole, sosialt nettverk og kommunalt hjelpeapparat (4).

Vi samarbeider med frivillige organisasjoner

Fredrikstad ble kåret til årets pårørendekommune i 2019. Vesentlig for tildelingen var kommunenes pårørendesenter. Spesialkonsulent Leif Nybøle ved senteret leder det lokale prosjektet «Sammen om sorg». De ønsker å øke samhandlingen mellom ressursene som finnes, både innenfor tjenesteapparatet og i det frivillige.

Nybøle har også meldt inn et behov for felles prosedyrer for å ivareta etterlatte ved selvmord og narkotikarelatert død. Dette lokale prosjektet har blitt knyttet opp til det nasjonale END-prosjektet, som er et forskningsprosjekt ledet av Kari Dyregrov. De skal undersøke hvordan etterlatte ved narkotikarelaterte dødsfall har det fysisk, psykisk, eksistensielt og sosialt. 

Pårørendesenteret er et godt sted for etterlatte å dele tanker og erfaringer og sortere kaos. Pårørendegrupper tilrettelegger og stimulerer til normal sorgbearbeidelse og har et nettverk av personer med egne erfaringer som har en helt spesiell verdi for etterlatte.

God ledelse er avgjørende

Samme hvor kunnskapsrike og erfarne de ansatte i et kriseteam er, så er det avgjørende at ledelsen har klare mål for kvaliteten på tjenesten. En god ledelse må arbeide ut fra ressurser og økonomi, men som 22. juli-kommisjonen skriver i sin rapport, «[…] så teller ressurser, men bruken avgjør» (14).

Når en krise oppstår, må vi skyve på planlagte gjøremål.

De som skal arbeide med kriser, må få faglig påfyll jevnlig, og tjenesten må organiseres slik at medlemmene får mengdetrening ved at de deltar på kriseoppdrag med jevne mellomrom. Alle som jobber i kriseteam, har også andre oppgaver.

Det betyr at når en krise oppstår, må vi skyve på planlagte gjøremål. Det krever god ledelse å hjelpe de ansatte til å vekte hva som er viktigst i slike situasjoner. Ofte medfører krisehåndtering belastninger på kolleger som må steppe inn. Det er et lederansvar å fordele oppgavene og skape forståelse hos alle som blir berørt.

Konklusjon

Mye oppdatert kunnskap om kriseoppfølging og sorg kommer fra hendelsene 22. juli. Både 22. juli-kommisjonens rapport og Helsetilsynets kartlegginger viser at befolkningen får ulik hjelp, avhengig av hvor de bor. Kommunene har rustet seg siden rapporten ble utgitt, og det er håp om at tilbudet i dag er mye bedre.

I innledningen på denne artikkelen startet jeg med å beskrive en fiktiv hendelse. Den likner veldig på situasjoner vi i kriseteamet ofte møter. Jeg stilte spørsmål om hvordan vi skal jobbe best mulig i en sånn sak og i saker som likner.

Jeg vil hevde at vi nå tenker og jobber på en helt annen måte i Fredrikstad kommune når det gjelder etterlatte ved selvmord enn vi gjorde for bare to år siden. Vi er nå bedre forberedt når krisen inntreffer, og tenker langt mer planmessig på langsiktig ivaretakelse.

Basert på forskning og egne erfaringer har jeg forsøkt å dokumentere at det er helt avgjørende å støtte etterlatte etter selvmord over år, ikke uker.

Jeg har også forsøkt å vise hvor viktig det er med et godt samarbeid mellom profesjonelle og frivillige. Hvis vi får alt dette til å fungere, tror jeg at vi kan hjelpe langt flere etterlatte til et bedre liv, og at vi på sikt kan håpe på å se resultater i selvmordsstatistikken.

Referanser

1.       Folkehelseinstituttet. Dødsårsaksregisteret. Selvmord etter kjønn, alder og dødsmåte. Tilgjengelig fra: http://statistikkbank.fhi.no/dar/ (nedlastet 01.06.2020).

