fbpx Skriv sykepleiefaglig godt – og bli lest! (1:2) Hopp til hovedinnhold

Skriv sykepleiefaglig godt – og bli lest! (1:2)

Illustrasjonen viser en kvinne som sitter og skriver på en PC. På skjermen er en ordsky.
TA SPRÅKLIGE VALG: Faglige tekster skal kommunisere med leseren, ikke bare formidle kunnskap. Illustrasjon: Monica Hilsen

Vi kan bli bedre fagforfattere og engasjere flere lesere ved å ha en lett tilgjengelig form på teksten.

Hovedbudskap

Skal du skrive sykepleiefaglige artikler? Her får du gode råd om hvordan du kan skrive godt fagspråk, og hvordan du kan formidle denne typen faglitteratur best mulig. Artikkelen er den første av to.

I to artikler vil jeg ta for meg noen utfordringer knyttet til det å skrive sykepleiefaglige artikler. I denne første vil jeg spesielt se på fagspråk og formidling i denne typen faglitteratur. I den andre vil jeg gå mer konkret til verks og se på konkrete skriveutfordringer.

Formidling er et sentralt element

Når forfatterne i sykepleiefaget skriver faglig litteratur, har de flere mulige veier å gå. Ett åpenbart valg de kan gjøre, er å lene seg til den akademiske verdenens idealer for forskning og forskningsformidling.

Da handler det om objektivitet, validitet, reliabilitet, argumentasjon, diskusjon – og en rekke andre idealer. Slike idealer bidrar til at faglige tekster er kunnskapsbaserte, og at de sier noe vesentlig om det temaet de handler om.

Akademiske idealer og idealer for en tilgjengelig form kan oppleves å stå i motsetning til hverandre.

Men de kan også stå i veien for den gode formidlingen. En faglig tekst skal også kommunisere med sin leser. Den bør fremstilles på en slik måte at leseren lærer, men helst også slik at leseren engasjeres. Derfor bør fagforfatterne arbeide med formen når de skriver.

Dette er spesielt viktig i den faglitteraturen som ikke bare henvender seg til fagfeller i avgrensede miljøer, men også til fagområdets praktikere og studenter. Akademiske idealer og idealer for en tilgjengelig form kan oppleves å stå i motsetning til hverandre.

Men en slik motsetning er en konstruksjon. Den er ikke naturgitt. Sannsynligvis kan den spores tilbake til ulike fagmiljøers formidlingskonvensjoner- og tradisjoner.

Mitt utgangspunkt for denne artikkelen er at de to danner ulike typer idealer. De handler rett og slett om ulike temaer som begge er interessante for fagforfatteren.

Begrunn valget for deg selv

I artikkelen vil jeg gi noen synspunkter på skriving, på fagskriving og på formidling. De bygger på mine egne erfaringer som skribent og fagskribent gjennom mer enn tjue år.

Legg merke til at jeg kaller det synspunkter og erfaringer. Jeg hevder ikke å sitte på selve sannheten om hva som er god skriving. Det er heller ikke nødvendig. Skriving er en mangfoldig aktivitet, og det som kan sies om den, er også mangfoldig.

Derfor vil artikkelen inneholde en del råd som du som leser kan velge å bruke, eller forkaste. For nettopp slik er det, at du står fritt. Noe av det som er så fint med skriveråd, er at de både kan følges og forkastes.

Uansett hva du skulle velge å gjøre, ta deg tid til å begrunne for deg selv hvorfor du gjorde det valget. I begge tilfellene vil du kunne lære noe om skriving (1), og din måte å skrive på.

En fagformidler er en vitenskapsformidler

Jeg vil argumentere for en variant av rollen og oppgaven «vitenskapsformidler» (science communicator) (2). Etter mitt skjønn er dette en rolle – med tilhørende oppgaver – som bør utvikles i større grad enn den er i dag. De utgjør sentrale deler av et moderne kunnskapssamfunn.

En bredere definisjon fanges opp av begrepet «fagformidler», og dette passer derfor bedre her. Men gitt vitenskapens sterke posisjon i det moderne samfunnet er det vanskelig å se for seg fagformidling som ikke også henter sitt stoff fra vitenskapen.

Én potensiell positiv konsekvens av en styrket fagformidling innen sykepleie kan være at flere praktikere begynner å skrive. Ifølge Stepanski (3) har sykepleiere mye erfaring og kompetanse som kan anvendes for fagskriving. Hun skriver at de likevel vegrer seg, og at de kan trenge hjelp til å begynne å skrive.

Johnston og Brassil (4) peker på behovet for å utvikle en undersøkende faglig kultur, kombinert med å sikre tilgang til ressurser – for eksempel skrivementorer – for å legge til rette for slik skriving.

