Hvordan gjøre en vellykket datainnsamling

Utgangspunktet for denne artikkelen er veien frem mot å besvare forskningsspørsmålet: «Hvorfor vil om lag to prosent siste års sykepleiestuderende velge sykehjem som arbeidsplass?» Tanken er å få belyst de prosessene som man skal lykkes med for å få frem data av god kvalitet gjennom bruk av fokusgrupper. Interessen for selve studien ble vekket i september 2007. Da fortalte avisen «Stud-Vest» i Bergen at «ingen» vil jobbe i sykehjem. Det kom fram at sykepleiestudentene opplever dårlig oppfølging under praksisopphold i sykehjem og konsekvensen var at bare 2,2 prosent ønsket å jobbe med eldreomsorg. Jeg ønsket å fokusere på de positive sidene. Det skulle imidlertid vise seg vanskelig. Og det er her denne artikkelen tar form. Artikkelen setter søkelys på det som gikk galt i denne prosessen i håp om at flere kan unngå å gå i de samme fellene, og vise hvorfor det er nyttig å gjennomføre en pilotundersøkelse først.

Datainnsamlingsmetode og deltakere til studien ble valgt med utgangspunkt i et ønske om å kartlegge så mange oppfatninger som mulig. Malterud (1) beskriver datainnsamling ved hjelp av fokusgrupper. Denne tilnærmingsformen er godt egnet hvis man leter etter synspunkter i et miljø der mange mennesker samhandler (1). Sykepleiestudenters kliniske praksisstudier i sykehjem innebærer samhandling med mange personer med forskjellige oppgaver. Metoden foretrekkes framfor individuelle intervjuer for å oppnå bredde og variasjon i oppfatningene. Jeg vil her drøfte noen utfordringer knyttet til utvalget og til gjennomføringen av intervjuene.

Hva som kan gå galt

Jeg valgte først å sende ut et spørreskjema til sykepleie-studenter som nettopp hadde vært i praksisstudier ved sykehjem. Det var 1.-årsstudenter på ordinært program og 3.-års studenter på desentralisert program ved Høgskolen i Bergen. Dette hadde tre formål:

1) Først å finne så mange informanter som mulig ved Høgskolen i Bergen. Jeg visste at bare om lag 2,2–4,2 prosent sykepleiestudenter ønsket jobb i sykehjem og at det ikke var mange som hadde positive ting å melde. Dermed var det ikke mange igjen som kunne si seg villig til å delta i fokusgrupper.

2) Så ønsket jeg å kartlegge områder informanter som hadde tenkt å jobbe i sykehjem var opptatt av.

3) Dernest ønsket jeg å skape interesse for undersøkelsen og invitere de som var positive til det å jobbe i sykehjem til å delta på fokusgruppeintervju.

Intensjonen med datamaterialet fra spørreskjema var ikke å bruke det i selve undersøkelsen, men å få hjelp til å lage en samtaleguide. Jeg ønsket å få fatt på hva som hadde vært medvirkende faktorer til at studentene kunne tenke seg å begynne å jobbe i sykehjem, slik at jeg kunne gå i dybden på dette i gruppeintervjuene. Allerede her dukket det opp store utfordringer. 13 av de 55 som svarte ønsket å jobbe i sykehjem. Totalt var det 220 1.- og 3.-årsstudenter ved Høgskolen i Bergen som fikk spørreskjemaet.

For å utvide muligheten til å få tilstrekkelig informanter som sto på trappene til sykepleieryrket, inviterte jeg avgangsstudenter ved alle de tre; Høgskolen i Bergen, Universitetet i Stavanger og fra Høgskolen i Nesna, til gruppeintervju. Til sammen 15 informanter av 530 mulige ønsket å delta, fordelt slik: én fra Betanien, ingen fra Haraldsplass, seks fra HiB, tre fra UiS og fem fra HiNesna. Mye gikk galt. Tidspunkt for gjennomføring av gruppeintervju falt sammen med en ellers travel periode i studiet. Studentene holdt på med siste praksisperiode eller avsluttende eksamen. Å delta i en slik samtale ville for mange bety at de ikke nådde toget eller fergen hjem den dagen. Ikke alle fikk spørreskjema først og jeg presenterte ikke selv ansikt til ansikt hensikten med studiet, men la en invitasjon ut på «its learning» og ba lærere oppmuntre folk til å stille. Invitasjonen var gjennom en tredje person. Katastrofen var et faktum.

