fbpx Vitenskapsteori Hopp til hovedinnhold

Vitenskapsteori

VITENSKAP: Hva er forskjellen mellom vitenskapelig kunnskap og andre former for kunnskap? Her får du svaret. Illustrasjon: Sissel Vetter

Hva er vitenskap, og hva er forskjellen på vitenskapelig kunnskap og annen kunnskap?

Hvordan kan vi vite at forskningsmetodene passer til den virkeligheten vi vil undersøke? Og hva er egentlig forskjellen mellom vitenskapelig kunnskap og andre former for kunnskap? Hva er, kort sagt, vitenskap? Vitenskapsteori handler om slike spørsmål.

Fem vitenskapsteoretiske posisjoner skisseres i dette kapitlet. De tre første er i hovedsak allmenne teorier om hva vitenskap er. De to siste har vært spesielt viktige som grunnlag for kvalitativ forskning.

Empirisme

Det er naturlig å starte med empirismen (av gresk empeiria, ‘erfaring’). Empirismens utgangspunkt er nemlig det som synes opplagt: Vi erfarer verden gjennom sansene, og slik får vi tilgang til fakta.

Ta utsagnet «Feberen stiger». Vi kan enkelt konstatere om utsagnet stemmer. Det er bare å bruke et termometer. Tallet på displayet gir et klart svar.

Empirismen bygger på premisset om at fakta er umiddelbart tilgjengelige for uhildede observatører: Hvis vi legger vekk alle fordommer og forutfattede meninger, kan vi erfare verden på en nøytral og pålitelig måte. Empirismen forutsetter med dette at fakta eksisterer uavhengig av hvilke teorier vi danner oss om virkeligheten.

Slike fakta utgjør et solid grunnlag for utvikling av vitenskapelig holdbar kunnskap. Ved å innhente relevante observasjoner på en systematisk måte – for eksempel slik man gjør i kontrollerte, kliniske forsøk – kan man blant annet beregne den sannsynlige effekten av ulike tiltak.

Vitenskapene drives fremover av ulike former for strukturert datainnsamling. Den faglige virksomheten kan dermed gjøres kunnskapsbasert i tråd med empirismens idé om at kunnskap må bygges nedenfra, stein for stein.

Dette bildet av kunnskapsutvikling virker ugjendrivelig. For hva annet enn systematisk erfaring kan man bygge på?

Hypotesetesting

Karl Raimund Popper (1902–1994) er en viktig kritiker av empirismen. Han stiller spørsmål ved selve utgangspunktet. Vitenskap dreier seg ikke først og fremst om å samle fakta, sier han.

Vitenskap er problemløsning. Forskeren starter alltid med et problem og kaster frem hypoteser. Så blir det viktig å undersøke om hypotesen stemmer.

Dette forutsetter at hypotesen kan testes. Hypotesen må være formulert slik at det er mulig å undersøke om den er falsk. Hypotesen må kunne falsifiseres, sier Popper. Jo mer omfattende en hypotese er, desto lettere er det å vise at den eventuelt er feil.

Vitenskap er problemløsning.

Hvis vi for eksempel tar hardt i og antar at alle A er B, er det nok å vise til én A som ikke er B. Da har hypotesen blitt falsifisert.

Popper mener at forskere i tråd med dette bør være så dristige som mulig. Man skal ikke samle empiri for å underbygge egne oppfatninger. Forskere må alltid være åpne for at de kan ta feil.

Og Poppers generelle poeng er at man i vitenskapen aldri kan konkludere med at en hypotese er sann. Forskeren skal systematisk og nådeløst kritisere sine egne antakelser. Det er denne kontinuerlige selvkritikken, ikke faktainnsamling, som driver vitenskapen fremover, mener Popper.