Det er spenning mellom teori og praksis

De praktisk orienterte profesjonene har én særlig utfordring som det er verdt å gå dypere inn i. Den er tett koplet med den generelle utfordringen, det alltid spente forholdet mellom teori og praksis. For noen er disse to prinsipielt ulike, mens for andre er de tett bundet sammen i et dynamisk samspill.

En profesjon som sykepleie vil alltid preges av dette spenningsfeltet. I sykepleie vil to kunnskapstyper alltid følge hverandre tett: evident kunnskap om helse, sykdom, medisiner og behandlingsmåter, og på den annen side nærhetskunnskap om praktisk håndlag, relasjoner og menneskemøter.

Kanskje kan vi til og med si at de to i samspill med hverandre danner en sentral plattform for faget. Det er mulig å hevde at den utgjør en viktig del av selve grunnlaget i profesjonen, slik den også gjør i de andre profesjonene i helse- og sosialfagene.

Utfordringen jeg nevnte i forrige avsnitt, er knyttet til forholdet mellom det skriftlige og det muntlige nivået i kunnskapsoverleveringer. Ofte er det slik at teori og forskning formidles skriftlig, mens praksis formidles muntlig.

Som en forlengelse av dette – nærmest en naturlig forlengelse, vil noen si – når det skriftlige et større publikum, mens det muntlige stort sett formidles lokalt, i små miljøer. I mange situasjoner vil den skriftlige og teoretisk baserte kunnskapsoverleveringen være høyere ansett enn den muntlige og praktiske.

Mange fagbegreper = faglig klokt?

Vi kan tenke oss ulike mulige strategier for å formidle kunnskap i denne situasjonen. Jeg skal komme inn på de språklige sidene av dette spørsmålet.

Én mulig strategi er å øke den teoretiske kunnskapens status gjennom å søke så langt opp i det språklige hierarkiet som mulig når den skal beskrives. Der hvor de spesifikke fagbegrepene trives godt, og det er tett med fremmedord i teksten. Det vil kunne sikre statusen til denne kunnskapstypen.

Vanskelig formulert likestilles ofte med sannsynligvis klokt.

Vi lever i en verden der denne underlige funksjonen lever i beste velgående: Vanskelig formulert likestilles ofte med sannsynligvis klokt. Problemet som straks dukker opp, er at dette språket ikke kommuniserer særlig bredt, og at det ikke nødvendigvis fanger opp de viktigste problemstillingene i den sykepleiefaglige hverdagen.

Praktisk orientert språk = til muntlig bruk?

Dermed kan det være verdt å sjekke ut en annen strategi, nemlig å kople sterkere mellom det teoretisk orienterte språket og det praktisk orienterte språket – og undersøke om det er mulig å bevege seg nedover i hierarkiet.

Og kanskje også, som en del av et slikt strev, å skriftliggjøre det språket som er i bruk i hverdagens mange praktiske, uoversiktlige – og ofte muntlige situasjoner. Det siste ville bidratt til at praksiskunnskap ikke kun forblir lokal og muntlig, men at den også kan formidles på tvers av faglige miljøer.

Sykepleielitteraturen kan ut fra en slik betraktning søke sine lesere i et høyt spesialisert språk med presisjon og teoretisk substans som viktige idealer. Forskningslitteraturen vil ofte befinne seg her. Eller den kan søke lesere i et mer hverdagsnært språk, et språk der idealene går mer i retning av å kommunisere forståelig.

Begge typer språk trengs

Skillet mellom de to bør ikke være tydelig. Kravet til presisjon og kommunikasjon bør ikke settes opp som prinsipielle motpoler. Sykepleiefaget trenger begge typer språk.

Likevel er det nok særlig det praksisnære språket det er spesielt interessant å se nærmere på. Det er her potensialet for å kommunisere bredt er størst. Dette språket står i fare for å bli innlemmet i presisjonsspråket – og måten det føres på – hvis fagforfatterne ikke tar ansvar for det.

Dermed er vi fremme ved kjernen i denne artikkelens tema. Når vi skriver faglitterært i en profesjonskontekst, er det sentralt å arbeide med hva det er i en slik tekst som kommuniserer godt. Det finnes det gode råd om.

Hvem er leseren?

Det første jeg vil trekke frem, er spørsmålet: Hvem er leseren? Dette spørsmålet springer ut fra et av de mest anvendte skriverådene, uansett sjanger. Vi skrivere bør forsøke å nå våre lesere. Da er det nyttig å finne ut hvem de er, eventuelt hvem vi ønsker å henvende oss til.