2.       Helsedirektoratet. Etter selvmordet – Veileder om ivaretakelse av etterlatte ved selvmord. Oslo; Helsedirektoratet; 2011. IS-1898.

3.       Bugge KE, Eriksen H, Sandvik O. Sorg. 3. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2011.

4.       Olsen E. Mitt hjerte er ikke helt, det er halvt. En kvalitativ undersøkelse av hvordan etterlatte blir ivaretatt av hjelpeapparatet etter et selvmord i nær familie. (Masteroppgave.) Halden: Høgskolen i Østfold, Avdeling for helse og sosialfag; 2016.

5.       Larsen K. Bokanmeldelse: Postvention in action. The international handbook of suicide bereavement support. Suicidologi. 2018;3:38–40.

6.       Stroebe M, Stroebe W, Schut HAW. Helsemessige følger av sorg. Tidsskrift for Norsk psykologforening. 2011;48:883–97.

7.       Dyregrov A, Dyregrov K, Kristensen P. Hva vet vi om sorg og komplisert sorg? Psykologisk.no. 26.09.2014. Tilgjengelig fra: https://psykologisk.no/2014/09/hva-vet-vi-om-sorg-og-komplisert-sorg/ (nedlastet 01.09.2020).

8.       Feyn S. Sorgen er blitt et stebarn. Dagsavisen. 09.07.2014 . Tilgjengelig fra: https://www.dagsavisen.no/nyheter/innenriks/sorgen-er-blitt-et-stebarn-1.285598 (nedlastet 01.06.2020).

9.       Haddeland A. Selvmord som tema for kurator i barnevernstjenesten. Hvordan påvirkes kurators arbeidssituasjon når en klient tar sitt liv? (Masteroppgave.) Oslo: Universitetet i Oslo, Institutt for klinisk medisin; 2012.

10.     Helsedirektoratet. Mestring, samhørighet og håp. Veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer. Oslo: Helsedirektoratet; 2016. IS-2428.

11.     Hoel TL. Toppmøte 2017: Etterlatte ved selvmord har store utfordringer. Erfaringskompetanse.no. 27.04.2017. Tilgjengelig fra: https://erfaringskompetanse.no/toppmote/toppmote-2017-etterlatte-selvmord-store-utfordringer/ https://erfaringskompetanse.no/toppmote/toppmote-2017-etterlatte-selvmord-store-utfordringer/ (nedlastet 15.03.2020).

12.     Nilssen D, Svendsen SH. Mener etterlatte ikke får god nok oppfølging etter selvmord. VG.no. 14.07.2012. Tilgjengelig fra: https://www.vg.no/forbruker/helse/i/xLx0X/mener-etterlatte-ikke-faar-ikke-god-nok-oppfoelging-etter-selvmord (nedlastet 30.03.2020).

13.     Dyregrov K. Hvilken hjelp ønsker etterlatte ved selvmord? Suicidologi. 2004;9:8–11.

14.     NOU 2012: 14. Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Oslo: Departementets servicesenter, Informasjonsforvaltning; 2012.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Selvmord: – Vi som pårørende ble pålagt et altfor stort ansvar og kom til kort

Illustrasjonen er satt sammen av flere bilder som viser forfatteren sammen med mannen sin.
LIVET FØR: I kriser må pårørende og profesjonelle så sammen, skriver Bjørg Aftret som opplevde å bli satt på sidelinjen da mannen ble psykisk syk.  Foto: Bjørg Aftret

Maktesløs og alene. Det var slik jeg følte meg da mannen min havnet i en livskrise og ble alvorlig deprimert. 28. august 2014 tok han livet sitt.

Vi hadde bedt om hjelp ­lenge, men ble møtt med lange ventelister både hos psykolog og i psykisk helsevern. Det var sommer og ferieavvikling, men etter det som føltes som en evighet, fikk han til slutt tilbud om en plass ved akutt­avdelingen ved Diakonhjemmet ­sykehus i Oslo, voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen. Da hadde det gått mer enn tre uker siden vi innstendig ba om hjelp. Han sov der i to døgn, først på akutten og deretter på døgnposten. Etter det var han hjemme, men ble fulgt opp av psykolog.