Paradigmer

Thomas Samuel Kuhn (1922–1996) er enig i mye av Poppers kritikk av empirismen. Men Kuhn mener at også Popper gir et galt bilde av forskningsprosessen: Forskere tester ikke den ene hypotesen etter den andre. Vitenskapelig arbeid likner mer på det å legge puslespill.

Man leter etter biter som mangler. Og mønsteret som bestemmer hvilke brikker som vil passe, kaller Kuhn et paradigme.

Paradigmer er i siste instans eksempler på hvordan man innen et bestemt fagområde går frem for å løse nye problemer. Lærebøker illustrerer dette. Et fags kunnskapsstatus formidles her gjennom eksemplariske beskrivelser av hvordan et typisk faglig problem skal løses, hva slags kunnskap man kan bygge på, og hvilke faglige verdier som bør styre forskningsprosessen.

Paradigmet knytter forskernes arbeid sammen til en vitenskapelig tradisjon, der både uttalte og uuttalte faglige premisser definerer hva faget handler om, hvilke problemstillinger det er relevant å undersøke nærmere, og hvilke svar som vil være vitenskapelig interessante.

Kuhn kaller slik paradigmestyrt vitenskap for normalvitenskap, der man er mer opptatt av å undersøke detaljer innen et gitt mønster enn av testing og falsifisering av hypoteser. Normalvitenskapen er på denne måten dogmatisk, sier Kuhn, fordi forskere ikke forventes å bruke tid på fundamentale spørsmål om paradigmets berettigelse.

Men hvordan kan man da få ny kunnskap? Kuhns svar er at det etter hvert vil hope seg opp stadig flere problemer som ikke lar seg løse på den tradisjonelle måten – for eksempel observasjoner som paradigmet ikke kan forklare.

Slike observasjoner fører imidlertid ikke uten videre til at paradigmet oppgis, mener Kuhn. Det er mer snakk om avvik («anomalier») som, hvis de blir forstyrrende nok, kan lede til en mer omfattende vitenskapelig krise. Først da kan et nytt paradigme oppstå gjennom en vitenskapelig revolusjon.

Skiftet fra antikkens naturforståelse til Newtons fysikk er Kuhns favoritteksempel på en slik vitenskapelig revolusjon.

Fenomenologi

Fenomenologi likner ved første øyekast på empirisme fordi man også her insisterer på å ta utgangspunkt i selve erfaringen. Men fenomenologien forstår ikke erfaring som umiddelbart gitte fakta.

Når vi for eksempel observerer en gjenstand, mottar vi sanseinntrykk av gjenstanden. Men selv om vi bare har sanseinntrykk av den siden som vender mot oss, tar vi for gitt at gjenstanden også har en bakside. Denne baksiden ser vi imidlertid ikke, så hvordan kan vi være sikre på at den er der?

Spørsmålet kan virke tåpelig, men tar vi empirismen på ordet, er det vanskelig å unngå. For hva er egentlig grunnlaget for å si at det vi ikke erfarer direkte gjennom sansene, også eksisterer?

Fenomenologiens løsning er å minne om at «erfaring» er noe langt mer enn sansedata og fakta. Våre subjektive forventninger spiller blant annet en rolle. Vi erfarer ikke sansedata, men mening.

Begrepet «tid» illustrerer dette. Tiden kan for eksempel deles inn i år, dager, timer og minutter. Denne klokke-tiden er objektiv og målbar. Antallet timer en pasient har vært innlagt, er således et objektivt faktum.

Men tid er også noe vi erfarer. Dagene kan gå svært sakte for en pasient med store smerter. Den travle sykepleieren kan derimot oppleve at tiden går for fort. Mens pasienten erfarer at dagene snegler seg av gårde, har ikke sykepleieren tid nok til å gjøre en god jobb.

Fenomenologi kan forstås som en systematisk undersøkelse av ulike måter å erfare virkeligheten på. Personers individuelle perspektiv, erfaringer og selvforståelse står her sentralt. Fenomenologien prøver alltid å få frem førstepersonsperspektivet.