I sykepleiefaglige tekster kan vi tenke oss flere typer lesere. En enkel tredeling kan se slik ut: forskersamfunnet, praktikerne, studentene. Den skriveren som ikke tar et bevisst valg om hvem av disse gruppene som er den mest åpenbare lesergruppa, risikerer å ikke nå ut.

Generelt kan vi si at jo mer entydig teksten snakker til kollegene internt i forskersamfunnet, jo mer kan den ta i bruk feltets særegne begreper og dets egne sjargonger. På den annen side: Jo mer teksten skal kommunisere til studentene, og særlig bachelorstudentene, jo mer bør den være så åpen og inviterende i språket at den når frem til dem.

Vi skrivere bør forsøke å nå våre lesere.

Samtidig er det sentralt at studentene skal lære seg de fagbegrepene som danner feltets spesielle språklighet. Men kanskje skal de ikke lære alle på én gang. Utvikling av faglig begrepsforståelse kan være en langsom prosess som krever at studenten arbeider med den over tid.

Praktikerne kommer i en mellomposisjon. Noen av dem, kanskje de fleste, er godt inne i det spesialiserte vokabularet som forskerne bruker. Men andre er kanskje så innstilt mot den praktiske yrkesutøvelsen at de vanligvis bruker lite tid på å lese fagtekster.

Dermed begrenser deres innsikt seg til de fagspesifikke begrepene som er i omløp på den konkrete arbeidsplassen der de utøver sitt yrke.

Skriv for dem utenfor fagfellesskapet

Mitt ideal for fagtekster er at de skal kunne leses utenfor fagfellesskapets indre krets. Det er ikke det viktigste idealet. Det viktigste ligger i faglig substans og etterrettelighet, og disse idealene sikres ved å bruke de momentene jeg nevnte lenger oppe.

Hvis mange utenfor faget kan lese teksten, er det mulig at noen faktisk gjør det.

Men, tekstene bør også kunne leses av andre enn fagfellene. Iallfall i så stor utstrekning som mulig. Dette idealet er potensielt nyttig på flere måter. Tre av de viktigste er følgende: Hvis mange utenfor faget kan lese teksten, er det mulig at noen faktisk gjør det. Det vil bidra til at feltets temaer blir bedre kjent i samfunnet.

En tekst som kan leses av andre, kan også leses av nykommerne i feltet – de yngste studentene og andre som trenger kunnskapen.

Det tredje handler om oss selv, skriverne: Hvis vi legger krefter i å formidle bredt, vil vi sannsynligvis være klarere i vårt budskap. Vi vil med andre ord kunne bli bedre fagforfattere ved å forsøke å skrive så klart at vi når bredere ut.

Vær bevisst på valget av sjanger

Når vi er inne på at det finnes ulike lesere, er det naturlig å gå videre til spørsmålet om sjanger. Gjennom å være bevisst våre valg av sjanger, er det mulig å nå den lesergruppa vi ønsker å kommunisere til.

Noen vil kanskje protestere og hevde at vitenskapelige tekster utgjør en sjanger i seg selv. De vil kanskje si at den binder alle faglige tekster opp via ganske strenge regler.

Mitt utgangspunkt er at en slik påstand er en uproduktiv bruk av sjangerbegrepet. I stedet for å bruke begrepet til å lukke mulighetsrommet, bør vi bruke det til å åpne – til å søke muligheter der de kan finnes.

Den tydeligste sjangerkonvensjonen for vitenskapelige tekster er IMRoD-modellen. Den gir føringer for hvordan forskningsartikkelen bør organiseres, i tråd med mitt oppsett (1, s. 117):

I – Innledning, her skriver forskeren en introduksjon til forskningsstudiet

M – Metode, her viser forskeren til hvilken metode som ble brukt i studien

R – Resultat, her forteller forskeren hva slags funn eller resultat studien ga

D – Diskusjon, her diskuterer forskeren funnene eller resultatet opp mot annen forskning og teori

Modellen er utarbeidet for å gi en felles standard for vitenskapelig skriving i artikler og rapporter. Til dette formålet har den en viktig funksjon. Forskere og andre lesere over hele verden vil raskt og effektivt kunne sette seg inn i hverandres arbeid når presentasjonen av arbeidet bygger på en slik felles modell.

Men IMRoD-modellens tydelighet og dens store utbredelse bidrar også til en innsnevring av hva vi forstår med det bredere begrepet fagskriving. Hvis all fagskriving uansett fag, formidlingsinnhold og lesergrupper skal holde seg til denne strenge modellen, vil fagskriverne bli bundet unødvendig på både hender og føtter.