Intervjuet

I alt forskningsarbeid avgjør formålet med forskningen hvilken metode som er hensiktsmessig (2). Man kan velge individuelle intervju, gruppeintervju eller fokusgrupper. Jeg valgte det jeg kalte fokusgruppeintervju. Altså en krysning av fokusgruppe og gruppeintervju. Min intensjon i det videre er å klargjøre hva som er hva.

Kvalitativt forskningsintervju er hensiktsmessig når man blant annet ønsker å kartlegge opplevelser, motiver og vurderinger hos mennesker. I dette tilfellet var jeg interessert i de vurderinger og motiver som lå bak at noen ønsker å jobbe i sykehjem. Christensen et al. (2) påpeker at kvalitativ forskningsmetode innbefatter både intervju, observasjoner og feltstudier, samt analyse av allerede eksisterende tekstmateriale. Det meste som er skrevet om arbeid i sykehjem er av negativ karakter.

I et forskningsintervju stiller intervjueren spørsmål til informantene om forhold som berører det forskeren ønsker å finne svar på. Når jeg skal finne gode spørsmål må jeg tenke over hvilke kjerneområder det er viktig å berøre. I en sammenheng der det som oftest er mest fokus på negative forhold, er det viktig å tenke over hvordan man skal holde på et positivt fokus i samtalen. Som Christensen et al. (2) påpeker kan slike intervju befinne seg på en skala fra strukturerte, standardiserte, kvantitative intervju der spørsmålene er gitt og svarene avhakes i faste svarkategorier, til helt åpne intervju hvor informanten blir bedt om å fortelle om sitt forhold til temaområdet det forskes på. Jeg forestilte meg at noen forhold påvirket valget om å jobbe i sykehjem mer enn andre. Jeg ønsket å finne ut om disse forholdene hadde betydning for valget av arbeidsplass etter endt utdanning. Jeg valgte det Kvale kaller semistrukturert intervju (3). Det betyr at det var noen fastlagte emneområder jeg ønsket å spørre om. Utfordringen når jeg skal lage en slik intervjuguide er å være både lukket nok og åpen nok samtidig. Lukket nok til å sikre at alle samtalene kommer inn på de samme temaområdene slik at områdene kan bli belyst med best mulig data, og åpne nok til at det ikke settes stengsler for andre ting informantene måtte ønske å sette lys på.

Individuelle- eller gruppeintervju?

Stewart et al. påpeker at fokusgrupper uansett fagområde, har noen hovedelementer som bør ivaretas (4). For det første det Merton kaller «focused». Det vil si at deltakerne skal ha erfaringer fra en «particular concrete situation» (4, s. 9) som danner fokus i intervjuet. Hvis det er for mange fokus beskriver Merton det som «out-of-focus»-gruppe. Man må være bevisst gruppedynamikk og interaksjon mellom deltakerne. De påpeker at tre nøkkelelementer virker direkte inn på om det virkelig kommer noe mer ut av å intervjue i grupper enn individuelt. Det er gruppesammensetningen, den mellommenneskelige innflytelsen, og omgivelsene. For det tredje skal fokusgrupper gå i dybden. Hvis forskeren har for mange spørsmål blir resultatet snarere en «within-group»-undersøkelse – det vil si et gruppeintervju og ikke en interaktiv gruppeprosess. Til slutt påpeker Stewart, Shamdasani og Rook at kvalitativ forskning er «kontaktsport» og at for å lykkes må empati, åpenhet, aktiv lytting og andre ulike samhandlingsforhold være på plass (4).

Når jeg skal foreta datainnsamling og ønsker å bruke intervju kan jeg velge intervjuform. Jeg må være bevisst på at det ikke er en samtale jeg har. Det som skiller det kvalitative forskningsintervjuet fra andre samtaler er den metodiske bevisstheten rundt spørreformen. Den dynamiske bevissthet om interaksjonen mellom meg som intervjuer og den som blir intervjuet. Det er en kritisk bevissthet rundt det som sies og mine tolkninger av det som blir sagt.

Jeg kan velge individuelle intervjuer, fokusgrupper eller gruppeintervjuer. Individuelle intervjuer vil ha en utdypende og forklarende tilnærming til den enkelte person som deltar, og er mer hensiktsmessig om jeg trenger detaljert og nøye informasjon om individuelle holdninger og tanker omkring et fenomen. Jeg kan lettere følge en tidslinje, for eksempel følge opp endringer i innstillinger over tid; om utdanningen har spilt noen rolle for standpunkt eller om andre forhold fra livet før utdanningen ligger bak. Jeg kan gå bak sosialt akseptable synspunkter og bevege meg inn på sensitive eller intime emner som man kanskje ikke ville snakke åpent om dersom medstudenter var til stede.