Lyn fra klar himmel

Kunne noe ha vært annerledes? Svaret er ja. Jeg strakk ikke til, og helsehjelpen Knut Erik så sårt trengte, kom altfor seint. Det viste seg også at den var utilstrekkelig og ikke fanget opp hvor alvorlig situasjonen faktisk var. Selvmordet skjedde samme dag som han skulle til samtale hos en ny psykolog ved poliklinikken, som han altfor lenge hadde ventet på. For meg og døtrene våre kom det som lyn fra klar himmel.

Det var aldri i mine tanker at Knut Erik, kjæresten og ­ektemannen min gjennom 26 år, skulle ende med å ta sitt eget liv. Han var, slik jeg oppfattet det, både sterk og trygg, en mann som fikset livet sitt, og hadde det bra med seg selv. Men noe hadde skjedd det ­siste året, særlig de siste tre månedene. Knut Erik hadde en ansvarsfull stilling som utenrikssjef i NRK, en jobb han trivdes svært godt i, men som begynte å tære på kreftene. Han sov dårlig og grublet mye. Da han søkte en ny jobb i NRK som han ikke fikk, gikk det hardt inn på ham. Nederlaget var likevel til å bære, men han var sliten og bestemte seg for å slutte i sjefsjobben.

Han sluttet før påske i 2014, glad for og fornøyd med å ha tatt en beslutning. Andre påskedag reiste han til Oxford fordi han hadde fått et utdanningsstipend på tre måneder fra Fritt Ord. Framtida så lys ut. Det tunge jobbansvaret var borte samtidig som han kunne lære noe nytt.

Hadde jeg visst det jeg vet nå, er det mye jeg skulle ha gjort annerledes.

Bjørg Aftret

Men det ble ikke slik jeg ­hadde tenkt. Knut Erik var mentalt sliten, helt på bunnen. Tankekjøret tok helt over, og om natta hendte det at det han kalte «demoner», banket på. Han orket ikke tanken verken på studier eller å begynne som journalist i utenriksavdelingen igjen og angret dypt på at han hadde sagt opp som utenrikssjef. Den feilbeslutningen kvernet i tankene hans dag og natt.

Det ble ei tøff tid. Etter at Knut Erik hadde reist til Oxford, fikk jeg for alvor ­merke hvor krevende det er å være pårørende. Disse erfaringene beskriver jeg i boka Om jeg hadde visst … Historien om et selvmord, som er skrevet sammen med psykolog ­Gudrun Dieserud. Hadde jeg visst det jeg vet nå etter å ha jobbet med boka, er det mye jeg skulle ha gjort annerledes.

Men hva gjør du når ektemannen din plutselig sliter psykisk og ikke er seg selv?

Når Knut Erik klandret seg selv for det uføret han hadde havnet i, ble jeg, derimot, en mester til å minne ham på at han var god og flink, og at han måtte tenke positivt. Jeg forsto selvsagt at han hadde det tøft, men trodde at mine heiarop før eller siden ville hjelpe.

Seint og tidlig tok jeg fram alt jeg hadde av styrke. ­Siden han var i Oxford da plagene ­eskalerte, snakket vi stadig sammen på telefon, og jeg ­mailet, tekstet og oppmuntret ham så godt jeg kunne.

Sommeren 2014:

Knut Erik er utbrent og deprimert, mener fastlegen i Oslo, som har henvist ham videre til psykisk helsevern. Det er juli 2014. Han er tilbake fra Oxford, men ­hjelpen kommer ikke umiddelbart og når vi trenger den. Dager og uker går. Knut Erik har fått antidepressiva og blir mer og mer deprimert. Vi vet at dette er en bivirkning de første par ukene, men siden stemningsleiet hans fortsatt ikke har endret seg, ­føler vi oss utrygge på medisinbruken. Er det virkelig sånn det skal være?