IMRoD-modellen bør først og fremst brukes som mal for konkret formidling av forskningsresultater. Formidling utenfor et relativt avgrenset forskningsmiljø bør få sin egen utforming.

Her er det rimelig å ta mer hensyn til formidlingsinnhold og lesergruppe enn til strengheten i vitenskapelig kommunikasjon beregnet på avgrensede og informerte lesergrupper.

IMRoD-malen passer kanskje ikke alltid

Forskningsformidling innad (i forskningsmiljøene) og utad (til større lesergrupper) bør skilles som to ulike aktiviteter som styres av ulike krav og idealer. Hensikten med den første av dem er som regel presis rapportering om ny kunnskap som kan bidra til å utvikle forskningen og fagfeltet videre.

Hensikten med den andre er å formidle forskningsbasert kunnskap slik at den kan brukes ute i samfunnet. Det gir andre krav og idealer. I en slik formidling er det sjelden behov for å rapportere om ett bestemt forskingsfunn uten samtidig å vise til en bredere kunnskapsfront.

Denne formidlingen krever en større formidlingsmessig bearbeiding slik at flere lesere kan anvende den kunnskapen som formidles. Et av idealene vil være å kople mellom flere forskningsfunn, flere miljøer og gjerne mellom flere faglige perspektiver.

Den formidlingen jeg snakker om her, har trange kår innenfor en streng IMRoD-mal. Den passer ikke godt inn i den vitenskapelige artikkelformens ramme. Jeg hevder at kanskje heller fagboka er det stedet der den kan utfolde seg (5).

Der er det som regel plass til å skrive om bredden av forsking og faglige teorier samt deres praktiske anvendelse. Det er det mulig å skrive slik at leseren får hjelp til å binde sammen og fordype.

En slik måte å tenke på om formidling er ikke ny. Men den er heller ikke så utbredt at den oppfattes som selvfølgelig.

Det er mange måter å kommunisere på om forskning i samfunnet. Og det er mange aktører som påtar seg oppgaven (2) – noen av dem mindre faglig oppdatert enn andre.

Vi kan kanskje ikke forvente at journalister, politikere og andre beslutningstakere skal ha full kunnskap innenfor mange fagfelter. Da er det behov for den faglig sterke formidleren med tilhørighet i feltet, som påtar seg oppgaven å kommunisere ut mot et samfunn.

Ta formidlingen på alvor

Det er på tide å bevege seg til selve formidlingen. Den skapes ikke automatisk av overordnede krav og idealer til god forskning, heller ikke av gode intensjoner. Formidling er i seg selv en faglig aktivitet som må tas på alvor.

Den fagskriveren som ønsker å være en god fagformidler, må over tid arbeide seg frem til de gode formidlingskvalitetene. Jeg har gjort meg den antakelsen at god formidling kan læres, at den kan utvikles videre gjennom stadig praktisering og trening.

Fagfeltene trenger folk som er villige til å påta seg oppgaven med å formidle fagstoff og se på dette som en hovedoppgave. I mitt perspektiv er dette en like viktig funksjon som forskning.

Jeg har også gjort meg den antakelsen at formidlingskvaliteter er synlige i konkret og praktisk forstand, helt ned i enkelttekster. Derfor vil jeg i neste artikkel se på nettopp dette – formidlingskvalitet i tekst. Jeg vil lene meg spesielt på en av mine yndlingsmentorer på dette temaet. Han heter Stephen King.

Han er kjent som grøsserforfatter, men også skrivebokforfatter (6). Min antakelse er at nettopp en formidler som King kan ha noe vesentlig å bringe (også) til fagformidlere. Ett poeng er å hente inspirasjon til å gjøre språket mykere, uten å miste substansen og tydeligheten i budskapet.

For det er vel ikke noen tvil om at akademisk språk, på samme måte som byråkratisk språk, ofte fremstår som stivt og lite tilgjengelig.

Referanser

1.       Storø J. Du må skrive! Skrivebok for studenter i barnevern og sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget; 2019.

2.       National Academies of Sciences, Engineering, and Medicine. Communicating science effectively: a research agenda. The National Academies Press. Washington: NAP; 2017.

3.       Stepanski LM. Becoming a nurse-writer: advice on writing for professional publication. Journal of Infusion Nursing: 2002;25(2):134–40.

4.       Johnston PA, Brassil KJ. Engaging clinical nurses in manuscript preparation and publication. Nurse Author & Editor. 2014;24(4):4.

5.       Storø J. Kronikk: Et universitet trenger bøker. Forskning.no. 2016. Tilgjengelig fra: https://forskning.no/skole-og-utdanning-kronikk-kunst-og-litteratur/kronikk-et-universitet-trenger-boker/1169050 (nedlastet 06.08.2020).