I fokusgrupper får jeg mer bredde gjennom den påvirkning informantene har på hverandre. Det betyr at jeg kan få et bredere spekter av innstillinger og meninger fordi gruppen minner hverandre på ulike synspunkter. Det kan bidra til en større kreativitet i tilnærmingen.

I fokusgrupper eller gruppeintervju får jeg ikke marginale synspunkter eller synspunkter som er av personlig eller privat karakter. Samtalene og interaksjonen i gruppen får frem mer informasjon enn ved å intervjue ett og ett gruppemedlem.

Fokusgrupper er en form for, men ikke det samme som gruppeintervju. Gruppeintervju har en høy grad av interaksjon mellom intervjupersoner og intervjuer. Intervjueren setter fokus og bærer samtalen videre, i mitt tilfelle ved hjelp av en semistrukturert intervjuguide. Fokusgrupper legger større vekt på samhandlingen mellom deltakerne (intervjupersonene). De er de som i samtalens løp definerer samtalens innhold. Fokusgrupper kombinerer gruppeinteraksjon og emnefokus og er på sett og vis en blanding av gruppeintervju og gruppearbeid (5). Moderator skal holde fokus i samtalen og oppmuntre til debatt mellom deltakerne (6). Fokusgruppe skal bære preg av å være en samtale mellom deltakerne, og ikke et intervju.

Å bruke fokusgrupper skal være en forskningsmetode hvor data blir produsert ved gruppeinteraksjon omkring et emne som forskeren har bestemt. I mitt tilfelle erfarte jeg at min rolle som høyskolelektor hadde en meget sterk innvirkning på samtalens løp. Informantene henvendte seg i meget stor grad til undertegnede i samtalen. De snakket til meg selv om de kommenterte ting en annen informant hadde sagt. I denne situasjonen burde jeg hatt med en assistent som gjorde notater og bidro til å holde fokus. Uten denne medspilleren opplever jeg at jeg ikke har hatt fokusgrupper omkring positive faktorer for valg av sykehjem som arbeidsplass, men i stedet hatt gruppeintervju.

Intervjuundersøkelsens kvalitet

Kvaliteten på et intervju avhenger av mange faktorer. Det er viktig å være godt forberedt. Valg av sted kan spille en avgjørende rolle. Av praktiske grunner valgte jeg å samle mine informanter på deres respektive studiesteder. Jeg kan selvsagt vurdere om det er det optimale sted for en samtale rundt yrkesvalg. På en måte er dette nøytral grunn. I dette tilfellet var det i hovedsak studentenes felles arena og arbeidsplass. Studentene var kjent der, mens jeg var på hjemmebane i ett enkelt intervju. Likevel kan jeg si at enten jeg var på høyskoler eller universitet så var arenaen kjent. Det viktigste var å ta hensyn til om rommet var tilstrekkelig skjermet med ro til å gjennomføre samtalen uten forstyrrelser. I alle intervjusituasjonene lyktes vi med det. Jeg gjennomførte tre gruppeintervjuer. Ett med seks deltakere og ett med tre deltakere, som jeg har data fra. Og et med fem deltakere som jeg ikke har data fra fordi teknikken sviktet. Alle gruppene var glade for at det ble fokusert på positive forhold ved det å jobbe i sykehjem. Alle hadde planer om å jobbe i sykehjem.

Jeg valgte å bruke MP3-spiller for å ta opp samtalene. Dette kan virke forstyrrende på en samtale fordi noen kan bli redde for å si hva de egentlig mener om ting som kan slå tilbake på dem. I den forbindelse er det viktig å redegjøre for hvordan man håndterer materialet i etterkant med tanke på oppbevaring og utskrift. I mitt tilfelle informerte jeg om anonymisering av svarene og at materialet ville bli slettet når undersøkelsen var gjennomført og materialet bearbeidet. Jeg valgte å informere om at opptakeren hadde en god mikrofon slik at deltakerne slapp å strekke seg mot mikrofonen. Spilleren ville fange det som ble sagt. Christensen et al. (2) påpeker at det er viktig å ha en «myk» innledning, der man forteller om formålet med undersøkelsen og hvilke tema man ønsker å fokusere på. Jeg understrekte at jeg hadde en liten guide for hva jeg ønsket å sette fokus på, men at det var fritt opp til dem å ta opp temaer de selv syntes var viktige. Den innledende småpraten er viktig for å skape en avslappet stemning og ta fokus bort fra MP3-opptakeren. For meg ble det viktig å gjøre oppmerksom på at jeg ville forsøke å avlede negativ oppmerksomhet som dukket opp i samtalen. Dette var nødvendig siden jeg vet at det er mye negativ fokus på forhold i sykehjem og siden min undersøkelse skulle dreie seg om positive faktorer. I forbindelse med et forskningsprosjekt er dette en viktig avklaring, i forhold til om jeg skal ha enkeltintervju, fokusgrupper eller gruppeintervju.