Livsverden er her et nøkkelbegrep. Livsverdenen kan forstås som virkeligheten slik den konkret oppleves, hva som anses meningsfylt, hva man oppfatter som naturlig og alminnelig, og hvilke verdier man lever etter.

Fenomenologiens moderne grunnlegger, Edmund Husserl (1859–1938), pekte på at vitenskapenes faktaorienterte forståelse truer legitimiteten til livsverdenen. Det er nemlig lett å tenke at det som ikke lar seg belegge objektivt og vitenskapelig, er tilfeldig, upålitelig og uviktig. Hvis dette så fører til en underkjenning av hverdagskunnskapens betydning, blir vitenskapens fremvekst også en slags fremmedgjøring.

Hermeneutikk

I kvalitativ helseforskning benytter man ofte det som kalles fenomenologisk-hermeneutisk metode. Det er imidlertid viktige forskjeller mellom fenomenologi og hermeneutikk.

Sistnevnte vokste frem gjennom forsøk på å forstå betydningsfulle tekster. En lov, for eksempel, må stadig utlegges og anvendes i nye situasjoner. Hvordan tolker man da loven på en hensiktsmessig måte?

Mange hensyn vil her spille inn, og begrepet den hermeneutiske sirkel peker på at fortolkning er å forstå delene ut fra helheten, og at helheten vil fremstå som den indre harmonien mellom delene. Denne ideen om forståelsens sirkelstruktur ble så bygd ut til en grunnlagsteori for humanvitenskapene.

All forståelse er historisk betinget.

Hans-Georg Gadamer (1900–2002) utviklet et alternativ til denne tradisjonelle hermeneutikken. Hermeneutikk er ikke først og fremst en bestemt metode, sier Gadamer, men en allmenn teori om forståelse.

Forståelse forutsetter at vi allerede har forstått noe annet. All forståelse er med andre ord historisk betinget. Vi oppfatter oss selv og verden ut fra en nedarvet forståelseshorisont. Det vil si at vi alltid forstår et gitt fenomen ut fra en helhet som er mer omfattende enn den situasjonen vi til enhver tid er midt oppe i.

Vi bærer med oss en førforståelse – fordommer – som preger hva det er mulig for oss å oppdage ved fenomenet. Men denne førforståelsen har vi bare til en viss grad oppmerksomheten rettet mot. Og det er strengt tatt umulig å forstå den fullt ut.

Spesielt Gadamers syn på forholdet mellom spørsmål og svar er interessant i helseforskningen. Vi tenker gjerne at budskapet i eksempelvis en tekst er viktigst. Men å forstå en tekst er i grunnen å åpne seg for spørsmålet den er et svar på, sier Gadamer. Når vi for eksempel erfarer at en tekst angår oss, er det nettopp fordi den «henvender» seg til oss med spørsmål til vårt eget liv.

Tilsvarende i forholdet til et annet menneske: Det gjelder å forstå hvilke spørsmål den andre forsøker å finne svar på, samt å være åpen for at disse spørsmålene også kan angå en selv – for eksempel ved å kaste lys over egne for-dommer.

Hermeneutisk forskning er derfor mer enn distansert betraktning og analyse. Forskerens egen førforståelse står på spill.

Videre lesning

  • Okasha S. Philosophy of science. A very short introduction. Oxford: Oxford University Press; 2016.
  • Thomassen M. Vitenskap, kunnskap og praksis. Innføring i vitenskapsfilosofi for helse- og sosialfag. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2006.
  • Wifstad Å. Vitenskapsteori for helsefagene. Oslo: Universitetsforlaget; 2018.
Det finnes ulike typer kunnskap. Forskningsbasert kunnskap bygger på vitenskapelige prinsipper og perspektiver. Det er nyttig å vite litt om grunnlaget for forskning og kunnskapsutvikling. Forrige artikkel Å lete etter svar Neste artikkel