6.       King S. Om å skrive – forfatteren og håndverket. Oslo: Aschehoug; 2002.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Skriv sykepleiefaglig godt – og bli lest! (2:2)

Illustrasjonen viser en kvinne som sitter og skriver på en PC. På skjermen er en ordsky.
KORT OG GODT: Skriv korte setninger. Korte setninger er lette å lese. Illustrasjon: Monica Hilsen

I stedet for å søke oppover i statushierarkiet til vanskelige ord bør vi heller søke nedover til hverdagsspråket. Da øker vi muligheten for at mottakeren får med seg budskapet.

I to artikler tar jeg for meg noen utfordringer knyttet til å det skrive sykepleiefaglige artikler. I denne andre artikkelen ser jeg på konkrete skriveutfordringer. I den første tok jeg for meg fagspråk og formidling i denne typen faglitteratur.

Planlegg og forbered teksten

Tekster konstrueres av språk. Derfor er det nyttig å arbeide med språket. Språket i en tekst består av ord, setninger og avsnitt. En skriver vil ha glede av å bevisstgjøre seg på den funksjonen de har i teksten.

Ikke alle skrivere har reflektert over disse funksjonene. Det kan være fordi vi ikke er vant til å reflektere over måtene vi bruker språket på. Talespråket har jo den egenskapen at vi bruker det mer intuitivt. Vi snakker «i vei» og opparbeider oss over tid en følelse for språket, for talemåter, for vår egen og andres dialekter og så videre.

Dermed er vi ofte «intuitivt vitende» i mange spørsmål om den muntlige språkføringen – og det fungerer som regel ganske bra. Vi planlegger ikke så ofte det muntlige språket – hvordan vi snakker.

Planlagt språkbruk hører mer til i det skriftlige, som når vi skal holde en tale i for eksempel en konfirmasjon. Talen er muntlig, men fordi det er viktig for oss å gi en god tale, kan det være at vi forbereder oss ved å skrive ned hva vi skal si.

Å skrive en artikkel kan dermed ses på som en forberedt språkhandling. Gjennom å tenke over det som skal uttrykkes og være nøye med hvordan vi uttrykker oss, øker vi muligheten for at mottakeren får med seg budskapet.

Ordene – velg dem med omhu

Ordene er den minste meningsbærende enheten. La oss se etter gode ordregler. For min egen del forsøker jeg å velge forståelige ord fremfor vanskelig tilgjengelige ord.

Dette valget innebærer at jeg følger et ideal om ikke å søke oppover i statushierarkiet – der de vanskelige og spesialiserte ordene befinner seg–, men heller søke nedover til hverdagsspråket – de gangene det er mulig å gå dit. Det er selvfølgelig ikke alltid mulig, eller ønskelig, å legge fra seg et spesialisert språk.

For min egen del forsøker jeg å velge forståelige ord fremfor vanskelig tilgjengelige ord.

Men de gangene det er mulig, bør vi etter mitt skjønn gjøre det. Noen ganger kan det for eksempel passe å skrive «Man kan bli syk av å røyke», fremfor «Røyking er sykdomsfremkallende». Smak på de to setningene. Hvis det vi vil si, kommer godt frem i den enklere formen i den første av dem, bør denne velges fordi den er lettest å lese.

Verbene har en viktig funksjon

La oss se på verbene. De har en viktig jobb å gjøre i setningene. De forteller frem handlingen. Dette at noe foregår i en setning, er viktig. Det gir hver eneste setning en fortelling. Selv enkle setninger som «Far hører på musikk» og «Mor leser» gir leseren et bilde av at noe foregår. Derfor har verbet en viktig formidlingsjobb å gjøre – i hver eneste setning.

Noen verb er ikke så enkle å lese. Det er de passive verbene. Derfor er det bedre å bruke aktive verb. Aktive verb er tydelig handlingsmettede ord. De har som funksjon i setningen å fortelle om hva som gjøres. Dessuten gir de oss god hjelp til raskt å få øye på hvem som utfører handlingen.

Hvis de gjøres passive, mister de noe av denne funksjonen. Derfor er «Birte ledet møtet» bedre enn «Møtet ble ledet av Birte». Et annet eksempel: «Rapporten skrives av vaktansvarlig før klokka tre» er mer uklar enn «Vaktansvarlig skriver rapporten før klokka tre».

Og, hvis vi går tilbake til eksemplene fra forrige avsnitt: «Musikken blir lyttet til av far» eller «Boka blir lest av mor» er tunge og dermed lite kommunikative.