Fra intervjuguide til gruppeintervju

Basert på svarene i nevnte spørreskjema var jeg interessert i å få oversikt over hva folk var opptatt av som positive faktorer ved å jobbe i sykehjem. Ideen med utvalget var at de hadde kort tid fra opplevelsen av sykehjemmet og de faktorene som kunne påvirke ønsket om å jobbe i sykehjem. Jeg ønsket på basis av svarene å justere min oppfatning av hva det var viktig å fokusere på. Kvale skiller mellom tematisk og dynamisk dimensjon på intervjuspørsmålene (3). Intervjuguiden bør både ta utgangspunkt i den problemstillingen som er satt og være slik at jeg kan fange opp det gruppen ønsker å snakke om. Å lage et spørreskjema på forhånd kan hjelpe meg til å være forberedt på de innspill som kommer i samtalen.

Når jeg skal gjennomføre kvalitative forskningsintervju er det viktig å gjøre noen vurderinger av hvor lang tid ting skal ta. Flere forhold påvirker. Tidsrammen bør ikke være for lang. Det er vanlig å anbefale at det ikke går særlig over to timer. Dette er smertegrensen for tidspunktet da konsentrasjonen glipper.

Poenget er å få informanten til å fortelle, drøfte og reflektere naturlig og fritt, ved å vise støtte både nonverbalt og verbalt, gjennom håndbevegelser, nikk, smil, relevante ansiktsuttrykk og så videre. Og ved å etterspørre og få bekreftet eller avkreftet egne oppfatninger av det som blir sagt underveis. Det betyr å kommentere og spørre. Samtidig er det viktig for å holde informanten innenfor det hovedtema som er valgt. Utfordringen var å sikre at det ble snakket om positive forhold ved å jobbe i sykehjem. Særlig fordi samtalen rundt sykehjem dessverre gjerne havner i det negative fokus vi ofte finner, blant annet i pressen.

Jeg forsøkte å gå åpent ut: «Hva er det som gjør at dere kan tenke dere å jobbe med gamle?» Deretter handler det om å lytte til svaret og prøve å komme bak ordene som blir sagt, uten å påvirke retningen det tar. Jeg bør lese mellom linjene og være oppmerksom på intonasjon og emosjonelt trykk. Det kan være selvmotsigelser og indre motsigelser i budskapet som det er viktig å sikre seg en forståelse av (7). Det kan handle om ambivalens eller tabubelagte områder jeg ikke er oppmerksom på for eksempel kulturforskjeller mellom utdanninger. Slike ting er desto mer interessante for de data jeg vil få frem. Jeg må være våken for om mine spørsmål treffer noe viktig, eller om de ikke blir forstått og informanten svarer noe ut fra høflighet. Kan jeg klare å sjekke troverdighet gjennom å stille samme spørsmål fra ulike vinkler kan det være nyttig. Jeg må være oppmerksom på tegn på unnvikelse og avvisning av bestemte problemstillinger. Da kan det være nyttig å omformulere spørsmålet og ta det opp igjen. Det er viktig å gi svarerne ro til å snakke ut. Her var jeg ikke bevisst på om jeg hadde en fokusgruppe eller et gruppeintervju. Min «høyskolelektorrolle» fikk for stor plass, slik at jeg fikk gruppeintervju og ikke fokusgrupper. Jeg prøvde ikke å snakke for mye og forklare for mye, likevel gikk neste alltid samtalen via meg. Jeg måtte stille oppfølgingsspørsmål for å få samtalen til å flyte. Ikke bare når det var nødvendig for å belyse visse deler av emnet eller når det ble snakk om det negative i stedet for det positive. I min studentgruppe opplevde jeg at særlig en student snakket mye og da kom min lærerrolle tydelig frem.