5. august kommer han endelig til Diakonhjemmet sykehus i Oslo, voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen, dit fastlegen har sendt oss etter en ny konsultasjon. Jeg skvetter når jeg hører mannen min svare bekreftende på spørsmål om selvmordstanker i inntakssamtalen. Dette er helt nytt for meg og temmelig skremmende. Likevel er jeg ikke redd, men derimot lettet når han like etter får tilbud om plass på akuttavdelingen

Det er en merkelig følelse å forlate mannen sin innelåst på ei avdeling med pasienter som har tyngre problemer enn ham. Men nå har fagfolk tatt over, og jeg kan endelig slappe av. Denne natta sover jeg godt for første gang på veldig lenge. Dagen etter blir han overført til døgnavdelingen etter eget ønske. Han føler seg utilpass, og etter ei natt der sover han hjemme. På hverdagene har han en time med psykolog og sporadisk legetilsyn. Resten av døgnet er han enten alene eller sammen med meg og familien. Likevel føler jeg meg ganske trygg så lenge han blir fulgt opp av fagfolk på Vinderen.

Men ansvaret tynger. Jeg må være sterk og beveger meg i et landskap jeg kan altfor lite om. Knut Erik er alvorlig deprimert. Tre kvarter med terapi fem dager i uka er langt fra nok til å komme seg videre og ut av de mørke tankene. Både han og jeg er ganske sikre på at medisinene han får, ikke virker slik de skal. Kanskje han vil respondere bedre på andre medisiner eller annen terapi som går mer i dybden og ser hele mennesket, kartlegger oppvekst, familieliv – ja, alt som kan ha betydning for om en person kommer seg over kneika eller ikke? Hvordan er selvfølelsen? Er han mer sårbar enn han viser?

På sidelinja

Psykiatrien ble ikke den hjelpeinstansen jeg så sårt trengte. Jeg, som nærmeste pårørende, ble satt på sidelinja. Som voksen mann hadde han ansvar for seg selv, og jeg fikk ikke vite hva som skjedde i behandlingen.

Riktignok var jeg med på et par samtaler med psykologen hans. Var det taushetsplikten som sto i veien for at jeg ikke fikk vite om bekymringene som eksisterte? Hvorfor ­skulle ikke jeg vite at han var lagt inn på grunn av selvmordsrisiko? Og hva ble gjort for å ­minimere den?

Men hvorfor ble ikke vi pårørende involvert? Vi vet jo hvor skoen trykker.

Bjørg Aftret

Knut Erik ble skrevet ut av døgnenheten ved Vinderen etter eget ønske. Han var utålmodig og mente at han var friskere enn han egentlig var. Av epikrisen jeg leste senere, kom det fram at helsepersonellet ­mente at han egentlig hadde behov for å være der lenger. Men ­siden han selv var bestemt på ikke å være pasient, ønsket de ikke å krenke ham.

Frivillighet står høyt i kurs innenfor psykisk helsevern, det er stort sett en forutsetning for å få hjelp. Men hvorfor ble ikke vi pårørende involvert? Vi vet jo hvor skoen trykker. I ettertid har jeg tenkt mye på hvorfor jeg ikke ble involvert mer i behandlingen, og hvorfor jeg ikke ble spurt mer til råds.

Jeg kunne også ha trengt veiledning og fått råd om hvordan jeg skulle forholde meg til situa­sjonen. Mens det sto på som verst, savnet jeg også noen som kunne avlaste meg. Jeg var hjelpeløs samtidig som jeg gjorde alt jeg kunne for å minske smerten og bedre livet hans.

Min strategi var å pushe ­positiv tenkning. I ettertid har jeg skjønt at det legger mer stein til byrden, altså at man føler seg enda mer mislykket.

Utmattende å være på­rørende

I boka vår beskriver vi maktesløsheten som inntreffer når en av våre nærmeste blir utbrent og psykisk syke. Etter råd fra helsepersonellet ved Vinderen gikk jeg på jobb mens Knut Erik var hjemme alene. Var det så lurt? Burde han ikke hatt ­noen som var rundt ham i en så kritisk fase?