Vi ser også at setningens subjekt (i dette tilfellet personene Birte, vaktansvarlig, far og mor) fremtrer tydeligere i setningene med aktive verb. Fagskrivere og skrivere av byråkratiske tekster kan oppnå større leservennlighet hvis de følger dette rådet.

Et tydelig subjekt koplet til en tydelig handling ved å bruke aktive verb er gode idealer for skrivingen. Nedenfor har jeg diktet en formulering som er håpløst vanskelig å lese, og deretter foreslått en annen skrivemåte:

Medisinsk grunnkompetanse og postoperativ støttebehandling er det en høy prosent av helseregionene som svarer det trengs forsterket innsats på.

En høy prosent av helseregionene svarer at det trengs forsterket innsats på medisinsk grunnkompetanse og postoperativ støttebehandling.

På liknende måte kan også andre vanskelige formuleringer gjøre lesingen tyngre. En setning som «Jeg inntok en kritisk holdning til forslaget» er mindre personlig og mer tilslørende enn «Jeg var kritisk til forslaget». Setningsleddet «å innta en holdning» er ikke nødvendig her.

På den annen side er det heller ikke feil å bruke det, der det passer. Men det forvansker gjerne teksten og gjør kommunikasjonen med leseren litt tyngre.

Det finnes mange slike forvanskende ledd. Noen av de vanligste er i forhold til og på bakgrunn av. Hvis vi som skrivere ønsker å kommunisere best mulig, er disse gode eksempler på hva vi bør se etter i egne tekster og vurdere å styrke.

Substantivsyken er utbredt

Kittilsen (1) peker på at det som ofte kalles substantivsyken, er et utbredt fenomen i medisinsk språk. Begrepet viser til en tendens til å gjøre om verb til substantiv, for eksempel slik: «Pasienten var gjenstand for en undersøkelse.»

Her vil det være enklere, mer lettlest og like informativt å skrive «pasienten ble undersøkt». Det sentrale ordet bør få være et verb (undersøke) fremfor å bli tvunget inn i en substantivform (undersøkelse). Det samme gjenspeiles i «jeg foretok en undersøkelse» versus «jeg undersøkte».

I begge tilfellene er den korteste setningen lettest å lese. I det første eksempelet inneholder den lengste et annet problem; pasienten blir mer et objekt, en gjenstand, i denne formuleringen.

Kanskje vi skal stikke hull på denne språklige verkebyllen og kalle en spade for en spade?

Substantivsyken er utbredt. Den har antakelig spesielt gode levekår i fagskriving, vitenskapelig skriving og byråkratisk skriving. Det har å gjøre med at vanskelige formuleringer gjerne får en lød av å være betydningsfulle – og dermed fremstår de som uangripelige.

Kanskje vi skal stikke hull på denne språklige verkebyllen og kalle en spade for en spade? Slike formuleringer er ofte uttrykk for jåleri. Klarspråk.no sin Svadagenerator for Helseadministrativ svada gir et bilde av dette (2).

Vær bevisst på valg av adverb

En annen ordtype som er viktig i mange setninger, er adverb. Adverb er de ordene som forteller om verbet: «Hussein gikk fort» eller «Aurora snakket høyt». I begge disse eksemplene fungerer de tilsynelatende som gode forklaringer – på hvordan Hussein gikk, og hvordan Aurora snakket. Men adverb har en tendens til å snike seg inn i setninger uten at vi helt har oversikt over hva de gjør der, og skaper sitt eget innhold.

La oss se på setningen «Mariana var veldig åpen om diagnosen sin». Her er adverbet «veldig» ment å si noe om graden av åpenhet. Men hvor nyttig er ordet? Mitt bilde er at det heller tilslører enn forklarer.

Hvis vi leser setningen én gang til, denne gangen uten adverbet, fremstår den som et sterkere utsagn. Da blir det åpenheten i seg selv, ikke «mengden åpenhet» som utgjør substansen i setningen.

Putter vi adverbet tilbake inn i setningen, ser vi at det ikke egentlig sier noe om Mariana, eller hva Mariana har sagt. Det sier noe om hvilken vurdering den som lyttet til Mariana, har gjort seg.

For en leser er forklaringen på hva det var som førte til en slik vurdering, viktigere enn vurderingen i seg selv. Den kan kanskje heller utdypes ved å legge til en setning (eller flere): «Hun sa at alle rundt henne visste om den.»

Min erfaring er at det særlig er mengdeadverbene som sniker seg inn i teksten på denne måten: mye, veldig, lite, ofte, i stor/liten grad, sjelden og så videre. De angir mengder på upresise måter og tilfører teksten uklarhet istedenfor klarhet.