Bruk av MP3 og flyt i samtalen

Ideelt sett frigjør en båndopptaker oppmerksomhet i intervjusituasjonen. Jeg kan være våkent opptatt av det som blir sagt og spille inn mine oppfølgingsspørsmål i samtalen. Jeg valgte bort å gjøre notater underveis fordi jeg stolte fullt og helt på teknikken og fordi jeg ikke ville la mine noteringer påvirke flyten i samtalen. Ikke lurt. Når jeg skulle skrive ut et intervju var MP3 opptaket tomt. Uten notater var det umulig å fremskaffe noe informasjon.

Jeg var oppmuntrende til stede, men mistet alt. Med tanke på å være oppmuntrende til stede kan det og tenkes at denne tilstedeværelsen var noe av det som gjorde at det ble gruppeintervju og ikke fokusgrupper. Det er naturlig å ta inn over seg at høyskolelektorstatusen har autoritet selv om du ikke direkte har vært lærer for alle informantene. Imidlertid gir bruk av opptaksverktøy en mulighet til å observere nonverbal kommunikasjon og på den måten kan man muligens bli i stand til å utfordre informantene. Manglende fokus på å notere kan gjøre det mulig å tenke ut neste trekk udistansert. Det kan gi rom for fleksibilitet på den måten at du er fullt og helt til stede og kan fange opp både ordene og det usagte.

Til slutt

Etter å ha lest ulik litteratur om fokusgrupper er jeg mer sikker på hva som er fokusgrupper, hva som skiller fokusgrupper fra gruppeintervju og at det i prinsippet ikke er noe som heter fokusgruppeintervju (5,8,9,10). Det jeg vet mer om er at det er mange forhold som bør vurderes og kontrolleres om jeg skal lykkes med å få gode data av flere informanter samtidig og for å kunne kalle det fokusgrupper. Jeg har lært at gruppene bør være sammensatt av folk som har opplevd noe sammen og som har godt samspill der ingen dominerer, ei heller den som leder intervjuet eller samtalen. Fokusgrupper er billigere og gir, om de er gode, mer data enn enkeltintervju fordi deltakerne genererer nye tanker hos hverandre hvis de spiller godt sammen. Synergieffekten kan være god. Fokusgrupper gir forskeren anledning til å ha interaksjon med deltakerne og få avklart spørsmål der og da. Det gir en mulighet til å komme i dybden. Det er ikke lett å trekke slutninger fra det relativt lille antallet deltakere til større befolkningsgrupper. Biasen innen gruppen kan være sterk fordi deltakerne påvirkes av hverandre. Man kan ikke være sikker på om de virkelig representerer det samme eller om de er blitt påvirket av hverandre. Og til slutt kan jeg som moderator påvirke resultatet bevisst eller ubevisst i en retning som er ønskelig fra mitt ståsted gjennom å etterstrebe enighet i gruppen med mine innspill. Jeg har lært at hvis jeg skal få gode selvstendige svar på spørsmålet om hvorfor om lag 2,2 prosent til 4,2 prosent av ferske sykepleiere ønsker å jobbe i sykehjem bør jeg finne informanter som ikke har noe å vinne eller tape på å svare meg som forsker ærlig.

Referanser

1. Malterud, K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning. Universitetsforlaget, Oslo. 2003.

2. Christensen U, Schmidt L, Dyhr L. Det kvalitative forskningsinterview. I: Vallgårda S, Koch L, ed. Forskningsmetoder i folkesundhedsvidenskab. 3. udgave. Munksgaard Danmark, København. 2007 (pp 61-86).

3. Kvale, S. Det kvalitative forskningsintervju. Gyldendal Akademisk, Oslo. 1996.

4. Stewart et al. Focus Groups. Theory and Practice. Second edition. Applied Social Research Methods Series. Volume 20. SAGE Publications. 2007.

5.Wibeck, Victoria. Fokusgrupper. Om fokuserande gruppintervjuer som undersøkningsmetod. Studentlitteratur, Lund, Sverige. 2000.

6. Lerdal, A. & Karlsson, B. Bruk av fokusgruppeintervju. Sykepleien Forskning. 2008,3;3:172–5.

7. Gadamer, H-G. Sandhed og Metode, Grundtræk fra filosofisk hermeneutikk. Systime Academic. 2004.

8. Blåsternes E. Refleksjoner over bruk av fokusgrupper og utvikling av intervjuguide. Upublisert Eksamen HiB. 2008

9. Halkier, B. Fokusgrupper. Samfundslitteratur & Roskilde Universitetsforlag, Gylling. 2002.

10.Krueger, R and Casey, M. Focus groups. A practical guide for applied research. Sage Publ., Thousand Oaks, CA. 2000.

Illustrasjonsfoto til artikkel.