Det er utmattende å være pårørende. Det suger kraften ut av deg – mest fordi du ikke vet hva du skal gjøre, og mye fordi det meste du gjør, blir feil. Det er ingen «quick fix» å bli frisk etter en alvorlig depresjon. Det er ikke bare å sende folk hjem uten oppfølgning eller et tilbud fram i tid, slik det var for oss. I motsetning til fastlegen vår, som ga oss sitt mobilnummer, var det ikke mulig å ringe til psykologen og heller ikke til vakthavende lege ­direkte. Det er kanskje f­orståelig, men en slik telefon kan ­være livreddende der og da.

Knut Erik ble overført til ­poliklinikken og skulle ­fortsette terapien der etter at han ble utskrevet fra døgnavdelingen 15. august. Det ­skulle være en smidig overgang med psykologen fra døgnavdelingen til stede i første time. Det skjedde ikke. Da Knut Erik ikke dukket opp til denne ­timen om formiddagen 28. ­august 2014, ble han heller ikke etterlyst eller ringt til. Det kunne ha reddet livet hans. Men det var ikke ­rutine, fikk jeg vite.

Behandlingen sviktet

 I ­ettertid har jeg funnet ut at det var mye som sviktet da Knut Erik trengte hjelp som mest. En mestringsplan fantes ikke, legetilsynet var sporadisk, og medisinbruken, inklusive virkningen av medisinene, ble ikke sjekket slik det skulle ha blitt gjort. I tillegg var psykologen under spesialistutdanning og hadde lite erfaring med det som i handlingsplanen for forebygging av selvmord er betegnet som et vanskelig tilfelle, altså middelaldrende menn med karriere. For Knut Erik var det et stort nederlag å være psykiatrisk pasient. Også det kan ha trigget tanker om selvmord.

Ta oss med!

Sett i lys av det både behandlerne og jeg opplevde som Knut Eriks motstand mot å erkjenne omfanget av de psykiske problemene sine, kan jeg ikke unngå å tenke på at jeg burde ha vært mye mer aktiv i behandlingen hans. Behandlerne beskrev Knut Erik som utilgjengelig, uten at de forsøkte å gå bak fasaden. Hvorfor ble ikke min vurdering av forandringen hans etterspurt? Det var jo jeg og døtrene våre som kjente ham best.

Vi har å gjøre med syke mennesker som ikke evner å ­hjelpe seg selv. Hvorfor ikke da sette alle kluter til? Bruke våre ressurser? Et samarbeid med helsevesenet ville kanskje ha gitt et annet utfall.

For oss er det for seint, men for nye pårørende er det viktig å kreve aktiv deltakelse i behandlingen, særlig ved selvmordsfare. Det forutsetter at behandlerne gjør en mye grundigere selvmordsvurdering – med de pårørende som svært viktige informanter. Hadde jeg blitt tatt med på råd og blitt inkludert i planer og vurderinger av hans psykiske tilstand, kunne vi kanskje sammen ha fått ham over kneika. I stedet sto jeg hjelpeløs på sidelinja og så at han ble dårligere og dårligere.

Jeg, som pårørende, sto i en jobb som var tyngre enn noe annet jeg har vært borti.

Bjørg Aftret

I kriser må profesjonelle og pårørende stå sammen. For Knut Eriks del var plagene så store at han trengte behandling og oppfølgning langt ­utover det han fikk. Jeg, som pårørende, sto i en jobb som var tyngre enn noe annet jeg har vært borti.

Vi prøvde med gule lapper og skrev «du er god, du er flink», «jippi, vi digger deg». Men lappene var selvsagt langt fra riktig medisin. Det var bare enda et fortvilt forsøk på å ­endre stemningsleiet til vår kjære, en ektemann og far som alltid hadde humoren på lur. Nå var alt annerledes der han travet rundt i huset, trist til sinns. Det ante oss at det ville ta tid å mestre livet igjen, lang tid. Men aldri falt det oss inn at han ikke lenger orket å bære de mørke tankene. Personer som sliter, trenger profesjonell hjelp med sine destruktive tanker. Vi i ­familien ble pålagt et altfor stort ansvar og kom til kort.