Løsningen er kanskje å angi mengde mer presist: «Mariana snakket ofte om diagnosen sin» kan byttes ut med «Mariana snakket om diagnosen sin omtrent i annenhver terapitime, og daglig i lunsjen».

Setningene – skriv kort og klart

Et av de viktigste praktiske skriverådene er å bruke korte setninger. Korte setninger er lettere å lese. Dessuten må skriveren skjerpe sin egen tanke når de skal formuleres. Ett konkret tips til å korte ned setninger er å gjøre dette i re-skrivingsfasen eller redigeringsfasen (mer om dem lenger ned).

Det trenger ikke være noe stort problem at vi skriver lange og tunge setninger med flere meningsdannelser på rad og rekke, dersom vi påtar oss redigeringsjobben etter at setningene er nedskrevet. I en slik redigeringsfase kan det være lurt å lete opp alle gangene vi har skrevet «og» midt i en lang setning, og så sjekke om det er mulig å erstatte dette ordet med et punktum.

Et av de viktigste praktiske skriverådene er å bruke korte setninger.

I den norske skrivemåten er det vanlig å ha subjekt og verbal tidlig i setningen. Det er bedre å skrive «Guttene gikk bortover stien og snakket sammen» enn «Gående bortover stien snakket guttene sammen». I det siste eksempelet må vi langt ut i setningen før vi finner subjektet, altså hvem setningen handler om.

Et mer faglig orientert eksempel er dette: «I denne diskusjonen har det blitt hevdet fra legehold at …». Her blir legene usynliggjort som aktører, og setningen blir tung å lese. Da er det bedre å skrive «Legene har hevdet at … i denne diskusjonen».

Det er dessuten best å gjøre subjektet klart og tydelig, slik jeg var inne på tidligere. Som regel vil det kunne gjøres ved å uttrykke setninger som springer ut fra tydelige første-, annen-, eller tredjepersonsrepresentasjoner – jeg, du, han/henne, de/dem. I stedet for «det hevdes» kan vi vise til hvem som hevder noe, for eksempel «sykepleierne hevder».

Et tredjepersonsord som misbrukes gjennom overforbruk, er «de». Dette ordet kan betegne mennesker, ting, hendelser og fenomener. Hvis dette ordet brukes ofte i en tekst, kan det være vanskelig for leseren å følge med på hva skriveren mener i det enkelte tilfellet.

Avsnittene – strukturer teksten

Ifølge King (3) er det ikke ordene eller setningene som er tekstens viktigste bestanddel. Det er avsnittene. Hvert avsnitt danner en meningsfull del av helheten. Det konstrueres av en indre logikk, og dersom dette gjøres bevisst, vil det hjelpe leseren til å sette seg inn i tekstens budskap.

Det viktigste rådet King gir, er å begynne hvert avsnitt med en setning som gir hovedinnholdet i avsnittet. En definerende setning som tar leseren med inn i hva avsnittet handler om. De neste setningenes funksjon er å utdype dette innholdet.

En slik skrivemåte hjelper leseren til å ta inn avsnittets budskap etter en bestemt modell. Når (og hvis) leseren får øye på at skriveren følger denne modellen, oppstår det en felles forståelse av hvordan skriverens tankerekke er konstruert. Det letter lesningen.

Når vi så skal gå videre til neste poeng i den teksten vi skriver, bør vi legge dette i neste avsnitt. Med dobbel linjeavstand mellom de to avsnittene blir det lettere for leseren å følge skriverens kjede av tanker. Den åpne linjen («luftrommet») mellom to avsnitt er også viktig for å gi leseren en liten pustepause.

Lag gode overskrifter

En god hjelper i fagskriving er titler, eller overskrifter, over de ulike kapitlene. De er viktige for leseren, fordi leseren får god hjelp til å forstå hva kapitlet skal handle om. Vel å merke hvis de er gjennomtenkte og godt bearbeidet. Og – og her kommer bonusen – de er også en god hjelp for skriveren. Gode titler hjelper skriveren til å holde hodet klart og følge en logikk i skrivearbeidet sitt.

La oss se nærmere på denne funksjonen. En skriver som setter opp titler for hvert kapittel, vil gi seg selv hele to verktøy til å sjekke ut sin egen tekst – i redigeringsfasen. Det ene er å bruke tittelen til å sjekke om kapitlet handler om det tittelen «lover».

Det andre er å sjekke om tittelen dekker det innholdet teksten danner. Ved å gå fra tittel til kapittel og tilbake igjen kan vi altså finne ut om de samsvarer. Når vi arbeider med dette og nærmer oss at de samsvarer, har vi sannsynligvis skapt en mer forståelig tekst – for leseren. Dessuten har vi antakelig også skapt bedre sammenheng i vår egen argumentasjon.

Titler kan også brukes som et «underveisverktøy». Vi kan sette opp så mange titler vi vil, underveis i skrivingen. Det kan bidra til at hvert eneste avsnitt får en klar indre struktur.

Hvis vi bruker en slik skrivemåte, kan vi ta bort de titlene vi ikke trenger når vi kommer til redigeringsfasen. Dermed vil leseren aldri oppdage at de har vært der. Vi har bare brukt dem som en hjelp for oss selv mens vi arbeidet med teksten.

Skriveprosessen – skriv i faser

Selve prosessen med å skrive en tekst er en personlig prosess. Vi er ulike når det gjelder hvorvidt vi trives best med å skrive på den ene eller den andre måten. I fagskriving foretrekker noen å ha alt det aktuelle fagstoffet klart før selve skriveprosessen begynner – alle artikler og bøker om temaet skal være lest.

Det kan være lurt å bli kjent med sin egen arbeidsstil.

Andre arbeider ved å begynne å skrive tidlig, og heller lese seg opp på deltemaer underveis. Noen arbeider på en ryddig og strukturert måte, andre liker en friere stil. Det kan være lurt å bli kjent med sin egen arbeidsstil. Da kan vi rendyrke den. Men vi kan også øke vår egen skrivekompetanse ved å låne fra andre stiler når vi kjenner vår egen godt.

Ett generelt råd om skriveprosessen er mange erfarne skrivere enige om. Det dreier seg om å skrive i flere faser. King (3), Andersen (4) og Storø (5) foreslår en tofasemodell, som kan kalles skriving og re-skriving. Rognsaa (6) deler inn i tre faser; førskriving, skriving og redigering.

Ikke glem å redigere

Jeg vil særlig peke på re-skriving/redigering som en viktig fase og en viktig funksjon i skrivingen. Denne fasen gir håp til alle skrivere som synes de sliter med å få noe ned «på papiret», eller som ikke finner de gode formuleringene ved første forsøk: Vi kan alltid komme tilbake til teksten litt senere. Andersen (4, s. 510) beskriver dette slik:

«I virkeligheten består en stor del av skrivearbeidet ikke i selve skrivingen, men i redigeringen: Den langsomme og nødvendige prosessen det er å lese langsomt og grundig gjennom sin egen tekst, ord for ord, og så stryke, rette, flytte, ordne, rydde i teksten.»

Ofte er det lurt å legge inn en pause mellom skrivefasen og re-skrivingsfasen. Om den så bare er på ett døgn. Men vi kan gjerne la den være lenger, for eksempel en uke. Da vil vi få «luftet ut» i hodet, kunne slappe av litt i strevet med gode formuleringer og letingen etter faglige sammenhenger.

Når vi så kommer tilbake til teksten, vil vi kunne se på den med nye øyne. Dessuten vil vi kanskje oppdage at vi har hatt den i tankene underveis, og at det har ført til ny innsikt om hva som vil ta den videre.

Re-skrivingsfasen kan tas i flere runder. Det er nesten ingen grenser for det forbedringspotensialet vi da kan hente ut av den første skrivefasens kladd. Det er gjerne i disse rundene den endelige kvaliteten i en tekst skapes.

Avslutning

Min målsetting med disse to artiklene har vært å gi en begrunnelse for å arbeide med formen i fagskriving og å gi konkrete tips til hvordan vi kan arbeide med den. Jeg har ønsket å bidra til at den sykepleiefaglige litteraturen formidles slik at den når sine lesere. Det vil kunne være med på å styrke faget og de som utøver det.

Referanser

1.       Kittilsen L. Den smittsomme substantivsyken. Dagens Medisin. 02.10.2017. Tilgjengelig fra: https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/10/02/den-smittsomme-substantivsyken/ (nedlastet 07.08.2020).

2.       Klarspråk. Svadagenerator. Helseadministrativ svada. Oslo: Språkrådet, Difi. Tilgjengelig fra: http://svadagenerator.no/?type=Helseadministrativ+svada (nedlastet 07.08.2020).

3.       King S. Om å skrive. – forfatteren og håndverket. Oslo: Aschehoug; 2002.

4.       Andresen MM. Skriveboka. Oslo: Aschehoug; 2008.

5.       Storø J. Du må skrive! Skrivebok for studenter i barnevern og sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget; 2019.

6.       Rognsaa, Aa. Kunsten å skrive godt. Oslo: Tano Aschehoug; 1998.